Reaksjonene lot ikke vente på seg, heller ikke fra det brede lag av kristenfolket. Heldigvis, får en si. Haakonsens påstander er noe av det mer støtende jeg har hørt servert i religionens navn på en stund.

Bjørn Are Davidsen var raskt ute med å dekode svadaet. Heldigvis, får en (igjen) si, så kan vi andre (som ikke har blogget noe særlig på en stund og er litt ute av trening) lenke til ham og si oss fornøyde.

Dagens (altså 4. søndag i åpenbaringstidens) evangelietekst er ikke helt på siden av saken, den heller:

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, Herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre,» sa mannen og kastet seg ned for ham.

(Johannes 9:1-7, 35b-38)

Fra dagens preken i Vikheim sakses følgende:

Jesu disipler tenkte: Han der, han som vi tilfeldigvis går forbi, han som sitter der borte, hva slags straff er det Gud har kastet på ham? Jesu svar viser at han åpenbart tenker annerledes: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.» sa Jesus. Så åpnet han øynene hans.

Dagens evangelietekst tegner et bilde av Gud som den som ligger under hele vår virkelighet og som er alt vårt lys. Det finnes mørke i verden, men det er ikke sendt av Gud. Det som er sendt av Gud, det er lyset. Han som er verdens lys åpnet øynene til den blinde. I ham var liv, og livet var menneskenes lys, leser vi et annet sted i Johannesevangeliet. Ikke noe sted kan vi lese at han tok synet fra noen. Men han åpnet øynene på mange.

For noen år siden tok jeg opp dette med “Guds vrede” i en preken i Ziiren. Det var på Bots- og bededag. Der avla jeg en visitt til tesen om at visdomslitteraturen i GT først og fremst ser på Guds vrede som en innebygd lovmessighet i skaperverket som sier at man høster som man sår, og at den som åpner for (v)ondt ikke må bli overrasket dersom resultatet blir ubehagelig (sjekk fotnote to). Aktuelt eksempel: Miljøpolitiske problemstillinger. Avstanden fra dette nokså nøkterne synet til en tanke om at en nasjon (i dette tilfelle Norge) kan straffes for ikke å heie nok på (den sekulære) staten Israel, og at denne straffen kan komme i form av en massemorder som dreper mer eller mindre tilfeldige mennesker er – vel, “betydelig” er vel ikke å ta for hardt i. At noen kan kalle et nøye planlagt massemord for en “ulykke” er forresten støtende i seg selv.

Og stort mer er det vel ikke å si om den saken. Dersom man ikke skal vise til Atle Sommerfeldt (nå også biskop), Tor Singsaas og Rolf Gunnar Heitmann, da.

Dersom noen mener å ha registrert lavere strøtankefrekvens enn vanlig denne høsten, har de registrert riktig. Jeg har (blant annet) vært involvert i et CD-prosjekt i regi av Røros Barneospel, og det har vært like tidkrevende som det har vært moro. Nå er CD’en sendt i trykken, og Røros Barnegospel er stolte over å kunne presentere utgivelsen “Venter på julenatt” som kommer i salg 12. desember. Plata koster 150 blanke kroner (pluss porto) og kan bestilles på harald[krøllalfa]roroskirke.no eller fruhauge[krøllalfa]hotmail.com.

Plateprosjektet begynte som et “minnebokprosjekt” internt i Barnegospelgruppa, og selv om prosjektet har vokst underveis har vi ikke kommet så langt som til å lansere plata gjennom distributør utenfor eget lokalsamfunn. Den kommer heller ikke på iTunes eller andre fiffige nedlastingstjenester, så vidt vi vet. Men vi sender den gjerne både hit og dit. Og det er jo litt moro å kunne reklamere med “som annonsert i Dagbladet 26.11. og 1.12.” - takket være SpareBank1 SMN!

Haralds strøtanker anbefaler også releasekonserten i Storstuggu 12.12.

Det står skrevet i Andre Mosebok, i det 3. kapittel:

Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.» Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.

Slik lyder Herrens ord.

I

Herre Gud, ditt dyre navn og ære
over verden høyt i akt skal være!

