Om ordene

De siste dagene har jeg forsøkt å se noen sammenhenger mellom ord på et språk jeg i utgangspunktet ikke forstår. Jupmel-aehtjien, Baernien jïh Aeljies Voejkenen nommesne heter det der jeg med ord jeg er mer fortrolig med ville sagt I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Sørsamisk er på mange måter som en ugjennomtrengelig kode for meg. Men jeg gjør da et forsøk på å lære i hvert fall litt. Jeg er tross alt prest i et sørsamisk kjerneområde.

Språk har alltid fascinert meg. I oppveksten sjonglerte jeg tre språk: Norsk, japansk og engelsk – i den rekkefølgen. Etter hvert har japanskkunnskapene avtatt noe, engelsken vokst seg kraftigere, og jeg har møysommelig arbeidet meg inn i de vidunderlige språkuniversene til bibelhebraisk og koinégresk. Nå gløtter jeg altså inn en ny dør. Ambisjonene er ikke så store denne gangen; jeg regner ikke med å kunne forme setninger selv på sørsamisk noen gang, men jeg ønsker å komme så langt at jeg i hvert fall kjenner igjen et substantiv som et substantiv eller et verb som et verb når jeg ser et.

Hva er egentlig språk? Det er et spørsmål som åpner enda en ny dør, og det å gløtte inn bak den kan virkelig gjøre deg svimmel. Vi tar ordene for gitt sånn til daglig, og vi regner med at andre forstår hva vi mener når vi bruker bestemte ord, men burde vi egentlig det? Jeg husker den ahaopplevelsen det var da jeg på videregående leste Hayakawas Language in Thought and Action og skjønte at et ord ikke ganske enkelt bare var et ord. Alle har sin egen høyst subjektive forståelse eller definisjon av hvert enkelt ord, og det betyr at det alltid vil være støy i all mellommenneskelig kommunikasjon. Som eksempel kan vi bruke ordet «Gud»: I og med at vi alle bærer med oss ulike gudsbilder, vil all nøytral tale om Gud være umulig. Når jeg sier ordet «Gud» vekker det ulike bilder i meg, mens den som hører meg si det ordet sitter med helt andre bilder. Det samme gjelder for øvrig om vi snakker om «bil» i stedet for «Gud». Er ikke all kommunikasjon i bunn og grunn et trosprosjekt?

Parallellt med sørsmisken leser jeg Ove Wikströms fantastiske lille bok Leve langsomheten, og -skulle du sett! – han reflekterer også over språket. Han siterer filosofen Ludvig Wittgenstein som påpeker at «Språkspillets teologi bygger på sosiale overenskomster. Samtidig representerer det noe som ligger utenfor alle verbalt oppstilte feller. Det som er ‘bortenfor’ kan bare anes, men ikke av den grunn ignoreres.» (s.162) Her er paradokset: Ordene våre gir ulike assosiasjoner til hver enkelt av oss, men vi klarer tross alt å bli enige om visse «spilleregler» for hvordan vi omtaler erfaringer som er en del av vår felles verden. Men hvordan setter vi opp spilleregler for hvordan vi omtaler det som ligger bortenfor den etterprøvbare virkeligheten? Det er Gud jeg snakker om, selvfølgelig – enda tale om Gud aldri kan bli selvfølgelig.

Wikström siterer fra en samtale han førte med en ung russisk-ortodoks prest:

[Presten] retter på brillene og forteller at østkirken ikke har skapt noe skille mellom dogmatisk teologi og mystikk, mellom kirkens lære og personlig erfaring av det guddommelige. I stedet hevder man at en person umulig kan oppnå kunnskap om det hellige uten vilje til samtidig å bli berørt av den Hellige. Det går altså ikke an å tenke eller lese seg fram til erfaring av en levende Gud. Kirkens liturgi – en blanding av estetikk og kollektiv erindring om og forsmak på udødeligheten – er både en forutsetning for og en konsekvens av den erfaringen språket antyder. Samtidig handler troen om å bli forvandlet. (Wikstrøm 2002: s.162)

Eller, som det heter på side 165 i samme store lille bok: «Gud er altså ikke et objekt man kan filosofere over, men et mysterium man kan møte med stor forundring og beven.»

Så burde jeg kanskje slutte å skrive eller snakke om Gud. Det kommer jeg likevel ikke til å gjøre. Men det kan være greit å sette ting i riktig perspektiv før jeg tar helt av på filosoferingens vinger. Ordene våre (og mine) vil selvsagt alltid stå for noe foreløpig, i hvert fall når de skal forsøke å skildre den Evige:

«Gud ‘finnes’ ikke. Jeg tror på ham. Skulle han ‘finnes’, så ville han være en fange i språket og altså vår slave.» (Göran Tungström i Juleoratoriet, sitert etter Wikstrøm 2002: s.167)

PS: Det sørsamiske «baernien» betyr «ugift sønn». Det er jo et teologisk statement i seg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s