Om ekteskap ‘08 - II: “Partnerskap” VS “ekteskap”

En minister gir råd

I forbindelse med sin tiltredelse som Barne- og likestillingsminister uttalte Anniken Huitfeldt (Ap) til Vårt Land at de som fortsatt ikke var 100 % overbevist om det fortreffelige ved forslaget til ny kjønnsnøytral ekteskapslov burde ta seg en prat med noen homofile om saken. Så fulgte hun opp med nærmest å garanterte for åpen mikrofon at om 10 år, når folk flest har vent seg til endringene, vil alle motforestillinger være borte.^[1]

Ministeren råder oss med andre ord til å snakke med de homofile om deres syn på ekteskapslovgivning. Vel, det har jeg gjort. Ikke så mye den siste måneden, først og fremst, men de siste årene. I den forbindelse kunne jeg tenke meg å bringe følgende videre til statsråd Huitfeldt: De homofile er ingen ensartet og homogen(!) gruppe på dette området (heller!).

Noen (som min studiekamerat Gard) er mer enn klare for å inngå ekteskap. Andre opplever det som provoserende at det partnerskapet de allerede har inngått nå i deres øyne devalueres^[2] og nærmest står i fare for å konverteres til (homofilt) ekteskap uten at de selv har noe de skulle ha sagt. Atter andre ønsker (av religiøse eller andre grunner) å leve sølibatært og ser ikke det nødvendige i en slik lovendring som den som nå foreslås.

Det er i det hele tatt vanskelig å lande på en entydig konklusjon om noe som helst kun etter samtale med homofile.

Men mangfold til tross: Jeg har møtt opptil flere homofile som opplever det som mindreverdig at de må “inngå partnerskap” i stedet for å “gifte seg”, og som omtaler dette som “diskriminering”. Jeg er fullstendig enig med dem i at eventuelle diskriminerende trekk ved den norske stats samlivslovgivning bør fjernes. Spørsmålet blir da om et skille mellom ekteskap og partnerskap virkelig er for diskriminerende å regne. Det er igjen et spørsmål som henger sammen med hva slags syn man tillater seg å ha på Partnerskapsloven.

Diskriminering?

Jeg for min del nøler fortsatt med å omtale Parterskapsloven av 1993 som “diskriminerende”. Omtaler jeg denne loven slik sier jeg samtidig at Stortinget med vitende og vilje vedtok en diskriminerende lov så sent som i 1993. Det er en ubehagelig tanke. Dersom det er en adekvat virkelighetsbeskrivelse, da er det mange av våre folkevalgte som burde skamme seg den dag i dag.

Da er jeg mer fortrolig med å omtale Partnerskapsloven som ufullstendig. Den manglet sikkert mye på å være en ideell lov. Men diskriminerende? Det å snakke om “diskriminering” i denne forbindelse oppfatter jeg faktisk som litt historieløst. At de homofile var en diskriminert gruppe fram til og med Partnerskapsloven ble vedtatt, det er en virkelighetsbeskrivelse jeg sier ja og amen til. Men etter 1993?

Nå kan jeg ikke si at jeg registrerte at de homofiles interesseorganisasjoner annonserte at de mente loven var diskriminerende i 1993. Tvert imot: Etter det jeg kan huske feiret de loven som en seier. Var dette et utslag av kynisme og realpolitikk, en feiring av en mindre seier på vei mot noe større, eller feiret man rett og slett en diskriminerende lov?

Språk er makt. Språk kan brukes til å avsløre, men også til å tilsløre. Når man omtaler Partnerskapsloven som “diskriminerende” devaluerer man samtidig det store steget som ble tatt i 1993, da homofile fikk rett til offentlig etablert og rettssikret samliv. Det var og er en stor seier, og jeg vet at mange homofile har vært og er stolte over å leve i nettopp partnerskap uten at de opplever det som en diskriminerende institusjon.

Man vinner ikke nødvendigvis en debatt bare ved å rope ordet “diskriminering!” høyere enn motstanderen. Det er forresten vanskelig å se at d-ordet kan fungere som et avgjørende argument eller ultimat trumfkort, all den tid de konservative innenfor kristennorge nå roper at det er de som blir diskriminert, de som står for det gamle synet på ekteskapet, de som insiterer på mor-far-barn-relasjonen, de som nå ikke tør å si høyt hva de mener, de som nå skal skvises ut av klasserommene, de som… Når begge sider tar opp de samme honnørordene og slenger dem etter hverandre går det ikke så mange minuttene før det som kunne vært en fruktbar debatt reduseres til skyttergravskrig, slagordmessig stigmatisering og akrobatiske øvelser i Newspeak.

Det borger ikke for et godt demokratisk debattklima når det som var en revlousjonerende seier i 1993 blir stemplet som et utslag av aktiv diskriminering i 2008. Siden 1993 har homofile kunnet etablere seg i offentlig registrerte samliv med de samme rettighetene som heterofile ektefolk hva angår økonomi, arv og pårørendestatus. Man har operert med to ulike betegnelser, og man har differensiert noe på enkeltspørsmål knyttet til det som har med barn å gjøre, men det er ikke til å komme ifra at Parterskapsloven var en lov som sikret rettigheter for homofile mer enn det var en lov som aktivt diskriminerte dem. Det er et perspektiv jeg for min del ikke ønsker å miste av syne.