Slik sang vi til inngang i dag. Dagens gudstjeneste, vårt møtested for Guds ansikt ble innledet med en henvisning til Guds navn. Litt senere uttalte vi Guds navn også, det navnet som den kristne kirke bruker på Gud – det skal vi komme tilbake til om litt. Men først skal vi fokusere på et annet møtested, på møtet mellom Moses og den Gud som åpenbarte seg i den brennende tornebusken.

For det er der vi er i dagens prekentekst: Vi er i ørkenen, ved fjellet Horeb, det som også kalles Sinai, et sted på Sinai-halvøya. Moses er gjeter i dette området. Han har rømt fra Egypt, fra Faraos hoff, der han har vokst opp, etter at han har funnet ut at han egentlig hører til slavefolket, hebreerne, Israels barn. Nå ligger Moses der, på kne, for Guds ansikt, foran en brennende tornebusk, og diskuterer med Gud: gud vil sende Moses til Egypt, Moses vil ikke. Moses sier nei, Gud sier jo¸ Moses sier nehehei! og Gud sier insistererende johoho! Der vi kommer inn i fortellingen har Moses spurt Gud hvem han skal vise til dersom han nå velger å dra til Farao, hvem han er, denne stemmen, denne flammen som ikke vil slukne, denne Gud som har så stor tro på ham, på Moses.

Gud svarer, underfundig:
Æhjæh asjær æhjæh.
Det er hebraisk for ”Jeg er som jeg er”. ”Jeg er den jeg er”. Eller: Kall meg ”Jeg er”, for det er det jeg er. Guds svar til Moses lyder: Si det som det er: ”Jeg er” har sendt deg.

Derfor kaller Moses Gud for ”Han som er”. I den videre fortellingen i Mosebøkene, og i hele resten av den hebraiske bibelen, Det gamle testamente, kalles Gud dette: Han som er.

II

De av dere som ikke synes språk er så spennende kan ta en liten pause nå, la tankene vandre rundt i kirkerommet. Men de av dere som liker språk, slik jeg gjør, følg med, skjerp sansene, spiss ørene! For nå tenker jeg å trekke fram noen detaljer om bibelhebraisken. Jeg skal si ifra når jeg er ferdig med å nørde.

Det hebraiske språket er nokså annerledes enn de språkene vi engelsktalende nordmenn er vant til å omgås mest. Det er et konsonantbasert språk, der det finnes en mengde ordstammer som består av tre konsonanter, som så bøyes etter faste mønstre med vokaler, forstavelser og vedheng for å skape verbalformer, substantiver, adjektiver og så videre.

Rotformen H-J-H har betydningen å være. Setter man bokstaven alef foran denne, får man æhjæh, som betyr jeg er – verb bøyes nemlig i person og tall på hebraisk. Det er dette ordet Gud bruker når han skal presentere seg.

Det samme verbet i tredjeperson hankjønn entall, altså han er, heter jihjæh. I denne formen har ordet fire konsonanter: J-H-J-H (det høres ut som en slags kode, gjør det ikke?). Slik skrives Guds navn første gang det dukker opp i teksten. Men så, etterpå, skrives det ikke J-H-J-H, men J-H-W-H. Etter alt å dømme er dette en eldre form, en urgammel form, av det samme verbet, ordet han er. JHWH. Slik skrives Guds navn, det navnet Gud presenterte for Moses, på hebraisk.

Det er en hake ved dette navnet. Vi vet ikke helt sikkert hvordan det skal uttales. På hebraisk er ikke vokalene en nødvendig del av skriftspråket, de skrives som små prikker og streker over og under bokstavene, og de kan utelates. Gudsnavnet med de fire bokstavene JHWH, det såkalte tetragrammet, har ikke slike vokaltegn knyttet til seg. Konsonantene står der, helt nakne, alene, i sin arkaiske form.

Det står riktignok noen vokaltegn rundt bokstavene JHWH i teksten til den hebraiske bibelen. Men disse tegnene er vokalene til et annet ord, nemlig ordet Min Herre, eller Adonai som det heter på hebraisk. For jødene sluttet ganske tidlig å uttale Guds navn. Ypperstepresten i tempelet uttalte gudsnavnet en dag i året, ellers ikke. Gud var hellig, og det var navnet hans også, derfor sa man det ikke høyt. I stedet leste man Adonai – Min Herre – Herren – når Gudsnavnet dukket opp i teksten.

