Om faddere og dåpsplikt

Noen ganger legger folk tydeligvis merke til hva presten sier. En prest på Toten er i hardt vær fordi han ikke ønsket å akseptere et homofilt samboerpar som faddere for et lite dåpsbarn. Argumentasjonen hans fulgte visstnok en linje som sa at dersom samlevende homofile fikk fadderrettigheter i kirka, da måtte man bare vente at for eksempel pedofile ba om det samme. Foreldrene ble såpass opprørte over prestens uttalelser at de gikk til en annen kirke og en annen prest, og den ene av de avviste fadderne har anmeldt den første presten til politiet.

Denne saken har svært mange lag, atskillig flere enn det som kommer fram i det tabloide nyhetsbildet, derfor velger jeg å ta tak i den nå, selv om stormen har stilnet litt. Jeg har ikke tenkt å ta den aktuelle presten i forsvar (kollegialitet til tross), men jeg mener likevel at saken stiller en del spørsmål det kan være greit å knaske videre på:

  • Finnes det i det hele tatt noen forhold som kan gjøre en person uegnet til fadderoppgaven? Sagt litt annerledes: Hvilke krav har kirka mulighet til å stille til fadderne? I mine øyne virker det kunstig å akseptere faddere som forkaster barnedåpen (og dette er det tatt høyde for i regelverket i kirka), men kan livsstil eller meninger ellers virke diskvalifiserende? Kan samlivsform noen gang bli en faktor?
  • I de helt spesielle tilfeller der presten mener at en eller flere av de foreslåtte fadderne ikke er egnet, hvordan skal i så fall presten gå fram for å forklare dette? Hvem tar avgjørelsen? Kan biskopen overprøve (det kan biskopen helt sikkert!)? Fungerer en slik rekonstruksjon bare dersom foreldrene selv innser at den fadderen de først tenkte på ikke passet helt og selv velger en annen fadder? Dersom foreldrene står på sitt: Har kirken i praksis dåpsplikt?
  • Det virker underlig at presten valgte som strategi å «avlyse» dåpen dersom det var fadderen han hadde et problem med. Det er som kjent barnet man døper, ikke fadderen. Valgte presten «bare» en klønete strategi, eller var det slik at han ikke klarte å kommunisere at man kanskje kunne finne løsninger alle parter kunne leve med? Hva ble sagt/ikke sagt her som vi ikke vet om? Hva sier dette om medienes makt til å (for)tegne en sak?
  • Foreldrene i den aktuelle saken valgte likevel å bære barnet sitt til dåp i den kirka hvis representant avviste deres homofadder (hvilket tabloid-ord!). Er dette et uttrykk for at folk flest har nok sunn fornuft til å fortå at kirka er deres likevel (eller, sagt annerledes, at folk flest kan være bedre teologer enn mange prester), eller er det «bare» et uttrykk for tradisjonens makt?
  • Finnes det grenser for hvilke argumenter en prest kan tillate seg i den pågående homofilidebatten? Kan en prest som ikke klarer å skille mellom samliv mellom to likeverdige parter (homofilt samliv) og overgrep (pedofili) egentlig sies å være egnet for jobben?
  • …og i forlengelsen av dette: Er det stuerent å peke på muligheten for at andre seksuelle minoriteter om noen år vil kunne bruke den pågående homofrigjøringen som brekkstang for sine krav om aksept? Hva svarer samfunnet (og ikke minst kirken!) når de polyamorøse og bifile vil dekonstruere og rekonstruere samlivsformer over en lav sko? Kan man sette en grense et sted? Er dette ønskelig? Og for kirken: Hva er teologisk og sjelesørgerisk forsvarlig?
  • Til slutt: Hvorfor er det slik at enkelte kristne ser ut til å mene at homofilt samliv er en verre synd enn alle de andre tingene alle andre hverdagsmennesker sliter med? Skyldes det Rom 1:32* (De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø. Men ikke bare gjør de dette selv; de roser også andre som gjør det.)? I så fall kan det være på sin plass å påpeke at ordet «slikt» her nok viser tilbake til hele den såkalte lastekatalogen i vv.28-31, og at det derfor også rammer de aller fleste mennesker med noenlunde selvinnsikt. Paulus vet dette, det viser åpningsversene i Rom 2 med all mulig tydelighet. Skulle likt å visst om den aktuelle presten var så konsekvent at han avviste heterofile samboere som faddere, for eksempel. Men det får vi ikke vite gjennom mediene…

