Jeg er en usedvanlig heldig mann.

I dag, 21. juli 2008, feirer kona og jeg 7 års bryllupsdag. Siden kona for tiden befinner seg rundt 600 km unna det stedet hvor jeg sitter og skriver disse linjene blir det en nokså, hva skal vi si, de-sentralisert feiring. Men glad, det er jeg.

Jeg for min del har markert bryllupsdagen (samt mandagen, prestefridagen,) med å gå en lang og flott fottur i Johan Falkbergets rike. Etter å ha kjørt til Ratvolden forlot jeg bilen og fulgte jeg stien opp i retning Mugg-gruva. Etter å ha vandret et stykke oppover i lia tok jeg av fra veien mot Mugg og fulgte i stedet først den gamle Malmveien og så stien i retning Stor-Kletten og langs fjellsiden til den nedlagte gruva Christianus Sextus. Dette var det viktigste målet for turen; jeg holder på med Falkbergets Christianus Sextus-trilogi om dagen og ville gjerne se stedet for enda bedre å kunne leve meg inn i romansyklusens univers. Tilbaketuren la jeg langs Arvedalslina, en tidligere smalsporet jernbanestrekning som tidligere forbandt Rugldalen stasjon med Kongens gruve og sørget for malmfrakt fra Kongens og resten av Nordgruvefeltet. Turen gikk i variert terreng, alt fra myr via småskog til snaufjell, på alt fra mer eller mindre gjengrodde stier til traktorveier. Rundt 15 kilometer totalt, på litt under fire timer og uten et eneste gnagsår.

Vandringen var en fantastisk opplevelse. Det var til tider ganske lavt skydekke, noen ganger var sikten bare rundt ett til to hundre meter i hver retning. Det betyr at jeg under deler av turen beveget meg i små “lommer” av fjellandskap, svøpt i hvitt på alle kanter. Jeg skal love deg at naturopplevelsen blir minst like intens da: Hver eneste fjellbjørk, hver stein, hver bekk, hvert fuglekvitter står bare enda mer fram i den nesten uendelige mengden som høyfjellet ellers utgjør. Det er rent så man får lyst til å snakke til dem, trærne, fuglene, bekkene… Det kjentes i hvert fall ikke ensomt, selv om jeg ikke møtte et eneste menneske under hele turen.

Pilegrimen i meg brukte turen til å meditere over en tekst, en salmetekst, som, på tross av at himmelen var både grå og lav, kledde anledningen så til de grader:

Himlen blåner for vårt øye, jorden grønnes for vår fot.
Bekken risler for vår tørste, korn og blomst og tre slår rot.
Fuglen spiler sine vinger, barnet pludrer med sin mor.
Lovet være Han som skapte drømmen og det første ord.

Vinden har sin sti å vandre, elven har sin vei å gå,
vår og sommer, høst og vinter skifter i det minste strå,
gledens tid og sorgens time har sin bolig i hvert sinn.
Lovet være Han som åpnet første le og siste grind.

Lyset stiger, lyset faller over alle dunkle fjell.
Morgensol og aftenstjerne viser dag og varsler kveld.
Hjertet har sin lengsels høyde, hånden har sin gjernings fred.
Lovet være han som er og ånder over tid og sted.

(Einar Skjæraasen (1965), Salmer 1997 nr. 041)

Dette var inngangssalmen under høymessen i Bergstadens Ziir i går. Og for en høymesseopplevelse det ble for den fra ferie atter hjemvendte prest! To søstre på 12 og 14 år ble døpt, bare det i seg selv var nok til å få tårene til å stige fram i prestens øyne (og sikkert i menighetens også). I tillegg traff jeg ganske bra med prekenen (syntes jeg selv, da), så da lå ting greit til rette for en god opplevelse. Men det som virkelig løftet gudstjenesteopplevelsen min til de store høydene var kantor Stephen Hicks sitt fantastiske orgelspill kombinert med den gode salmesangen. Noen av turistene som var til stede må ha vært rutinerte kirkekorsangere, for dette var langt over vanlig Røros-standard. Det er en helt ubeskrivelig god følelse, dette: Å bli båret av musikken, skapt sammen av kantor og menighet, inn i den liturgiske leken, eller dansen om du vil, og kjenne at rytmen, timingen, samspillet, at det stemmer. Hvordan andre opplevde det hele, se det vet jeg ikke, men jeg koste meg med å være tilbake i jobb, og jeg tenkte: For et privilegium å få oppleve dette! Menighet, kirkerom, liturgi, tekster, salmesang, orgelspill - alt gikk for meg opp i en større enhet. Når en av de tilstedeværende turistene klinte til med diskantstemme - det er ikke hversøndagskost i Ziiren! - på menighetssvaret før velsignelsen, da var det nesten så klumpen i halsen hindret meg i å gjøre jobben min, den egentlige jobben: Å velsigne.