Når man kobler vokalene i ordet Adonai med konsonantene JHWH får vi navnet Jehova. Men dette er altså en slags ugyldig krysskobling av to ting som ikke hører sammen opprinnelig.

Så hva slags navn var det Gud presenterte seg for Moses med? Vi vet ikke. Det beste tipset er kanskje at tetragrammet JHWH ble uttalt Jahweh. Det er det navnet U2 synger lovsanger til på slutten av How to Dismantle An Atomic Bomb. Men vi vet ikke. I og med at navnet i følge jødisk tradisjon ikke skulle uttales, tenker jeg vi slutter der.

Sånn. Da er avdelingen for hebraiskspråklige nørderier over.

III

Uansett hvordan Gudsnavnet ble uttalt eller ikke, vet vi hva det betyr: Det betyr Han er eller Han som er.

Eksisterer Gud? Det hender at folk spør meg om jeg virkelig tror at Gud eksisterer. Da svarer jeg gjerne: Nei. Jeg tror ikke Gud eksisterer. Jeg tror ikke Gud er en ting, en gjenstand, med betinget eksistens. Jeg tror Gud er, og at alt som eksisterer, alt som fins, gjør det nettopp fordi Gud er. Gud er alle tings begynnelse og alle tings slutt. Men Gud er ikke en ting, en sak blant flere. Guds væren går dypere enn alt annet.

IV

Jeg sa at i jødedommen uttaler man ikke Guds navn. Derfor vet vi ikke sikkert hvilket navn det var Moses fikk høre der ute i ørkenen, før han dro til Farao og ledet slavene ut av Egypt, gjennom havet og ut i ørkenen, på veien til det lovede landet.

Her i kirka har vi like fullt et navn på Gud. Vi har uttalt det også, klart og tydelig. I stad, ved døpefonten, sa vi det: I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn – og så slo vi korsets tegn. Barna ble døpt til det samme navnet: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Det er det kristne navnet på Gud. I kirka sier vi: Gud har vist seg for oss som en fortelling, den fortellingen vi gjenfortalte sammen i trosbekjennelsen. Denne fortellingen handler om hvordan tre personer samarbeider om å lede oss mennesker fra ørken og slaveri gjennom vann til det lovede landet. De tre som samarbeider er Vår Far i himmelen og Jesus fra Nasaret – han som kalles Sønnen med stor S – og Den Hellige Ånd. Sammen danner disse tre et guddommelig nettverk av tre personer som var og er og blir som vi sier. Gud er.

V

Det var ikke bare Den treenige Guds navn som ble uttalt ved døpefonten. Det ble sagt tre andre navn også. Hver gang et menneske skal døpes, spør vi først etter dåpskandidatens navn. Dette er viktig. Navnet og personen og identiteten hører sammen. Det er derfor det noen ganger er så vanskelig å gi barna navn, derfor vi foreldre av og til nøler før vi bestemmer navnet, fordi navnet og personen er så nært vevd inn i hverandre.

Navnet hører med ved døpefonten. For det er en person som døpes. En identitet, et helt liv, et du.

I dåpen veves vår identitet inn i Guds identitet. Vår fortelling flettes sammen med Guds fortelling. Det at Gud er blir et løfte til oss om at vi skal være der Gud er, alltid, at Gud vil la oss være hos seg, som barn i hans hus, sammen med Sønnen.

Hva var det Gud sa til Moses, nå igjen? Jo, dette:

Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.

Gud knytter seg til våre navn. Abraham, Isak, Jakob, fra slekt til slekt.

Gud tiltaler oss som individer, rett og slett. Han henvendte seg direkte til Moses, og han henvender seg direkte til oss. Han presenterer seg som den som er, som en fortelling om frelse fra dødskreftene, som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som et kors tegnet fra panne til bryst og fra skulder til skulder, som vann og ord, brød og vin.

I dag er han her, og han henvender seg til oss. Han vil være vår Gud, ikke bare Moses sin Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, men din og min Gud. Han kan navnene våre, han kjenner oss og han har lovet oss at han vil være med oss alle dager inntil verdens ende.

