Om treenigheten

Søndag 3. juni var Treenighetssøndag, søndagen som innleder Treenighetstiden i kirkeåret, den lange tiden mellom pinse og advent. Jeg liker å tenke på Treenighetstiden som pinsetiden (slik jul og påske følges av henholdsvis juletiden og påsketiden i kirkeåret): Vi befinner oss nå i den tiden da hverdagstroen skal vokse i oss, og denne veksten vil alltid være Den hellige ånds verk.

Min preken søndag handlet om treenigheten, et konsept som ved første øyekast kan virke litt fjernt og komplisert, men som ved nærmere ettersyn viser seg å være svært livsnært. I det følgende lar jeg prekenteksten for søndagen (Johannes 3:1-15) ligge og konsentrerer meg om selve konseptet treenighet.

Treenighetsdogmet – en ettertanke

Treenigheten er en tanke som er vanskelig å gripe for oss vanlige, dødelige mennesker. Gud er både tre og en på en gang. Det er jo unektelig ganske pussig matematikk. En og en og en er tre, ikke en. Likevel insisterer all kristen teologi på at det er én Gud, men likevel tre personer i guddommen.

Teologi er menneskets respons og refleksjon på det de opplever sammen med Gud. Teologi er altså etter-tanker; det er tanker som tenkes etterpå. Slik er det også med den teologiske tanken som vi kaller treenighetsdogmet: Den er en respons på hvordan Gud har åpenbart seg for menneskene igjennom historien.

Historien og mennesket og Gud begynner med en Skapergud, litt fjern, opphøyd, allmektig. Den Gud som ledet Israels barn ut av Egypt. Den Gud som vi kaller Gud Fader. Gjennom sine handlinger viser Gud Fader menneskene hvem Gud er.

Så fortsetter historien med et menneske. Jesus fra Nasaret heter han. Et menneske som i ord og handling viste at han på en helt spesiell måte representerte Gud for menneskene. Derfor kalles han Guds Sønn. Gjennom sine handlinger viser Jesus Kristus oss hvem Gud er.

Jesus forlot sine disipler. Men historien sluttet ikke der heller. For i neste omgang kom så Den hellige ånd til Jesu disipler. Og denne ånden viste seg å være svært handlekraftig. Den gjorde under og tegn og skapte (og skaper!) en sterk tro på Jesus i menneskehjerter over hele jorden. Gjennom sine handlinger viser Den hellige ånd oss hvem Gud er.

Gjennom tre ulike personer som handler i historien ser vi hvem Gud er. Gud Fader. Jesus Kristus, Guds Sønn. Den hellige Guds ånd. Samtidig har kirken alltid holdt fast tanken om at disse tre viser oss den samme guddommelige virkeligheten. De er tre sider av den samme trekanten, tre medlemmer av den samme familie, tre deler av en helhet, akkurat som flammen, lyset og varmen.

Treenigheten som relasjonelt begrep

Men én ting er å fastholde at disse tre personene er aspekter ved den samme virkeligheten. En annen ting er de perspektivene som åpner seg når vi begynner å betrakte relasjonen personene imellom. Genesis 1:1ff beskriver hvordan Guds Ånd er virksom allerede ved skapelsen. Jesus henvender seg til Gud Fader i bønn, og snakker om hvordan han vil be sin Far om at han skal sende sin Ånd. Paulus slår fast at Gud Fader skapte verden «ved Sønnen», og at Gud Fader reiste opp sin Sønn ved sin Ånd. Og slik fortsetter det – Bibelen er full av utsagn som bare kan forstås dersom man tenker seg de tre personene i Gud som selvstendige og samtidige. Det er altså ikke slik at Gud har tre «masker» som Gud bruker til ulike tider, én om gangen. Gud er tre på en gang, men likevel i fullkommen enhet.

Det er disse observasjonene som danner grunnlaget for kirkens gamle lære om treenigheten. På en måte kan en vel si at selv om læren ble utmeislet og klarere definert gjennom kirkens første århundrer, så var læren i praksis på plass allerede den dagen Jesus ble tilbedt som Gud; Jesus, som selv hadde bedt til sin himmelske Far, og som slik signaliserte en gudsbilde hvor Gud er i relasjon og dialog med seg selv.