Sånne dager gir god næring til den høykirkelige sida av meg. Jeg elsker den hellige leken.

Jeg er en usedvanlig heldig mann.

Jeg får Vårt Land i postkassen hver dag. Det er en velsignet ordning.

I dagens utgave skriver den kloke, velformulerte kommentarredaktør Erling Rimehaug om en annen velsignet ordning: Ekteskapet. Les!

Kjell Erik Øie, statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet og “homolovarkitekt”, har gjort et Min tro-intervju med Vårt Land. Minst en passasje er vel verdt å sitere:

I 2005 meldte han seg inn igjen i Den norske kirke, fordi Kvarme ble biskop i Oslo. Øie tror han var en av de få som meldte seg inn, mens mange meldte seg ut. Da hadde han jobbet flere år i Kirkens Bymisjon.

-Jeg tenkte at Kvarme og folk som ham ikke skulle få lov til å eie kirken alene.

Vårt Land, lørdag 5.7.2008, s.26.

PS: Jeg deler ikke Øies implisitte syn på Kvarme (at han er en mørkemann). Slik jeg kjenner Ole Christian Kvarme er han er raus person, ryddig og tydelig. Litt konservativ i enkelte spørsmål, javel, men det gjør ham selvsagt ikke til et dårlig menneske.

Når det er sagt: Jeg beundrer Øies holdning, og skulle ønske at flere tenkte som ham: “Dette er min kirke, og jeg vil være med på å prege den!”

Litt selvransakelse er ikke en dum ting, selv ikke midt i juli.

Sommeren er en fin tid. For min del er sommeren en tid da jeg endelig får mulighet til å flytte litt på meg, komme meg til andre steder i landet enn Røros og treffe mennesker jeg ellers treffer altfor sjelden; gamle venner, familie, bekjente…

Denne sommeren har jeg snakket med mange slike mennesker. Da oppdaget jeg noe litt uventet: Mange av disse, faktisk enda flere enn jeg var klar over, er faste lesere av denne bloggen! De er usynlige og anonyme lesere i den forstand at de sjelden eller aldri kommenterer, men de leser like fullt alt(!) det jeg skriver her - til tider svært grundig.

Så ja, det ble en del bloggprat i sommer, selv om det ikke ble så mye blogging. Det er spennende å få slike reaksjoner på bloggen, ufiltrerte tilbakemeldinger over en kopp kaffe fra trofaste lesere.

Noen trender avtegner seg i det jeg fikk høre fra disse respondentene:

• Folk gir jevnt over positive tilbakemeldinger på bloggen, både som idé, som prosjekt og som konkret produkt. Det er tydelig at mange faktisk synes jeg skriver både godt og interessant. Det er selvsagt artig å høre!
• Noen savner en litt større bredde i stoffet som presenteres. Tilbakemeldingene tyder på at strøtanke-Harald framstår litt for mye som en bastant “meningsmaskin” og litt for lite som et reflektert men samtidig hyggelig medmenneske som, hvis han skal være ærlig, famler en del i møte med de store spørsmålene, uten at han slutter å undre seg av den grunn. Det er jo det siste jeg vil være, ikke det første, men jeg skjønner at jeg godt kan jobbe litt med imaget. Jeg skal forsøke å bli flinkere til å skrive mer spontant og om lettere tema, slik min venn Pål Asle formante meg ved inngangen til dette bloggprosjektet.
• Så har mange kommentert at det har blitt mye homofilidebatt-skriverier her på bloggen i det siste. For mye, synes mange. Jeg er langt på vei enig. Det kanskje overdrevne fokuset på dette stoffet skyldes selvsagt at dette har vært en het potet i kirkenorge den siste tida. Jeg regner meg imidlertid på mange måter som ferdig med det sakskomplekset nå. Jeg har landet og jeg har presentert min posisjon. Det som forsåvidt fortsatt mangler er en grundigere eksegese av relevante bibeltekster, men det kan eventuelt komme på plass en gang senere. Skulle så aldri skje så er det ingen krise, det heller. Homofilisaken er ikke død, verken i Den norske kirke eller i kirkenorge for øvrig, men jeg tror ikke jeg trenger å si så mye mer (med mindre jeg skulle begynne å skifte mening, da…).
• De som har fulgt med i det jeg har presentert av prekenstoff vil ha lagt merke til at jeg ikke snakker om homofilisaken når jeg preker. Jeg er nemlig opptatt av en mengde andre ting. Ja, det er faktisk helt andre ting jeg egentlig er opptatt av. Jeg håper å få synliggjort dette mer framover.
• Siden en ganske stor del av vennkretsen min fra “gamle dager” har en eller annen tilknytning til NLM får jeg også en del spørsmål om hvor sinna jeg egentlig er på den organisasjonen jeg vokste opp i. Jeg blir bittelitt perpleks av disse spørsmålene, for jeg er strengt tatt ikke sinna på NLM i det hele tatt. Jeg skjønner likevel hvordan jeg kan ha gitt inntrykk av noe sånt, for de gangene jeg har skrevet noe om MIsjonssambandet har det stort sett handlet om internatproblematikk, ekklesiologiske labyrinter eller homofilisak. Det har nok blitt litt skjevt, ja. Vi får se om vi ikke kan pynte litt på akkurat det bildet etter hvert.
• Endelig er det en del som savner enkelte artikler som jeg tidligere har hintet til at jeg jobber med. Jeg er enig: Det er dårlig gjort å ikke holde det man lover. Jeg skal bli flinkere til å love mindre - jeg lover!

Takk til alle dere som har delt tanker om bloggen med meg. Fortsatt god sommer til dere! Ja, og til alle dere andre også, forresten.

Det har vært en fin sommer. Lillebror har forlovet seg og mine foreldre har vendt tilbake etter to år i Soloppgangens land. Tingene skjedde egentlig i motsatt rekkefølge, da, men hva gjør vel det?

Jeg har hatt fri - det har syntes på publiseringsfrekvensen og det har vært deilig.

I forbindelse med at mine foreldre har avsluttet sitt i denne omgang toårige Japan-engasjement for NLM har jeg kikket litt grundigere på NLM Japan sine sider. Pappa har lagt ut flere interessante betraktninger der. Ikke minst denne som kan hende kan tjene som en øyeåpner for flere enn meg.

Noen ganger, når homofilidebattene raser som verst, er det rent så jeg ønsker meg noe nytt å diskutere i kirka.

Slik sett er dette innspillet fra The Most Reverend Finn Wagle kjærkomment. For ikke å snakke om fornuftig.

Jeg er fornøyd.

Følgende passasje hos Fjellets biskop har grepet meg sterkt:

Ildri tok igjen på å hugge i jorden. Hugg på hugg. Og Jon sprang fram og tilbake mellom rydningen og stengarden med småsten i fangskinnet. For arbeide måtte en. “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød!” hadde Herren sagt til Adam og hans ætt. Og alle var av Adams ætt. Han og mor og far. Alle!

“Er det sant alt som står i bibelen, mor?”

Jon løftet opp to tunge slaggsten i fangskinnet og holdt det med begge hender. Hans spinkle rygg sto bøyd som en bue over stenene. Og knærne skalv. Håret han lurvet utover øynene. Fingerknokene sto ut store og opphovnede av slit. For første gang dristet Jon seg til å tvile på det som var Guds eget ord.

Ildri rettet seg opp, stirret på gutten og ble nesten redd.

“Nei, ikke alt er sant - - - det skal være noe som er bare påfunn også - - - men det er sant det meste.”