Jeg synes vi skal ta ham på alvor. Ikke bare som gruppe, som masse, som fellesskap – skjønt det er viktig nok – men som individer, som personer. Gud vil deg og meg noe. Han er der for deg. Hva han vil akkurat deg og hva dere kan få bety for hverandre, det er det kanskje bare du og Gud som kan finne ut i fellesskap. I mellomtiden begynner vi her, med gudstjenesten, der vi har feiret dåpen og snart skal feire nattverden.

Det er slik det er å leve det kristne livet. Det leves i kirka, i de ritualene og de symbolene og den kulturen vi har felles. Og det leves i hverdagen, der vi er, på jobb, i familielivet, i kulturlivet. Om vi vil, kan vi tenke på hele livet som en eneste lang gudstjeneste. Langt fra brennende busker i ørkenen, men Gud kan være der likevel.

Derfor sang vi: Herre Gud, ditt dyre navn og ære over verden høyt i akt skal være.

Og derfor sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

—–

PS: Dersom noen nå lurer på hvor det ble av Søndag for de forfulgte, kan jeg fortelle at de forfulgte fikk rom under kunngjøringene, før vi ba følgende tillegsbønneledd under Fredslitaniet (NoS 952):

For våre koptiske kristne søsken i Egypt og for deres kamp for å opprettholde det gamle, kristne nærværet i sitt land, la oss be til Herren.

For pastor Youcef Nadarkhani som sitter fengslet i Iran, for arbeidet med å få dødsdommen mot ham omgjort, og for arbeidet for religionsfrihet i regionen, la oss be til Herren.

For alle mennesker som forfølges for sin tros skyld, og for oss som har både rettigheter og muligheter til å kjempe for deres sak, la oss be til Herren.

Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 73:

Jeg blir alltid hos deg, Herre,
du har grepet min høyre hånd.
Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du meg opp i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg,
ønsker jeg ikke noe på jorden.
Om kropp og sjel forgår,
er Gud for evig min klippe og min del.
Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.
Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg tar min tilflukt til Herren.
Jeg vil vitne om alle dine gjerninger.

Slik lyder Herrens ord.

Prekenteksten i dag er hentet fra Det gamle testamente. Vanligvis preker vi over en evangelietekst, det vil si en tekst fra ett av de fire evangelieskriftene i Det nye testamente, de fire bøkene som handler om Jesu liv og lære. Men noen få søndager i året bestemmer Kirkerådet at det i stedet skal prekes over en tekst fra Det gamle testamente.

Egentlig passer det godt å løfte fram en tekst fra Det gamle testamente i dag. For på onsdag kom, som mange sikkert allerede har fått med seg, Bibelselskapets nye oversettelse av Bibelen til salgs i bokhandlene. Sist dette skjedde var i 1978, så det har vært en spennende uke på mange måter. Den nye oversettelsen av Det nye testamente var klar allerede i 2005, og den har vi derfor kunnet bruke og gjøre oss kjent med en stund allerede. Men den nye oversettelsen av Det gamle testamente kom først på onsdag. Denne uka har derfor vært en uke da Det gamle testamente har fått ekstra mye oppmerksomhet i kirkelige miljøer.

La oss repetere litt grunnleggende bibelkunnskap: Det gamle testamente består av tekster som ble skrevet innenfor det jødiske religiøse miljøet i tiden før Jesu fødsel. Det gamle testamente er jødenes bibel, for å si det enkelt, og denne boksamlingen var også den bibelen Jesus leste. For evangeliene og Paulusbrevene og alle de andre tekstene som fyller Det nye testamente ble naturlig nok skrevet etter Jesu tid, i det første århundre av vår tidsregning, som en refleksjon rundt det som skjedde i og med Jesus, i Jerusalem og omegn, i årene rundt år 30. Det gamle testamente forteller historien om menneskeheten og etter hvert mer presist (og med mer historiske ambisjoner) om Israelsfolkets omskiftende tilværelse. Vi leser om skapelsen og om Adam og Eva i Edens hage, vi leser om Noah og flommen og om Babelstårnet, vi leser om Abraham, Isak og Jakob, om Josef og brødrene hans, om Moses og Aron og farao og om flukten fra Egypt, om Josva og om inntoget i Kana’an, om Samson og Samuel, om Saul og David og Salomo, om konger og profeter, om enker og farløse, og om Daniel og løvene. Men Jesus, han leser vi ikke om.

