Om å løfte sine øyne

Prekenteksten for 17. mai er i år en av tilleggstekstene, fra Salmenes bok:

En sang ved festreisene.

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

(Salme 121)

En sang ved festreisene

Det aller første som møter oss når vi skal lese Salme 121 er en overskrift. En sang ved festreisene står det. Det betyr at denne salmen ble sunget av mennesker som var på vei til Jerusalem i anledning en av jødenes religiøse høytider. Jerusalem ligger som kjent på et fjell, ja, den ligger faktisk på sju fjell, i følge gammel jødisk tradisjon. På den tiden da teksten til Salme 121 ble skrevet, da var det egentlig bare ett eneste sted og en eneste bygning som betydde noe for folk når de reiste til Jerusalem: Tempelet. Jerusalem i det andre tempelets tid har av bibelforskere blitt karakterisert som ikke en by med et stort tempel men som et tempel med en by anlagt rundt. Så viktig var tempelet. Tempelet i Jerusalem var det stedet der Guds nærvær hvilte.

Så når folk reiste opp på fjellet til tempelbyen Jerusalem for å delta i påskefesten eller en av de andre store festene, da sang pilegrimene og var glade. De var på vei til det stedet der Gud selv satt på sin trone i Det aller helligste i tempelet, den Gud som egentlig var landets høyeste hersker, han som var over kongen og kongens råd. Landet var et teokrati, et gudestyre. Derfor falt det naturlig for folket å lovprise Gud for hans storhet og makt og for at han voktet folket sitt:

Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv,
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

Fjellbyen Jerusalem og Bergstaden Røros

Hva har dette med oss å gjøre? Vel, for oss som bor på Røros er det rimelig enkelt å overføre denne teksten på vår egen situasjon. Vi bor nå engang på fjellet, og vårt nærmiljø er også dominert av et ruvende gudshus: Bergstaden Ziir hever seg over bebyggelsen og dominerer den så totalt at den er det første man ser når man nærmer seg Bergstaden. Det er vanskelig å overvurdere hva Ziiren har hatt og har å si for turiststrømmen hit, for UNESCO-statusen til Røros og som ikon for Røros utad. Og som om ikke det var nok: På 17. mai ender toget opp utenfor kirka, og da har vi en festpyntet prosesjon som ender opp i vårt tempel, de festreisende som glade og syngende kommer til Guds hus for å lovprise ham som skapte himmel og jord.

Men landet vårt er ikke noe teokrati. Heldigvis! Vi hadde en periode noe som het statspietisme i landet vårt, der kongen var både kirkens og statens øverste styre og bestemte hva folk skulle tro i religiøse spørsmål på samme måte som han avgjorde hvor mye de skulle betale i skatt og hvor strenge straffene skulle være. I dag har vi religionsfrihet, sammen med alle de andre frihetene vi nyter i vårt land, takk og lov for det!

Samtidig minner korset i flagget oss om hvor sentral den kristne troen og den kristne tradisjonen er i den norske kulturen. Hos oss har stat og kirke gått hånd i hånd så lenge at folk og kirke er rimelig synkronisert. Den norske folkesjelen er dypt preget av de kristne verdiene, som budet om nestekjærlighet, budskapet om tilgivelse og behovet for å få starte på nytt, eller de ti bud. Vi reagerer spontant negativt på alle former for forskjellsbehandling, utestengelse og diskriminering, for eksempel, så noe av det som har blitt forkynt fra prekestoler i kirkene gjennom mange lange år har båret frukt.

Når vi, som bor på fjellet, løfter øynene, ser vi at Guds omsorg har nådd helt til oss, helt fra Jerusalem. Vi ser omsorgen og håpet som stråler fra Golgatas fjell, fjellet like utenfor bymuren rundt det gamle Jerusalem. Vi ser Guds kjærlighet, den kjærligheten som ikke søker sitt eget.

Utenfor byens murer

Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid. Denne tekstlinjen fra Salme 121 handler om å gå utenfor bymuren. Der lå åkrene, slik arbeidsstedet i gruvene en gang lå utenfor Bergstaden. Man måtte forlate byen og tryggheten der når man skulle tjene til livets opphold. Utenfor bymuren var man sårbar; der trengte man beskyttelse. Derfor sier salmisten: Gud skal bevare deg fra du går ut av porten og til du går inn igjen i byen, fra nå og til evig tid.

Vi som bor her i Norge, vi lever innenfor noen av de tryggeste bymurene i hele verden. Vi har frihet. Vi har fred. Vi har kunnskap. Vi har makt. Vi har velstand. Og som om ikke alt dette var nok: Vi har kjennskap til Skaperen av himmel og jord og vi har fått kunnskapen om hans store nåde mot oss mennesker. Vi har lært om kjærlighetens evangelium, om at vi skal elske vår neste som oss selv, slik Gud har elsket oss først. Hva gjør vi med alt dette? Sitter vi innenfor bymuren i makeligheten der? Eller tar vi ansvar for verden utenfor bymuren?

På 17. mai, dagen for trygghet og frihet og demokrati og fred, kaller Gud oss til å løfte blikket opp fra vår egen privilegerte tilværelse til alle verdens lidende og undertrykte. Gud utfordrer oss til å løfte våre øyne – ikke bare opp til fjellene, men mot verden, til å nå ut til dem for å hjelpe dem. Gjør vi det, da vet vi at vår hjelp vil komme fra Herren, han som skapte himmel og jord, han som vil bevare vår utgang og vår inngang fra nå av og til evig tid.

2 svar til “Om å løfte sine øyne”

  1. 17.mai + Kristihimmelfartsdag. Brrr. Godt løyst, Harald! Kanskje også en tur innom fjellet i Gallilea hadde styrket linken til øynene som blir vendt ut mot verden?

  2. Takk for oppmuntringen, Peder. Joda, Misjonsbefalingen (Jesu siste ord før «avreisen», i følge Matteus) hadde passet godt inn i tankerekka. Kunne også tatt med noen betraktninger om hva Jesu tronbestigning i himmelen innebærer for Gudsrike-tanken (og hva som er forskjellen på denne tanken og det gamle teokratiet). Da hadde det blitt mer en Kristi himmelfartsdag-preken. Jeg satset på en ren 17. mai-preken dette året, i tråd med Kirkerådets anbefalinger. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s