Så kan vi si det slik: Treenigheten er først og fremst et relasjonelt begrep. Det sier oss noe grunnleggende viktig om Gud: Gud er relasjon, fra evighet til evighet.

Tre personer, men den samme historien. Tre personer, men én Gud. Ett navn med tre ledd: Fader, Sønn og Hellig ånd.

Treenigheten og oss

Trosbekjennelsen har tre ledd, og den viser til at også vår relasjon til Gud har flere sider.

Gud Fader er vår Skaper. Han er den som gir oss livet, den som gjør at liv i det hele eksisterer. Hvert lite nyfødt barn minner oss på det under livet er, og gir oss en fornemmelse av Den evige som er kilden til alt liv. Gud Fader kaller oss til å ta vare på livet, oppdra barn med kjærlighet og kjempe for å gjøre vår verden til et godt sted å leve.

Jesus, Guds Sønn, er vår Frelser. Han er Gud fra evighet, født som menneske for å åpenbare Guds uendelige kjærlighet. I Jesus solidariserte Gud seg med lidelse og død, tok det på seg og gjorde det til sitt eget. Og så sto Jesus opp fra de døde og gav oss alle håp om seier over døden. Jesus kaller oss til å tro på hans makt over døden, og til å kjempe mot dødskreftene som truer med å kvele vår verden.

Den Hellige Ånd er den som hjelper oss å tro at dette er sant. Ånden er Gud hos oss i dag, inni oss, den som hvisker i vårt indre øre at Gud er der, at han elsker oss, at han vil oss vel, at han vil frelse oss og gi oss kraft og mot til livet og døden. Ånden kaller oss til å ta imot troens gave, til å spre troen til andre og til å ta vare på de troens frø som er sådd i oss og våre medmennesker i dåpen.

Tre personer. Skaperen. Frelseren. Livgiveren. Men allerede i disse titlene flyter de ulike personene over i hverandre. Samtidig som de har klart definerte «spesialområder» så er det ikke slik at de opererer uavhengig av hverandre. De handler sammen, enten det nå er snakk om skapelse, frelse eller livskraft. De tre personene er gjensidig avhengig av hverandre og må derfor, sett fra vår begrensede synsvinkel, holdes sammen og forstås som én enhet. Denne enheten er dynamisk. Det handler om liv. Guds dynamiske indre liv og våre liv. Den treenige Gud følger oss fra våre livs begynnelse via døpefonten til vår siste dag med trøst og oppmuntring.

Vi møter treenigheten tydeligst i gudstjenesten; i liturgien, i dåpen og nattverden. Dette møtet er ikke avhengig av vår forståelse. Det er fornuftens forsøk på å forklare en erfaring som framstår som et paradoks. Mysterium kalles det gjerne. Det behøver ikke forstås for å være sant. Vi er strengt tatt «bare» kalt til å leve i det, leve troens liv, et liv som er en gave fra den treenige Gud. Og vi skal prise den Gud som er troens kilde og si: Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

[Denne posten oppdateres stadig; foreløpig siste gang 3.6.2008]

2 svar til “Om treenigheten”

  1. Så bra å få del i noen av refleksjonene og tankene dine igjen, Harald:)
    fant fram et sitat som stadig utvider mine bilder av Gud:
    «Gud er navnet på et fellesskap som åpner seg i evig kjærlighet mot verden»
    Jeg har bare fått det referert, vet ikke hvor det kommer fra. Men du finner det i boken «De store ordene» i kapittelet Engedal har skrevet om Forsoning. Men heller ikke der med kilde. Ortodoks teologi?

    Layouten er din, den – tekstene virker ikke fullt så lange med større tekstbredde og det gjør dem kanskje mer tilgjengelige?

    🙂

  2. Jeg har hørt det sitatet før, ja. Av en eller annen grunn forbinder jeg det med Moltmann. Skal sjekke det opp. Takk for oppmuntrende ord. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s