Eller, vent nå litt: Jo, vi gjør da det! For vi kan lese en masse profetier om Messias, om han som skulle komme og sette alt i rette stand, etter at så mye hadde falt fra hverandre en gang i urhistoriens tåke, den gangen da det tillitsfulle forholdet mellom Gud om menneskeheten gikk i knas og døden begynte å spise om seg i verden.

Det er altså der Det nye testamente kan leses som en eneste lang rekke av insisteringer på at Jesus fra Nasaret var svaret på denne Messias-forventningen. Der Jesus gikk fram, der måtte mørket vike tilbake for lyset, og der måtte døden gi fra seg sine ofre. Til slutt kom den endelige konfrontasjonen: Jesus ble selv spikret fast til dødens planker. Men den tredje dagen, sier disiplene hans, den tredje dagen, da lå verden igjen badet i lys. Han kalte seg Verdens lys, og flammen kunne ikke blåses ut.

Ikke alle ble overbevist. Jødedommen var allerede delt i mange sekter, og en ny jødisk sekt fra eller til betydde vel ikke all verden. Men denne ene grenen på treet, Jesus-grenen, den har vist seg å være enormt livskraftig. I dag er det langt flere mennesker som leser Det gamle testamente i lys av Det nye, enn det er av dem som forkaster Det nye testamente og insisterer på kun å lese Det gamle.

Det er ikke helt enkelt å sette på en formel hva det er med Jesus som fascinerer så. Fortellingen om oppstandelsen har stor gjennomslagskraft i seg selv. Det samme har Jesu etikk, oppsummert i budet om å elske Gud og å elske sin neste som seg selv.

Men kanskje handler det også om dette: At Jesus viste oss at det går an å leve i fullkommen tillit til Gud, akkurat slik et lite barn viser oss sin fullkomne tillit. Derfor kalles Jesus også for Guds Sønn, og viser oss alle at vi kan være barn som kan kalle Gud for Far.

Dagens tekst, fra Salme 73, er en tekst om tillit. Salmisten opplever store vanskeligheter. Verden er et urettferdig sted. Han er mange ganger fristet til å gi opp, til å forkaste trua på det gode, til å gi slipp på den sta tiltroen til at Gud er god og at kjærligheten er verdt å kjempe for. Men tilliten vil ikke dø. Selv i motgangen er Gud, sier salmisten. Det finnes ingen annen å sette sin lit til, i liv og død. Det finnes ingen annen som kan tåle tyngden av ordet alltid. Men det kan Gud: Jeg blir alltid hos deg!

Og under teksten, eller kanskje er det riktigere å si i forlengelsen av den, kan vi også lese fortellingen om Jesus. Han som viste Gud tillit og som la livet sitt i bødlenes hender, han som strakte ut sine uskyldige hender der han lå på korsplankene.

I Glåmos kirke har vi et alterbilde som viser Jesu nedtagelse fra korset. For alle vennene hans var dette tomhetens øyeblikk. Men Jesus gav seg ikke over i tomheten. Han stolte på Gud helt inn i døden, og han ba for sine fiender med det lille han hadde igjen av pust.

Så rakte Gud Fader ut sin hånd,
og grep den hånden Sønnen hadde strakt ut.
Så reiste Gud Fader Sønnen fra graven,
og satte ham ved sin høyre hånd.

Nå kan vi lese Salme 73 som om Messias er hos oss,
både i teksten og hos oss som leser den.

Gud: Jeg blir alltid hos deg!
Du har grepet min høyre hånd!
Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du meg opp i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden.
Om kropp og sjel forgår,
er Gud for evig min klippe og min del.

Derfor kan vi si:
Selv om dødens krefter rår i verden,
beholde vi en trassig tro,
og vi lar tilliten være vår ledestjerne,
i troen på ham som ble reist opp fra de døde.
Og vi sier:

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Dawkins er seg selv lik. Her er hans første motspørsmål til journalist Erling Rimehaug:

- Du tror ikke på troll, gjør du? Så hvorfor tror du på Gud?