—–

*) Det gamle testamente har noen heftige karakteristikker av homofil praksis. Men der fordømmes en mengde andre ting like sterkt i de samme tekstavsnittene og lovsamlingene, og det er vel ikke alt av dette vi viderefører ukritisk – det å overføre lovstoff fra Det gamle testamentes virkelighet til vår (i den grad dette skal gjøres) er i det hele tatt en ganske krevende prosess.

4 svar til “Om faddere og dåpsplikt”

  1. Hoi, dette var mye tung teologi… Men saken er interessant. Presten tenkte vel at det bør være like strenge krav til å være fadder som til å være prest – minst. Tror også saken er dypere enn det som kommer frem i mediene, men likevel ganske uholdbar.

    Kan du forresten svare meg på noe jeg lurer på? Må man være teologisk utdannet for å jobbe som kateket? Er ikke helt inne i sånne ting…

  2. Per Lønning skriver i et innlegg i Vårt Land i dag at det er en glipp fra mediene sin side når de presenterer saken som at «Prest nektet å døpe barn av på grunn av homofaddere!» Det skulle heller hett (fritt etter hukommelsen…) «Foreldre nektet homo-restriktiv* prest å døpe barnet deres!» Jaja, trasig sak uansett hvordan man vinkler det.

    Det skal selvsagt ikke stilles like strenge krav til en fadder som til en fast kirkelig ansatt. Spørsmålet er vel heller om man kan stille noen krav i det hele tatt… bortsett fra medlemsskap i en kirke som godtar barnedåp, da, men det er kanskje heller ikke et ufravikelig krav alltid? (jf. bloggen din…)

    Ser at du vil sende søknad på den kateket-jobben, ja. 😉 Profesjonsutdanningen i kateketikk inneholder en bachelor i KRL/ped. + en master i kirkelig undervisning (altså til sammen 5 år), men du kan jobbe som (og kalle deg) kateket med andre utdannelser også; ulike kombinasjoner av kristendom/ped. + relevant praksis vil være gangbare, men jeg vet ikke om man alltid kan bli vigslet til kateket dersom man har alternative utdannelser. Sjekk http://www.mf.no for fagplaner/kompetansekrav.

    —–

    *)…mer treffende enn det mer tabloide «homofob»…

  3. Jeg takket nei til å være fadder to-tre ganger, siden jeg ikke er medlem. Og så var det noen som kom tilbake etter å ha snakket med presten, og han sa det var greit. Kanskje fordi jeg kjenner han fra mine barne- og ungdomsår? Vet ikke, men vi fikk i alle fall dispensasjon…

    Jeg tolker forøvrig svaret ditt som at det ikke er nok med 5 vt KRL og 10 vt ped for å bli kateket. Men nå er det jo en stilling som har vært ledig i snart et år da… Kan jo være de også gir meg dispensasjon? 🙂

    Hils fruen!

  4. Det er noe med at de aller fleste prinsipielle standpunkt må vurderes på nytt når saken plutselig gjelder noen man kjenner… «Kristen og humanistisk» er jo ellers et bra begrepspar i kombinasjon med «oppdragelse». 😉

    OK, så har du kanskje litt knapt med relevante vekttall for den kateketjobben. Men så var det det med relevant praksis – og livserfaring. 😀 Jokes aside, altfor mange kateketstillinger ender opp med å bli omdefinert, enten til en type ungdomsarbeiderstilling (penger spart…) eller til en eller annen slags prestestilling. Det finnes altfor få mennesker med kateketkompetanse der ute. Skjønner det på et vis, jeg visste ikke engang hva en kateket var da jeg begynte å studere teologi…

    Hils damen du også. Og nok en gang: Gratulerer med vidunderet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s