Ny samlivslovgivning

Dermed er jeg tilbake til utgangspunktet mitt: Jeg syntes at Parterskapsloven var en god lov - så langt den rakk. Men jeg er helt enig i at den hadde forbedringspotensiale. Det var for eksempel et helt markant behov for å få gjort noe for å styrke rettigheten til barn som vokser opp med foreldre som lever i et homofilt forhold. Det med homofile og barn er ellers et stort tema som jeg tenker å ta opp i større bredde i neste post. I denne omgang nøyer jeg med å peke på de barna som finnes og si at joda, vi må ta vare på dem. Det skulle da også bare mangle!

En slik tilpasning av det eksisterende lovverket kunne vært gjort på mange måter. Man kunne ha valgt å revidere den eksisterende Partenskapsloven. Man kunne ha valgt å beholde betegnelsene “partnerskap” og “ekteskap” og samlet dem under en felles paraply, en felles samlivslov. Eller man kunne altså velge en løsning der man kalte “alt” for ekteskap, uansett. Det var som kjent den siste modellen som ble den man valgte å gå for, men etter mitt skjønn kunne alle disse tre modellene ledet til gode løsninger.

Noe av problemet med den debatten som har gått rundt dette de siste par årene har, slik jeg ser det, vært at det ikke har vært satt av tid og rom til noen egentlig prinsipiell debatt. De rød-grønne gjorde et prinsippvedtak på Soria Moria hvor de valgte en av de tre ovennevnte modellene, og ethvert forsøk siden den gang på å ta et steg til siden for å diskutere struktur i en revidert eller mulig ny samlivslovgivning har rett og slett blitt avfeid eller latterliggjort. Jeg er i grunnen ikke imponert over saksbehandlingen denne saken har fått.^[3]

Jeg undrer meg også over hvorfor man ikke med større tydelighet gjorde dette til en sak i forrige valgkamp, eller hvorfor man ikke eventuelt kunne vente til over neste stortingsvalg med å banke lovendringen igjennom. Jeg kunne faktisk godt tenkt meg å være med på å si noe om en såpass viktig sak via stemmeseddelen. Ikke for å stanse eller trenere saken, men for å få en følelse av medbestemmelse, slik demokratiet er ment å gi. Dersom våre politikere har rett i det de stadig sier, at dette er en sak som har støtte i befolkningen, da kunne de vel ha latt oss få sette ord på denne støtten? Jeg er sikker på at de homofile ville opplevd dette som en varm støtteerklæring, og jeg hadde unnet dem den.

“Ekteskap” kontra “partnerskap”

Jeg har kommentert dette med navn og betegnelser tidligere; jeg har hatt, og har fortsatt delvis, problemer med å se hvorfor dette er så helt avgjørende. Det å være en del av og å dyrke noe som er annerledes er ikke per definisjon noe negativt eller stigmatiserende, dersom man ser nøkternt og objektivt på det. Det er da heller ikke alle homofile som ser det som utelukkende positivt at noe av deres særpreg viskes bort ved en “samkjøring” av betegnelser slik vi nå får med det nye lovvedtaket, og det er en tanke jeg ønsker å beholde en åpenhet overfor.

Det er ikke et ideal at alle skal være like, men det er et ideal at alle skal ha like muligheter og rettigheter, deres utgangspunkt tatt i betraktning - slik tenker i hvert fall jeg. Anvendt på denne aktuelle saken tenker jeg for min del at det viktigste må være at man har sikre rammer rundt samlivet sitt, og at dette er langt viktigere enn hva man kaller det aktuelle samlivet. Rammer og rettigheter på den ene siden og betegnelser på den andre, det er ting som kan holdes fra hverandre, i hvert fall i mitt hode. Og når det gjelder betegnelsene ser jeg rett og slett ikke hva som er det diskriminerende i det å strebe etter et presist språk.

Språk er makt. Jeg har allerede sagt det. Jeg sier det igjen: Språk er makt. Dersom de homofile selv ønsket å besegle det unike ved sin minoritetsposisjon ved å insistere på å beholde en egen betegnelse på sitt eget samliv og slik fokusere på det unike ved slikt samliv, da kunne man vanskelig omtalt det som noe maktovergrep. Språket ville hatt to betegnelser på to svært like men like fullt også forskjellige samlivsformer. Hadde de homofile selv ønsket å ha det slik hadde det ikke vært noen grunn til å endre på noe som helst, bare for å nærmest på trass understreke det like framfor det ulike.

Til syvende og siste er det imidlertid ikke snakk om hva jeg som heterofil majoritetsrepresentant mener, tenker og føler eller hvilke behov jeg har for språklig presisjonsnivå, men hva de homofile, altså minoriteten selv, mener, tenker og føler. Dersom de homofile hadde ønsket å rendyrke partnerskapsbetegnelsen hadde det ikke vært noe presserende behov for å endre betegnelsene i lovverket. De homofiles interesseorganisasjoner er imidlertid tydelige på at de helst ville foretrekke at også deres parforhold inkluderes i og omtales under kategorien “ekteskap”. De ønsker altså at fokuset skal ligge på likhetene framfor ulikhetene. Det burde ikke være noe stort problem for den norske stat å etterkomme dette ønsket.