Jeg vet ikke om Dawkins mener dette som et argument for noe som helst. Noen nevneverdig tyngde har argumentet uansett ikke. “Troll” er et ord vi bruker for “store, stygge , slemme og nokså dumme beist som skyr sola for ikke å forvandles til stein, i hvert fall heter det seg i noen fortellinger om dem at de ikke tåler dagslys, men i og med at troll aldri har blitt observert eller beskrevet er det vanskelig å slå fast noe som helst om saken, og de hører etter alt å dømme hjemme i fantasiens verden”, mens “Gud” er et ord som vi (i hvert fall vanligvis, og definitivt i den kristne kultursfæren) bruker om “et overnaturlig vesen utenfor den skapte virkelighet som alt som eksisterer skylder sin eksistens” – blant annet.

De to ordene viser med andre ord til to nokså ulike størrelser. Man skulle kunne forvente at troll, dersom de eksisterte, ville være mulige å observere og bedrive forskning på, kanskje til og med klassifisere blant andre biologiske vesner. Gud, derimot… Det er vrient å sammenligne epler og pærer, for ikke å snakke om epler og harddisker (enten de nå kommer fra Apple eller ikke). Å sammenligne det å “tro på troll” med det å “tro på Gud” er rett og slett en nokså tøvete kategorifeil.

Men spørsmålet om hvorfor man skal tro på Gud i en eller annen form er jo ikke dumt i og for seg, heller ikke spørsmålet om hvilken gudskandidat man eventuelt skal satse pengene (eller livet) på. En mer spissfindig utgave av Dawkins’ spørsmål – strengt tatt et helt annet spørsmål – kunne være: Du tror jo ikke på Zevs, hvorfor tror du da på Den treenige Gud?

Dersom noen ønsker å lese et godt svar på et slikt spørsmål, anbefales de å ta en tur bort til Bjørn Are “Dekodet” Davidsen.

Husk å se opp for eventuelle troll i kommentarfeltet.

- Jeg kan da sagtens forstå alle Hitlers overvejelser og hans irritation over, at det hele gik ad helvede til. Og så skulle jøderne slås ihjel. Jeg kan også sagtens forestille mig, at så snart du får magt, bliver du nødt til at udvise handlekraft. Og jeg har et problem med den der meget klare opdeling mellem ’godt’ og ’ondt’, jeg er bare en tvivler.

[...]

Von Trier forteller at han ikke tror på begrepene ondt og godt.

- Det er rigtigt, jeg er meget biologisk minded. Der er en årsag og en virkning. At noget er ondt eller godt, det tror jeg ikke på.

(Kilde: Rushblogg)

Rent filosofisk er argumentet i og for seg klart og tydelig nok: Uten Gud som referanse blir verdidommer av typen godt/ondt meningsløse. Vi sitter kun igjen med hva vi erfarer som smerte eller nytelse, eventuelt det behagelige kontra det smakløse. I et slikt univers kan mye – for ikke si alt – finne sin legitimitet, dersom man besitter makt og midler:

- Det er mot min natur å si unnskyld for noe jeg har uttalt, sier den frittalende regissøren som mener det ikke bør være noen grenser for hva man kan uttale offentlig:

- Det finnes ikke noe riktig eller galt å si. Jeg mener alt kan bli sagt. Sånn er jeg. Å si unnskyld for noe jeg sa, er det samme som å unnskylde hvem jeg er, og at jeg unnskylder det jeg står for moralsk. Det ville ødelagt meg som person. (Kilde: VG)

De fleste av oss vil nok mene at von Triers utsagn er dypt antihumanistisk. I tillegg er mannen åpenbart smakløs. Men, gitt at Gud ikke eksisterer, hvor er det denne mannen (med det han “står for moralsk”) trår feil, sånn rent filosofisk, for ikke å si moralfilosofisk?

Det kunne det vært interessant å få til en samtale om, for eksempel i kommentarfeltet like under her.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 7. kapittel:

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.

Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord.

