Om 1. mai og Jesu oppstandelse

I år feiret jeg gudstjeneste på 1. mai i Røros kirke. Det betyr at jeg skrev min første 1.mai-tale noen sinne. En preken, selvsagt, og det har jo en del å si for hva slags tema man tar opp. Her følger noen av de tankene jeg jobbet med da jeg laget prekenen.

Tekstene for 1. mai (1. rekke) er Amos 5:14-15, 1 Joh 4:16-21 og Luk 6:36-38.

En barmhjertig Gud

Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp for dere. (Luk 6:36-38)

Utgangspunktet for hele Jesu utsagn er en påstand: Gud er barmhjertig. Men hvorfor skal vi tro at det er sant? Verden er ikke akkurat et sted som renner over av barmhjertighet.

Den kristne kirke tar alltid utgangspunkt i Jesu liv når den skal si noe om Gud. Dette fordi kirken tror at det er Jesus som viser oss hvem Gud er. Og på 1. mai er det mange ressurser å hente i Jesu liv, eller kanskje like mye i det som skjer etter at han er død. Jeg tenker på Jesu oppstandelse.

Hva har oppstandelsen med 1. mai og internasjonal solidaritet å gjøre? Den bidrar med følgende perspektiv: Jesus var en opprører. Han nytolket den strenge loven. Han prekte nestekjærlighet, radikal nestekjærlighet. Han spiste med tollere og horer. Han ropte ut at Guds rike var nær, tilgav synder og samlet alle slags mennesker, rike og fattige, kvinner og barn så vel som menn i følget sitt. Han skapte mye uro. Han brøt med det etablerte. Han brøt religiøse grenser. Det kunne ikke fortsette. Så han ble tatt av dage. Opprøreren, gudsbespotteren, han som hadde menget seg med åpenbare syndere, en uren mann. Og hva skjer? Gud reiser ham opp. Gud gir ham oppreisning! Det er det oppstandelsen handler om.

Oppstandelsen viser oss at Gud er den Gud som vedkjenner seg opprøreren, den som faller utenfor alle religiøse rammer.* Oppstandelsen bekrefter dermet et av de vakreste utsagnene i Det gamle testamente:

Barmhjertig og nådig er Herren,
langmodig og rik på miskunn. (Salme 103:8)

Derfor kan Paulus også skrive som han gjør:

Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror. (Rom 4:4f)

Gud er den som rettferdiggjør den ugudelige. Gud er barmhjertig. Det er utgangspunktet. Derfor kan Jesus forutsette dette i sitt argument, selv om oppstandelsen på det tidspunktet ennå ikke har funnet sted: Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.

Vi elsker fordi han elsket oss først

I lys av dette utgangspunktet blir lesetekstene for dagen sterk lesning:

Søk det gode og ikke det onde,
så dere kan få leve!
Da skal Herren, Allhærs Gud,
være med dere, som dere sier.
Hat det onde og elsk det gode,
hold retten høyt på tinget!
Så vil kanskje Herren, Allhærs Gud,
være nådig mot Josefs rest. (Amos 5:14-15)

Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham. I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For vi er slik som han er i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror. (1 Joh 4:16-21)

Gud har allerede bestemt hvilket mål han skal måle opp for oss med. Det er nåden. Skal ikke vi da vise hverandre nåde? Gud er barmhjertig. Han reiser opp opprøreren! Dette er virkelig et kjærlighetens evangelium. Det er en nyhet som setter oss fri til å elske, fordi Gud elsker oss først. Gud har ryddet et rom for oss til å både prøve og feile(!) langs nestekjærlighetens kompliserte irrganger. Derfor kan (og skal!) vår kjærlighet være offensiv, dristig og grensesprengende. Det kan kanskje være mer behagelig å være forsiktig og tilbakeholden av frykt for å tråkke Gud på tærne, men Guds kjærlighet er mer radikal enn som så.

For også i dag kaller verden oss til å elske. Vi kalles til å realisere de samme verdiene som arbeiderbevegelsen har arbeidet for i alle år, og som kirken også i hvert fall i teorien har stått for – det er jo ikke uten grunn at Jesus gjerne omtales som den første sosialist. Vi kalles til internasjonal solidaritet, på tvers av alle slags grenser: Nasjonale, etniske, kulturelle, sosiale eller økonomiske. Vi kalles til å ta oss av dem som korsfestes i vår tid, de som lider under vår materialistiske livsstil. Vi kalles til å slippe inn dem som faller utenfor. Vi kalles til å ta vare på de svake. Vi kalles til å inkludere dem som blir ekskludert. Vi kalles til å se på alt det som mennesker kaller urent med rene blikk. Vi kalles til å se at alle mennesker er søsken, at vi alle hører sammen. Vi kalles til å arbeide for en mer rettferdig verden for absolutt alle. Vi kalles til å ta vare på den jorda som vi alle er satt på.

Utfordringen fra den Gud som rettferdiggjør den ugudelige ligger der, 1. mai og alle andre dager i året.

——-

*) Jeg tror kanskje det er lett for oss (som er vant til å tenke på Jesus som Messias og Guds Sønn eller som et helt ekstraordinært godt menneske) å overse det faktum at samtiden må ha oppfattet ham som urovekkende radikal, nærmest revolusjonær. Måten han brøt med de etablerte religiøse tradisjoner i forhold til rent/urent og rett/galt på var totalt uakseptabel for det religiøse establishment. Det er en utfordring til alle religiøse establishment’er, til alle tider. Poenget her er imidlertid et annet, nemlig at den korsfestede Jesus for det store flertallet slett ikke framsto som et uskyldig offerlam, men som en opprører som på mange måter fortjente den skjebnen som ble ham til del. En som har skrevet godt om dette er Jürgen Moltmann.

Ett svar til “Om 1. mai og Jesu oppstandelse”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s