Og for all del! Jeg kan helt sikkert venne meg til å omtale de ulike hovedtypene av offentlig etablert samliv som “homofilt og heterofilt ekteskap” eller “likekjønnet og ulikekjønnet ekteskap” - eller bare “ekteskap”, sånn til daglig. At jeg synes det på enkelte områder er litt mindre presist og på noen områder også litt mer tungvint enn dagens betegnelser kan ikke være avgjørende. Til syvende og siste er det ikke så mye snakk om hva jeg mener, tenker og føler så mye som hva de homofile selv mener, tenker og føler. Det respekterer jeg. Det er en del av det å leve i et fellesskap å kunne sette egne smålige hensyn til side for å løfte fram den andres sak, og i en sak som denne koster det meg ikke engang noe særlig å gjøre nettopp det.

Det mangfoldige ekteskapet

Hva er et ekteskap? Hvor langt kan man strekke innholdet i termen “ekteskap”? For de av oss som har vokst opp i mer eller mindre tradisjonelle miljøer er det rimelig opplest og vedtatt hva et ekteskap er og skal være. Men virkeligheten er selvsagt ganske mangfoldig, også for oss “streitinger”. Debatten om den nye ekteskapsloven tilbyr oss et springbrett til å dekonstruere noen av forestillingene rundt konseptet “ekteskap”, og byr oss samtidig også en anledning til å eventuelt justere kartet noe i forhold til terrenget.

Jeg er jo en grubler av natur, og jeg har benyttet den siste tiden til å reflektere aktivt rundt nettopp dette med hva et ekteskap er og kan være. Kanskje ikke overraskende ledet denne grublingen til en aldri så liten ahá-opplevelse. Et ekteskap kan jo vitterlig være så mangt. Det har jeg forsåvidt alltid visst, men jeg har ikke alltid vært like bevisst på dette som jeg altså alltid har visst.

Hva er et ekteskap anno 2008? Vel, selv om vi ikke skulle inkludere de homofile i ekteskapsdiskusjonen så framstår likevel ekteskapet som en ganske så mangfoldig størrelse. Et ekteskap kan være noe som inngås av to 23-åringer som gifter seg med mål om å leve sammen de neste 70 årene, få barn, ha felles økonomi, dele gleder og sorger og i det hele tatt trofast stå ved hverandres side livet ut. Det kan være noe som inngås av to 65-åringer som begge har vært gift før, kanskje opptil flere ganger, på hver sin kant, som er vel etablerte med solid økonomi (og derfor kanskje går får særeie), som har både barn og barnebarn fra før men aldeles ikke planlegger å “være fruktbare å bli mange” som det jo heter i vigselsliturgien. Det kan være noe som inngås av to som allerede har levd sammen i 20 år og som tar alt i “feil rekkefølge”. Det kan være noe som inngås av to som har vært gift tre ganger før på hver sin kant og kanskje en gang før med hverandre. Det kan være noe som er mer eller mindre arrangert av omgivelsene rundt de to og hvor flere faktorer enn bare deres egne følelser for hverandre spiller en rolle. For å nevne noen av alle de mulige og umulige kombinasjonene som finnes der ute. Skjønt, ikke bare der ute: Også her inne, i kirkene våre, der for eksempel undertegnede står som vigselsmann.

Det er i det hele tatt ikke enkelt å se så mange felles trekk ved alle disse forholdene, bortsett fra kan hende en ting: De inngås av to voksne mennesker som begge gir sin frivillige tilslutning til avtalen og som lover å være trofaste mot hverandre. (At de ikke alltid klarer å holde løftet til hverandre er en annen sak.)

Dersom man skal snakke om et slags sentrum som alle de ulike variantene orienterer seg ut ifra så er det nok rimelig å ta utgangspunkt i reproduksjonsaspektet, det at to mennesker “slår seg sammen” (hvilket bilde!) for å sette til verden og oppdra representanter for den neste generasjon. Men - og dette er viktig å få sagt klart og tydelig! - det er ikke slik at et ekteskap ikke har en verdi eller ikke er et “skikkelig” ekteskap dersom det ikke er barn med i bildet! Enten de to ektefellene ikke kan eller ikke vil få barn sammen, så blir de ikke mindre ektefolk av den grunn.

Dette tilsier at ekteskapsbetegnelsen egentlig er en ganske tøyelig størrelse. Selv om det er en institusjon som, fra naturens side og gjennom vår sivilisasjons historie, på mange måter har vært knyttet til det at en mor og en far får barn sammen, så er ikke dette en “heldekkende” beskrivelse av hva et ekteskap kan være, ei heller er, i dag. Et ekteskap er først og fremst en bindende avtale mellom to voksne samtykkende mennesker med det formål å regulere samlivet deres i den større sosiale kontekst. At et slikt samliv kan innebære barn er selvsagt en del av bildet, men ikke nødvendigvis det eneste eller avgjørende framtredende mønsteret.