I

Folk var overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt!

Sånn var gjerne reaksjonen der som Jesus dukket opp. Jesus hadde det tydeligvis med å fascinere. Han åpnet øyne og ører, løste tungebåndene og fikk folk til å rette ryggen. Og de som sto rundt, lot seg fascinere.

Vi får begynne der i dag, fordi det er noe som vi kan kjenne oss igjen i uten de altfor store anstrengelsene. Selv om vi ikke har opplevd så mange mirakuløse helbredelser, er det fullt mulig å være fascinert av Jesus. Fascinert av det han sa og gjorde og det han sto for.

I dag er vi her. I kirka. Kirka er bygget som en direkte konsekvens av denne fascinasjonen over Jesus. Den kristne troen springer rett ut av denne fascinasjonen. Og dette huset er et bygg som er reist for å romme nettopp den kristne tro.

Vi har nettopp lest om Jesus. Den mannen har fortsatt evnen til å fascinere. Han kan åpne øynene våre også, sånn at vi ser ting vi ikke har sett før, eller åpne ørene våre, sånn at vi hører og legger merke til ting vi kanskje ellers ville ha oversett, eller han kan løsne tungebåndene våre sånn at vi tør å sette ord på saker og ting på en ny og kanskje dristigere måte.

II

Evangelieteksten i dag handler om en døv mann som fikk hørselen tilbake. Jesus rørte ved ham, stakk fingrene i ørene hans og rørte ved tungen hans, leste vi. Det er nærmest en form for tegnspråk i denne kommunikasjonen. Jesus går inn i mannens verden og åpner denne opp for ham, henvender seg til ham, får vite mannens behov og svarer ham der han er.

Det må være fantastisk å få hørselen tilbake – eller å høre for første gang! – etter å ha vært døv, helt eller delvis.

Det er i det hele tatt fantastisk å kunne høre. Det kan vi jo erkjenne, selv om vi aldri har manglet hørsel. Det trenger jo ikke være sånn at vi må bli syke før vi forstår hvor godt vi hadde det, eller at vi må miste noe for å forstå hvor fantastisk hverdagen vår egentlig er.

Det å være et helt vanlig menneske, det er i seg selv fantastisk. Det å leve et helt vanlig liv, det er i seg selv fantastisk. Det er en gave. Man trenger ikke være helt frisk i alle deler av kroppen eller leve et liv fritt for smerte og vanskeligheter for å kunne si det: Det å leve livet, det er og blir stort i seg selv.

Jesus åpnet opp både øyne og ører og tanker og ord for mennesker. Det kan han gjøre i dag også, for oss. Historien om Jesus er en historie som viser oss at det guddommelige er til stede midt i det vi tenker på som helt vanlige, hverdagslige liv. Jesus forteller oss at hele tilværelsen er en gave fra Gud.

III

Kanskje er dette noe som er aller lettest å se når man møter et nyfødt barn for aller første gang.

Der og da vet man jo ikke hva som vil skje med barnet, hva det vil oppleve, hva slags personlighet det har, hvilke evner og anlegg det bærer med seg, hvordan livet vil fare med barnet. Vi vet bare at barnet er, og at det er det som er selve underet. Livet er et mirakel i seg selv.

Jeg tror i grunnen at barna oppfatter verden på akkurat samme måte, de også. En god stund, i hvert fall. Etter hvert blir de liksom vant til livet, de også, sånn som oss andre, og så slutter de å la seg fascinere over det hverdagslige. Men en gang har jo det hverdagslige vært kjempespennende, og det stedet der vi bor har vært en kjempestor verden full av eventyr å utforske.

Tenk om vi kunne finne litt mer tilbake til det? Dere som i dag bærer barna deres til dåp, er privilegerte på dette området. Hver gang dere bærer barnet på armen får dere en påminnelse om nettopp dette: At verden er et fantastisk sted og at livet er et under. Utfordringen er å klare å formidle dette til barna når de vokser opp.

I dag allierer vi oss med Jesus. Det gjorde vi ved døpefonten også. Jesus sa til barna: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Så kan vi be til ham, da, om at han må fortsette å åpne ører og øyne og gi stemme til dette, at verden er et fantastisk sted og at livet er et under.

