Om å se Lasarus

I går var det 2. søndag etter pinse. Jeg hadde fri, og hadde derfor det privilegium å kunne gå til gudstjeneste uten å forberede meg på forhånd. Prekenen var god, salmevalget spennende, musikken himmelsk (noen ganger gir orgelmusikk et skikkelig kick, faktisk!). Gudstjenesten satte mange tanker og følelser i sving hos meg. Her følger noen spontane reaksjoner på prekenteksten:

Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans.

Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravet. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. ‘Far Abraham,’ ropte han, ‘forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.’ Men Abraham svarte: ‘Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.’ Da sa den rike: ‘Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.’ Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’ Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’»

(Lukas 16:19-31)

Dette er en svært sterk tekst. En av grunnene til at den engasjerer oss er at Jesus her kommer med ubehagelige skildringer av fortapelsen. Det er helt naturlig å henge seg opp i dette, men jeg tror at for mye fokus på «helvetesmotivet» forstyrrer oss i lesningen av teksten. Flere kommentatorer har påpekt at Jesus her befinner seg i en stridssamtale med fariseerne (se Luk 16:14 like før vår tekst), og at han i lignelsen benytter seg av bilder som svarer til hvordan fariseerne så for seg tilværelsen i det hinsidige.* Jesus tar altså utgangspunkt i tilhørernes for-forståelse (han anlegger et innenfor-perspektiv) for å fjerne noen kommunikasjonshindere i forhold til det som er hans hovedpoeng. Det kan være mange artige kommunikasjonsteoretiske poeng å hente her, men i forhold til oss representerer dette grepet en utfordring: Vi er ikke umiddelbart fortrolige med disse dødsrike-forestillingene, og det forstyrrer lesningen vår en del. Vi står i fare for å gå glipp av Jesu hovedpoeng, som handler om forholdet mellom rike og fattige. Det er et poeng vi strengt tatt ikke har råd til å gå glipp av.

Lasarus

Den rike mannen navngis ikke i teksten, men den fattige gis et navn: Lasarus. Av alle personer i alle Jesu lignelser er Lasarus den eneste som navngis. Dette tror jeg er viktig. Gjennom dette litterære grepet understrekes det hvor viktig det er å se enkeltmennesket. Den fattige tegnes ikke bare som en del av en masse. Han gis en identitet. Navnet Lasarus (opprinnelig «El-azar» på hebraisk) betyr «Gud hjelper». Dette er også viktig. Gjennom hele teksten understrekes Guds omsorg for den fattige. Når han dør så bæres han til paradis, og Jesus begrunner ikke dette i noe som helst annet enn at han var fattig og skulle trøstes. Her er det mye å hente for den som liker å lese Bibelen med frigjøringsteologiske briller. Selv om det kan synes uvant fra et evangelisk-luthersk perspektiov, så er det fullt mulig å tolke teksten dit hen at Gud frelser alle fattige mennesker. Det er de rike som må kjempe seg gjennom nåløyet, for å hente opp et motiv fra en annen kjent bibeltekst.

Men uansett hva teksten kan påstås å si om hvem som blir frelst (det er tross alt en lignelse vi snakker om her…) så minner fortellingen om Lasarus oss noe annet, noe som kan oppleves som ubehagelig: Det var svært lett for den rike mannen å overse den fattige og å lukke øynene for fattigdommens problem. Men hos Gud var det omvendt: Han hadde øye for den fattige, men ikke for den rike. Den rike har ikke en gang et navn.

Teksten utfordrer oss: Ser vi de fattige? Eller ser vi bare en gruppe, en masse, et uløselig problem det er enklest å bare overse?

…heller ikke om noen står opp fra de døde

Tekstens sluttpoeng klinger lenge i ørene når vi husker på at han som sa det var han som senere nettopp skulle stå opp fra de døde. Den fattige og utstøtte, gudsbespotteren, den korsfestede og urene, nettopp han ble reist opp fra de døde. (Mer om dette her.) Dersom ikke dette får oss til å åpne øynene for de fattige, da har vi et problem. Det å overse de fattige og deres situasjon, det er det samme som å overse Jesus. En kirke som overser Jesus slutter å være kirke.

Derfor må kirken alltid være fremst i rekken i kampen for de fattiges sak. Bare da er Den oppstandnes kraft virkelig synlig blant oss.

—–

*) Dette betyr ikke at vi nødvendigvis er bundet av fariseernes perspektiver på hvordan dødsriket og paradiset vil fortone seg. Når det gjelder disse tingene, er det viktig å understreke at vi ikke vet noe som helst om hvordan fortapelsen (Gehenna eller helvete) konkret vil fortone seg. Vi vet ikke en gang om fortapelsen i det hele tatt er en uunngåelig realitet, selv om muligheten for å gå fortapt er et viktig bakteppe i mye av Jesu forkynnelse.

6 svar til “Om å se Lasarus”

  1. …heller ikke om noen står opp fra de døde.

    Dette halve verset, og den konteksten den står i, viser oss kanskje noe om hvor vanskelig det kan være å forkynne Jesu død og oppstandelse for de som krever nye tegn i dag, rett foran øynene på dem. Det til tross for at det største tegnet av dem alle skjedde 1.påskedag…

  2. ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.’

    Er det lov å være uenig i dette?

  3. Det er vel lov å være uenig i det meste, enten det er Jesus eller Lukas eller hvem som helst ellers som sier det? 😉

    Til en viss grad var vel Jesus selv uenig i det utsagnet, var han ikke? Han sto opp fra de døde, og overbeviste gjennom det en mengde mennesker som ellers ikke ville forholdt seg til Moses og profetene – hedningekristne, kalles de.

  4. Ja, jeg regnet med at det var lov å være uenig, men tenkte mer på om man kunne være uenig og samtidig ha rett 😉

    Det slo meg bare som lite intuitivt at egenopplevelse av underverk og mirakler ikke skulle overbevise noen, men at bøker som beskriver de samme underverkene og miraklene i større grad skulle overbevise noen.

  5. Ser absolutt poenget ditt, ja. Den ene lille setningen burde vel være alle biblisisters mantra. Derfor opplever jeg det som befriende at fortsettelsen på Jesus-fortellingen faktisk utvider lignelsens perspektiv nokså kraftig.

    Jeg vil vel tro at for de aller fleste mennesker med en eller annen form for religiøs tro så vil egne religiøse erfaringer være styrende for hvordan man leser andres skildringer av tilsvarende erfaringer. Tror for øvrig det også gjelder for de aller fleste kristne: Man tror ikke på Gud fordi Gud er omtalt i Bibelen, men man tar utgangspunkt i en erfaring av at man opplever at Gud er til stede i ens liv, og så leser man (for eksempel) Bibelen for å forsøke å få dypere innsikt i hvordan Gud er. Man kan jo gjerne lære noe av andres erfaringer også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s