Enkelte røster i debatten om homofile ekteskap har argumentert med at homofile forhold ikke fortjener betegnelsen ekteskap fordi homofile ikke kan få egne barn, som jo er nettopp det ekteskapet handler om; til grunn for et slikt argument ligger da den implisitte definisjon at “Et ekteskap er det stedet hvor barn settes til verden og oppdras”. Til det er følgende å si: Ja, ekteskapet er det stedet hvor samfunnet legger til rette for at barn settes til verden og oppdras. Men ikke bare det. Ekteskap kan også inngås mellom to mennesker som er for gamle til å få barn, eller av to infertile, eller av to som ikke ønsker barn, eller av to parter hvor den ene er lam fra halsen og ned, eller…

Ekteskapet er i det hele tatt en svært mangfoldig institusjon. Mye ligger fast, men det er også store muligheter for tilpasning og inprovisasjon, både i det enkelte samliv og i de mønstrene som avtegner seg i storsamfunnet. Ekteskap i dag og for hundre - for ikke å snakke om to tusen! - år siden har både ting til felles og framviser samtidig store forskjeller.

Jeg ser det derfor ikke slik at det å inkludere de homofile i dette prosjektet på en skvær og real måte markerer et absolutt brudd med det som har vært før. Det har alltid vært en viss spenning mellom kontinuitet og nyskapning i samfunnets og enkeltindividers måte å forstå og leve ut sine samliv på.

Er det da mulig å inkludere også de homofile samlivene i en utvidet ekteskapsforståelse anno 2008? Ja, hvorfor ikke? Dersom man likevel mener at deres samliv ikke skiller seg vesentlig^[4] fra andre varianter samliv, heller ikke er noe “skittent” eller noe mindreverdig, så hvorfor ikke? Alternativet er å beholde en egen betegnelse for nettopp dem. Dersom de selv ville hatt det slik, så ja, gjerne det også. Men jeg kan faktisk forstå at de ikke nødvendigvis opplevde betegnelsen “partner” som like romantisk som “ektefelle” - det har noe med ekteskapsinstitusjonens lange historie og symbolske tyngde å gjøre.

Jeg koster derfor på meg et skjevt smil og ønsker de homofile velkommen etter inn i ekteskapsintitusjonen. Jeg håper en slik velkomst ikke oppleves som altfor paternalistisk. Så håper jeg de finner at dette skapet svarer til forventningene og at en slik inkluderende ekteskapsforståelse både kan bygge broer oss imellom og lede til at vi kan lære enda mer av hverandres erfaringer.^[5]

Ekteskapets status

Når alt dette er sagt: Jeg synes det er noe fascinerende med dette at ekteskapet tydeligvis har en så høy stjerne nettopp blant dem som ikke “kan” inngå det. Kanskje kunne de homofiles inntog inn i ekteskapet åpne øynene til noen flere av de heterofile som insisterer på å være samboere nærmest på trass så lenge som mulig? Kanskje kan den nye ekteskapsloven, rett og slett, styrke ekteskapet som institusjon?

Det ville i så fall vært en ubetinget fordel. Slik situasjonen er i dag er det nemlig like mye det heterofile samlivet som trenger å styrkes som det homofile. Da tenker jeg ikke på rettighetssiden - ekteskapet er en glimrende “pakkeløsning” - men på det som har med levd liv å gjøre. Det er bare å håpe at enda flere samboere nå oppdager nettopp det. Samboerskapet er en svakere institusjon, uten at det har noe som helst med diskriminering å gjøre: Samboere kan når som helst gifte seg. Gratis er det også, til og med.

Uansett hvordan ekteskapsinngåelses- og skilsmissestatistikken utvikler seg i kommende år: Jeg har vanskelig for å se at det at flere får lov til å inngå ekteskap skal fungere svekkende på ekteskapet som institusjon.

Tiden vil vel vise om denne magefølelsen er riktig. Det samme gjelder statsråd Huitfeldts spådom om at vi snart vil ha vent oss til å tenke på og snakke om homofile ektefolk som noe normalt. Jeg tviler vel på om absolutt alle vil oppleve det slik, men for min egen del vil det nok ikke ta så lang tid. I hvert fall ikke ti år.

Noter/referanser

1. Intervjuet er ikke tilgjengelig på nettet, og jeg har kastet min kopi av papirutgaven, så uttalelsene hennes er fritt gjengitt etter hukommelsen. Feilmarginen er altså relativt stor. Det får stå sin prøve - hovedlinjene i Huitfeldts “argument” er korrekt gjengitt. Hun kunne vel like gjerne henvendt seg til sine meningsmotstandere og sagt at “Du vil nok forstå dette, du også, når du bare blir større!”; argumentasjonen framstår som relativt utilslørt overfra-og-ned. Men jeg skal ikke kaste altfor mange stein her jeg sitter i glasshuset mitt; hele min “reorientering” i synet på homofilt samliv skyldtes nettopp samtaler med homofile, og jeg tenker nok (som henne) at mye av motstanden mot homofile ekteskap vil forsvinne etter hvert når de nye lovene og samfunnsmønstrene mister noe av nyhetens interesse.

2. I motsetning til hva man av og til kan få inntrykk av gjennom media er det faktisk slik at det finnes homofile som er stolte av alle muligheter til å markere sin unikhet og annerledeshet og som opplever at denne annerledesheten markeres best ved at de har tilgang på en egen samlivskategori (parterskap) som andre grupper (heterofile) ikke har tilgang på. Jeg har til og med registrert at såpass profilerte homofile som Kim Friele og Per-Kristian Foss har ytret noen motforestillinger mot tanken at alt blir helt paradisisk dersom vi later som om alt er likt og det samme - uten at jeg kan anføre noen kilder til disse ytringene (og derfor sikkert burde la være å “sitere” dem på dette). Jeg bør vel uansett legge til at jeg aldri har oppfattet at noen av de to har snakket om en “devaluering” av partnerskapet, og at det ikke er meningen å knytte dem til noe slikt utsagn.