IV

Dere konfirmanter som er her i kirka i dag for å bli presentert, dere er i en veldig heldig situasjon. Det neste året skal dere få sette av til å lese og høre og snakke og diskutere og spørre og lure og undere dere rundet det som har med Jesus å gjøre, denne fascinerende mannen som kunne åpne opp virkeligheten så den ble ny og skinnende.

Det er det vi håper skal skje med dere også: At dere skal se at livet ikke er kjedelig og at verden ikke er bare elendighet og vanskeligheter, men at det å være til er kjempespennende, at verden er et sted som kan være svært vakkert, og at vi er kalt til å gjøre noe med det når noen opplever at det er helvete på jord.

Kan Jesus åpne opp virkeligheten deres også? Ja, det tror jeg han kan. Jeg tror han kan gripe inn i ditt liv, at han kjenner deg og vet hvordan han skal komme i kontakt med deg, og at han ønsker å forme deg sånn at din måte å se verden og menneskene på kan være preget av tre ting: Tro, håp og kjærlighet.

Så får vi se, da. I dag møter vi i hvert fall en fascinerende og ganske spennende Jesus. Ham vil vi gjerne ha med oss på veien videre også.

V

Til slutt: Til oss andre, da, som ikke er dåpsforeldre eller konfirmanter, hva med oss?

Det er ikke noen grunnleggende forskjell på oss og de andre. Verden kan være et skinnende, fascinerende sted også for oss. Grunnholdningen vår kan også være takknemlighet og tillit. Det holder å være menneske.

Her i kirka løfter vi fram Jesus som vår veiviser til et slikt liv.

Hvor møter vi ham? Det skjer i korstegnet og i hendene som er løftet til velsignelse. Det skjer når vi hører dåpsvannet sildre og når vi smaker brødet og vinen i nattverden. Det skjer når tungene våre leser gamle, velbrukte bønner, når stemmebåndene våre stemmer i gamle og nye lovsanger, når tanker og bilder får formes inni oss og motivere oss til å se verden med friskt blikk.

Det er ikke så storslått eller eksepsjonelt, egentlig. Men når vi gjør dette, så er det med et håp om at virkeligheten skal begynner å skinne, at den fascinerende Jesus viser oss hvor fascinerende virkeligheten kan være. Ut av dette kan det vokse fram tro, håp og kjærlighet.

Folk var overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt!

Og vi, vi sier:

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

—–

PS: Denne passer i grunnen fint på denne dagen:

Følgende annonse har stått på trykk i en del publikasjoner de siste dagene:

Det er nettverket www.morfarbarn.no som står bak annonsen. Den brennende kirken på bildet er Våler kirke som ble flammenes rov i mai ’09. Annonsen nevner “farløshet” og “morløshet”. Jeg vet ikke hvordan andre reagerer på virkemidlene, men for min del er det et annet løshet-ord som popper opp i bevisstheten når jeg ser annonsen. Det begynner på “smak”.

Men, som sagt, temperatur i valgkampen er ikke dumt. De som ikke synes nevnte nettsted frister til besøk, kan jo legge veien innom rausfolkekirke.no eller (kanskje aller helst) kirkevalg.no i stedet.

Uansett ståsted oppfordres du med dette til å bruke stemmeretten din, både i sivilsamfunnet og i kirka. Demokrati er viktige saker, og i år kjennes det viktigere enn på lenge.

Noreg avkristna?

Ville samfunnet vårt reagera slik vi har opplevd no siste veka viss det var avkristna? Har vi sett eit heilt folk gje uttrykk for dei kristne grunnverdiane tydelegare enn no? Ein er ofte redd for å kalla seg kristen. Det er så mykje i kristendommen ein kjenner motstand til, så mange personlegeopplevingar somskapar [sic!] avstand. Men kva er det å vera kristen? Kanskje ein kan sjå på nytt, kva som var utgangspunktet i Jesus si lære. Det ser ut til at det er viktig for oss.

Kari Bye (Voss)

Jeg sier Amen! og Takk.

Medblogger Teo&Tao har skrevet en fin tekst om det samme: Jeg tror på Jesus og Jens.