3. Lovarbeidet har gått svært fort, det har ikke blitt lagt fram noen stortingsmelding, det er ikke foretatt noen konsekvensanalyse, utvalget av høringsinstanser har vært… tja, pussig, viljen til å lære noe av prosessen i Frankrike (der man konkluderte med et “non” til en tilsvarende lov) har tilsynelatende vært liten, og så videre, og så videre, og så videre.

4. Jeg mener da at det at de to partene er av samme kjønn ikke er en avgjørende vesensforskjell i denne sammenhengen. Selvsagt er det en forskjell mellom et heterofilt og et homofilt samliv! Det er det ingen som bestrider. Men det er også svært mye som er likt (forholdet består av to voksne samtykkende mennesker som ønsker å bygge en ny samfunnsenhet med utgangspunkt i et symmetrisk forhold), og man kan altså velge å fokusere på likhetene framfor forskjellene. Det at to homofile ikke kan få egne barn sammen er for eksempel et trekk de deler med svært mange heterofile par - rundt 10 % av alle par, faktisk. Hva angår individuelle forskjeller mellom parforhold i måten man ordner samlivet sitt i det daglige eller i omgangsform og “skikk”, kan nok forskjellene mellom to heterofile par være minst like store som mellom et homofilt par og et heterofilt.

5. Jeg kommer tilbake til en litt lengre drøfting av forhold rundt de teologiske og kirkelige spørsmålene knyttet til en slik utvidet ekteskapsforståelse i en senere post (den fjerde og siste i denne “artikkelserien”).

Om ekteskap ‘08 - I: Utgangspunktet

To merkedager har kommet - og gått. Den 11. juni vedtok Odelstinget den nye ekteskapsloven, og på tirsdag, 17. juni, gikk lovforslaget igjennom i Lagtinget. Akkurat når loven trer i kraft er jeg faktisk ikke helt sikker på, men uansett: Norge har nå fått en ny og kjønnsnøytral ekteskapslov.

Det ble ingen utagerende feiring på meg noen av dagene. Ikke misforstå: Jeg følte ikke behov for å markere sorg eller protest eller noe sånt. Men jeg har ikke stått på barrikadene eller kjempet loven aktivt fram, og da føltes det litt for påtatt å plutselig skulle skåle i rosa champagne og heise regnbueflagget. Jeg gleder meg med de glade - de skal man benytte enhver anledning til å gjøre! - og jeg har gratulert mine homofile venner med dagen. Men for min del har disse junidagene handlet om simplere drikkevarer og EM-fotball i kjellerstua, noe som for øvrig på mange måter også har vært en fest.

En lov som engasjerer

Den nye ekteskapsloven ble altså vedtatt. Akkurat det var vel ingen overraskelse, akkurat: De rød-grønne bestemte seg allerede på Soria Moria, stortingsflertallet for hovedtrekkene i loven var også sikret for en god stund siden, og hva andre mente, det være seg politiske partier, lobbyister, kirkesamfunn eller privatpersoner, har med all verdens tydelighet ikke hatt nevneverdig å si.

Det betyr ikke det ikke har vært debatt. Bloggerne har blogget (og blogger!) om saken^[1], det har vært arrangert demonstrasjoner mot loven med tilhørende minst like engasjerte motdemonstrasjoner, og det har vært gjennomført flere underskriftskampanjer, hvorav minst én har samlet 50.000 underskrifter.

Enkelte har undret seg over at det likevel tross alt har vært bemerkelsesverdig stille rundt lovforslaget. Protestfestival-lederne, for eksempel, savnet tydelige “hyrderøster” blant kristenfolket i sakens anledning. Enkelte har jo engasjert seg - Øyvind Benestad kanskje mest av alle - men de aller fleste av oss har ikke sagt eller ment så mye.

Jeg skriver “oss”, fordi dette i høyeste grad gjelder meg. Jeg har blogget noen linjer om emnet tidligere, men jeg har ikke gått i noe demonstrasjonstog eller formulert noen skarpe slagord verken den ene eller den andre veien. Mitt engasjement har ikke vært så voldsomt sterkt, verken for eller mot.

Min grunnholdning har i grunnen vært at jeg har stilt meg litt avventende, nærmest undrende, til hele lovprosjektet. Jeg har vært, og er forsåvidt fortsatt, usikker på hvilke problemer loven løser, for ikke å snakke om at jeg har grublet en del på hvordan jeg best skal forholde meg til de i mine øyne litt pussige konsekvensene som oppstår i kirke og samfunn i kjølvannet av lovvedtaket.

Jeg er ikke entydig negativ til den nye loven. Absolutt ikke. Men det er nok like fullt riktig å si at jeg har noen randbemerkninger til den, at jeg har notert meg noen spørsmålstegn underveis, både til loven og til prosessen. Jeg synes det kan være fint å få satt ord på dem. Som vigselsmann er jeg vel dessuten nærmest pålagt å mene noe om denne saken. Jeg regner med at jeg vil få spørsmål om mitt syn på både dette og hint etter hvert, så da er det i grunnen like greit å publisisere først som sist. Hva har man en blogg til, om ikke til slikt?

Mitt utgangspunkt

Jeg har et utgangspunkt som jeg møter den nye ekteskapsloven med. Det er at jeg mener at homofile har en soleklar rett på trygge og gode rammer rundt sine samliv. Jeg var derfor tilhenger av partnerskapsloven før 11. juni; jeg oppfattet den som en god og tjenelig ordning.^[2]

Dette grunnleggende standpunktet ligger fast, uansett lovgivning og betegnelser, uansett om de samlivene vi snakker om kalles “partnerskap” eller “ekteskap”: Det er selve saken, altså samlivet mellom to voksne, samtykkende mennesker og rammene rundt dette samlivet, som opptar meg. Den nye ekteskapsloven snur ikke opp-ned på noe av dette. Uansett hva jeg ellers måtte mene om den nye ekteskapsloven: Det er ikke sånn at jeg nå føler meg bundet av min samvittighet til å opptre annerledes overfor homofile par, bare fordi forholdet deres nå formelt omtales som “enkjønnet ekteskap” (eller hva det nå er, jeg er ikke helt stø i den nye terminologien ennå) i stedet for “partnerskap”. Relasjonen er den samme, og det er den som er viktig, det er den jeg skal støtte og være med på å bygge opp under - som prest og som medmenneske.

Etter det jeg har registrert - korriger meg gjerne dersom det er åpenbart at jeg tar feil! - er det slik at de personene og gruppene i samfunnet, i hvert fall innen kristennorge, som var (og er) mest uttalt skeptiske til den nye ekteskapsloven også var sterkt kritiske til innføringen av partnerskapsloven i 1993. Jeg merker derfor at jeg ikke helt klarer å tro alle som på den ene siden sier at de er for å sikre de homofiles rettigheter (det ville jo før lovvedtaket i praksis si å forsvare partnerskapsloven!) og på den andre siden har brukt masser av tid og krefter på å samle inn underskrifter og organiserer bønne- og fasteaksjoner mot en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Jeg kan derfor godt forstå dersom noen stiller spørsmål rundt mine motiver når jeg i det følgende stiller meg spørrende til enkelte sider ved den nye ekteskapsloven. Det skal jeg tåle. Jeg kan ikke annet enn å bedyre at jeg ønsker å være en medspiller for de homofile også fremover, uansett lovtekst eller formelt navn på deres offentlig registrerte samliv.

Med dette som utgangspunkt lufter jeg med dette noen tanker om temaet kjønnsnøytral ekteskapslov. Det er nok ikke til å unngå at ikke absolutt alle av de mange ordene oppleves som helt 100 % politisk korrekte eller fullstendig spiselig for enhver leser, men jeg håper ikke altfor mange vil gå fullstendig i vranglås i kommentarfeltet av den grunn.

Dermed er tonen satt. Det kommer tre poster til. Dette til orientering.

Pre-Post Scriptum

For den har fulgt med på mine tidligere skriverier om den kirkelige homofilidebatten burde ikke det som følger i de neste postene være egnet til å sjokkere det minste. Jeg kommer likevel garantert til å provosere både til høyre og venstre, i øst og i vest, med disse ekteskapspostene. I tillegg kommer jeg (i kjent stil) til å gå altfor bråkjekt og bombastisk ut, og flere av mine altfor rikholdige og akk så foreløpige utsagn kommer nok dessverre også til å slå hverandre i hjel rent logisk. Husk da, når du leser disse strøtankene, at det er nettopp strøtanker de er. Jeg er mer enn klar for å spinne videre på de tankene jeg presenterer her, og jeg er selvsagt ikke fremmed for å la meg overbevise av gode argumenter. Det er massevis av plass i kommentarfeltet, og det er bare å slå seg løs! Gode innspill og utfordrende argumentasjonsrekker mottas med takk.

Noter/referanser

1. Nevnte jeg at jeg har skrevet om dette før også? Ja, jeg gjorde visst det. Det har forresten sannelig mange andre gjort også! Her er et lite utvalg hentet fra min blogg og andre blogger som jeg titter innom regelmessig: (1) Mine strøtanker om språk, kjønn og lovgivning; (2) Mine strøtanker om ekteskap, kirke og annerledeshet; (3) Mine strøtanker om reaksjoner på reaksjoner; (4) For helhetens skyld: Mine strøtanker om homofilisaken (den mer teologiske/indrekirkelige debatten, altså); (5) Nicolas (Ars Ethica): Homofile (og andre) om ekteskap og diskriminering; (6) Nicolas (Ars Ethica): Ekteskap og religion; (7) Laila (Klinten fra Hveten): Oppskrift på ny samlivs- og adopsjonslovgivning; (7) Laila (Klinten fra Hveten): Svar til Nicolas ang. “Ekteskap og religion” (med en lenke til nevnte innlegg hos Nicolas, samt til en mengde andre lesverdige innlegg); (8 ) Nicolas (Ars Ethica): Størst av alt er… trangen til å begrunne; (9) Nicolas (Ars Ethica): Med hodet i sanden; (10) Undre (Undreverset): Ekteskap vs registrert partnerskap. Nå trenger man selvsagt ikke lese noe av dette (eller noe av alt det andre som er skrevet her og der om temaet) for å ha utbytte av denne bloggposten. I den grad det går an å ha noe utbytte av denne posten. Vi får se. Den beste bakgrunnsinformasjonen finnes uansett helt sikkert andre steder.

2. Mitt syn på dette framkommer tydelig nok andre steder, og jeg skal ikke terpe mer på det her. Interesserte henvises til andre bloggposter under kategorien “homofili”.

Om en grønn søndag

Søndag 15. juni 2008 var, i følge kirkekalenderen, 5. søndag etter pinse. Men ikke på Røros. På Røros var det Skaperverkets dag, med Grønn messe på Fjellkjerka på Enarvola.

Noen av oss gjorde det til en pilegrimsvandringssøndag. Det er lenge siden sist kirkeveien har vært så flott som det den var i går! Da kvelden kom var føttene såre og musklene ømme etter vandringen fram og tilbake, men det gjorde da ingen verdens ting.

Dersom du skulle ha interesse av å ta en kikk på gudstjenesteagenden eller lese prekenen jeg holdt så finner du dem til nedlasting under her. Agenden er satt klar til trykking, så siderekkefølgen er 8,1,2,7,6,3,4,5. Forbønnen er hentet fra biskop Finns avskjedsgudstjeneste i Nidarosdomen 27. april i år, og ellers er de fleste av de liturgiske byggeklossene hentet fra Kirkerådets temahefte om Skaperverkets dag som kom i sammenheng med Verdens miljødag i fjor.

Prekenen slår kanskje ikke gnister - prekenene mine gjør sjelden det - men som programtale har den sin misjon - tror jeg.

• Agende
• Preken

Om å kaste stein

Jeg fikk noen ganske klare bibelske assosiasjoner når jeg leste om denne saken og er i grunnen litt skuffet over at ikke journalisten fant det betimelig å sitere fra, eller i det minste alludere til, Johannes 8.

Særlig når journalisten bærer navnet Steinsvik.

Om å bli litt matt

Det er en del reformer på gang i kirka for tida. Mange reformer, faktisk. Her er noen av dem:

• Trosopplæringsreformen, som har vært inne i en forsøksfase en god stund, skal etter hvert implementeres på bred front.
• Gudstjenestereformen går sin gang i noe som minner stygt om ekspressfart. Datoen for innføring av nye gudstjenesteliturgier er satt til 2010. Det er visst noen høringsrunder på gang på noen forslag som visstnok foreligger, uten at jeg helt har hatt tid til å sette meg så grundig inn i det - ennå.
• Den nye bibeloversettelsen skal også være klar i 2010; da skal også Det gamle testamente foreligge i ny, revidert, oppdatert (eller hva som nå var det riktige ordet) språkdrakt. Jeg liker godt det jeg har sett av resultater av dette arbeidet så langt.
• I 2010 skal vi også få nye salmebøker, som skal erstatte dagens Norsk salmebok og Salmer 97.
• Det arbeides med flere bøker: 2010 er året da vi også skal få nye tekstrekker og tekstbøker til tekstlesningen i gudstjenestene.
• I tillegg er det nylig vedtatt en ny Plan for diakoni for Den norske kirke. (Den er fin den, men foreløpig har det ikke fulgt så mye penger eller så mange stillinger med alle de flotte ordene, så vi har ikke implementert all verden her hos oss ennå.) Plan for kirkemusikk ventes våren 2009, Plan for trosopplæring (som må sees i sammenheng med trosopplæringsreformsarbeidet) kommer våren 2010, og i 2010 kommer også Plan for samisk kirkeliv.
• Dessuten regner jeg med at arbeidet med å få på plass en eller annen form for liturgi for inngåelse av enkjønnede ekteskap (eller hva det nå heter i disse tider) vil bli et hett diskusjonstema i kirka i tiden som kommer, jf. denne presiseringen som Stortinget gjorde i går.

Jepp. Intet mindre.

Oppi alt dette skal altså vi kirkelige ansatte, med relativt beskjedne midler, forsøke å skape begeistring for kirka vår. Vi skal døpe, feire gudstjenester, begrave og vie, og vi skal hjelpe brudefolk, sørgende, dåpsforeldre, konfirmanter, barn og eldre - faste kirkegjengere som “drop-in”-ere - til å knytte tilhørighetsbånd til denne litt store og tunge og til tider surrete kirka si. Vi skal arbeide langsiktig og skape gjenkjennelse og følelse av hjemhørenhet. Jada.

Det skal bli deilig med ferie i noen uker, kjenner jeg.

Om å komme hjem

Dette er dagen for å meditere over følgende bilde:

Skulle du være i tvil om hva som er dagens evangelietekst finner du den her.

Og bildet? Det er Remberandts mesterverk Den fortapte sønns hjemkomst. Som meditasjonsveiledning anbefales denne.

Om moderne prestefamilier

Hva sier det egentlig om meg at min første reaksjon på denne saken er: “Hm! Jeg er jammen glad jeg ikke bor i prestebolig med 24 rom!” -?

Om kategorisystemet

Jeg har gått igjennom kategoriseringssystemet mitt og revidert det noe. Teologi-kategorien er for eksempel utvidet med en del underkategorier med tanke på å heve presisjonsnivået en smule.

Antageligvis er jeg den eneste som bryr seg, men det får heller bare være.

Om kjerkgårdspuss

Vi har lagt bak oss en travel helg i Brekken menighet. Fredag var det kjerkgårdspuss, og så… Hva? Du vet ikke hva “kjerkgårdspuss” er, sier du?

Vel, her kommer forklaringen. Erstatt “puss” med “dugnad”, så tenker jeg du aner hva det er vi er på sporet av. Hver eneste vår må kirkegårder rundt om i det ganske land ryddes for løv og kvist og annet rask som har samlet seg i løpet av høsten og vinteren.

Her i Røros prestegjeld har vi fem kirkegårder kombinert med en og en halv kirketjenerstilling. Da sier det seg selv at alt ikke kan gjøres av de fellesrådsansatte. Derfor trår bygdefolket til. I løpet av noen hektiske uker i mai gjennomføres det inten mindre enn fire dugnader på kirkegårdene rundt omkring i kommunen.

Så skulle man kanskje tro at det var vanskelig å samle folk til slikt. Men neida, ikke på Rørosvidda i hvert fall. Fredag 30. mai klokka 10:00 var det annonsert dugnad på Brekken kirkegård. Allerede fra klokka 9 var folk i gang. Rundt halv elleve telte jeg rundt 30 mennesker i aksjon rundt om - og da snakker vi folk som har håndtert ei rive før! I løpet av noen ganske få timer var hele kirkegården flidd og ryddet, løvet kjørt bort og det så smått grønnende gresset avdekket og flere liter kaffe og oppstekt vaffelrøre fortært. Best av alt: Alle de involverte var i godt humør, inkludert presten, som altså valgte å begynne feiringen av sin 31-årsdag på denne måten.

Kirkegårdene er viktige i bygdesamfunnene rundt om. I Brekken sokn bor det rundt 700 mennesker, og det er ikke så mange møtesteder i bygda lenger. Samfunnshuset, fotballbanen, “skola” og kjerka - der har du de viktigste treffpunktene. Kjerkas klare fortrinn sommerstid er at hjemvendte sommergjester går dit for å stelle gravene. Det er, rett og slett, på kjerkgården man møter gamle kjente - og da snakker jeg om de levende, ikke de døde. Strategisk plasserte benker sikrer at man har steder å sitte ned og prate mellom planteøktene, og på disse benkene sitter det folk og utveksler gamle historier og oppdaterer hverandre på siste nytt, hele sommeren igjennom.

Brekkingene er, som bygdefolk i hele Norges land, glade i kjerka si og i kjerkgården. Så når det kalles inn til kjerkgårdspuss, da stiller man mannssterke opp. Så også på fredag. Det er ikke til å komme fra at presten kjenner seg både stolt og ydmyk over å få “preste” blant slike mennesker.

Men kirkehelga i Brekken var ikke over når løvet var kjørt bort og vaflene spist opp. Søndag fortsatte vi med god middag til alle som ville borte i “Lokalet” (Bjørkly); Menighetsrådet hadde sendt invitasjon til alle i bygda. Igjen var oppmøtet godt, og det samme var maten. Vi hadde mye å feire. For noen år siden ble det bygget et tilbygg til kjerka med HC-inngang og nytt WC; dette ble aldri markert ordentlig. Forrige sommer ble Brekkjerka malt på dugnad av bygdefolket - 528 dugnadstimer i løpet av åtte hektiske uker! Trappa foran hovedinngangen ble restaurert i løpet av høsten. Og, som om ikke det var nok: Brekken kirke er 130 år i år. Alt dette skulle feires - og det gjorde vi!

Søndagen ble avsluttet med en Syng-med-oss-kveld i Brekken kirke hvor vi sang oss igjennom hele livet, “Fra vugge til grav”, og reflektere sammen rundt kirkas plass i livet - midt i livet.

Brekkingene er glade i kjerka si. Det er ikke alltid det passer like godt å gå til gudstjeneste en søndag klokka 11, dersom man ikke har et ærende der den dagen, altså dåp, eller et barnebarn som skal konfirmeres, eller… Men man kan vise tilhørighet til kjerka si på mange måter. Noen synes det er greit å bla i Salmeboka, kanskje synge noen toner eller ta imot nattverden. Andre foretrekker å tenne et lys eller folde hendene. Atter andre vil helst svinge hammeren eller malekosten. Men et hammerslag for å holde kirka i stand kan også være en bønn. Det har tatt tid for en japansk vestledning å se hva kirkedugnadene betyr, men jeg begynner å få opp øynene.

For meg har dette vært en konfirmasjonshelg, den andre i Brekken denne våren (konfirmasjonsgudstjenesten var 11. mai, Pinsedag, slik tradisjonen er). Bygdefolket konfirmerte, altså bekreftet, sin tilhørighet til kjerka si og til den måten den er vevd inn i livene deres på, slik de gjør hvert eneste år gjennom kjerkgårdspussene. Det er inspirerende å få være prest for slike mennesker.

Om tittelbildet

Jeg har nå lagt til et nytt selvkomponert tittelbilde på bloggen. Klikk på siden “Om bildet” for å lese min egen tolkning av bildet.

Kanskje ser du helt andre ting enn det jeg gjør? I så fall blir jeg svært glad dersom du legger igjen en kommentar på nevnte side!