Nå ble også Ildri stående likedan som Jon og stirre ned på rydningen. Hun kjente Guds øye luet over seg. Jehova så i vrede på Ildri nå.

“Jo det er visst sant altihop, Jon!” stønnet hun. “Altihop er sant du!”

Svetten rant nedover tinningene. Hjertet dunket som en knyttneve i bringen.

Hun hørte Jon sto og pustet tungt og var redd. Nei, Jon måtte ikke bli gående gjennom livet og pines i redsel for Gud. Hun fikk ta Guds straff. Og bære den også for Jons skyld. “Nei det er ikke sant alt, Jon!” sa hun trossig. “Ikke alt er sant. Bare det vakre i bibelen er Guds ord. Alt det andre er menneskers ord.” Hun sjanglet bort på steingjerdet og satte seg der og bøyde hodet over hakkeskaftet. Nå var det sagt, og Gud hadde hørt det hun sa. I år og dag hadde tvilen slått dypere og dypere røtter i hennes sjel - - - den slo røtter i ens hjerte og trivdes i nød og kval og gråt. Hun hadde tigget Gud om at den måtte visne og dø - - - men den visnet ikke og døde ikke. - - - Jo! Hugges om og kastes i elden skulle den. “Jon! Alt i bibelen er Guds ord! Alt!”

“Alt, mor?” Han slapp stenene ut av fangskinnet, men sto ennå kroket i ryggen, som bar han en tung bør. “Ja alt! Før skal himmelen og jorden forgå, før en tøddel av Guds ord forgår!” svarte Ildri.

_____

Johan Falkberget: Brennoffer (1917), sitert fra utgaven Samlede verker, bd. 3, s.36-37.

Men homofilisaken var ikke død…

Etter å ha tråklet meg igjennom problemstillinger knyttet til enkjønnede ekteskap og barn i homofile parforhold har jeg nå kommet fram til det som har med kirka og den nye ekteskapsloven å gjøre.

Det vil si at det meste gjenstår.

Når det gjelder dette med Den norske kirke og de homofile, så blir nemlig ikke ting særlig mye enklere av den nye ekteskapsloven. Etter kirkemøtet i fjor høst hadde vi landet i en slags midlertidig konsensus om å være enige om å være uenige, men nå er vi ikke engang enige om hva vi er uenige om lenger; på noen områder har vi nærmest rykket tilbake til start.

For å ta et eksempel: Jeg tror ikke veien fram til en ordning for partnerskapsinngåelser i kirka hadde vært uoverkommelig lang, men slik situasjonen er i dag ser jeg for meg at veien fram mot likekjønnede ekteskapsvigsler blir lengre og atskillig mer slitsom. Dette baserer jeg blant annet på at Kirkemøtet 2007 anerkjente homofilt samliv på den ene siden og avviste kjønnsnøytralt ekteskap på den andre.

Kan presten vie?

Når det gjelder kirkas praksis med hensyn til “homovielser” er situasjonen rett og slett at den nye ekteskapsloven ikke har forandret på noen verdens ting. Det hadde ikke vært meg imot å være med på å legge til rette for å bekrefte et homofilt samliv i et kirkerom, men per i dag har jeg absolutt ingen myndighet til å vie homofile, selv med den nye ekteskapsloven på baklomma.

Prestenes rituelle handlingsrom bestemmes av de foreliggende liturgier. Og den foreliggende vigselsliturgien legger i denne sammenhengen visse begrensninger, all den tid det i rubrikkene til vigselsliturgien slås fast at Ekteskap inngås ved at kvinne og mann offentlig, i vitners nærvær og for godkjent (borgerlig eller kirkelig) myndighet avgir løfte til hverandre om at de vil leve sammen i ekteskap, og dette erklæres å ha offentlig gyldighet.

Det vil si at Den norske kirke fortsatt ikke offisielt har endret sin forståelse av ekteskapsbegrepet; det er fortsatt ikke gitt en utvidet eller inkluderende ekteskapsdefinisjon og dette gjelder helt til en eventuell ny liturgi er vedtatt, uavhengig av hva vi prester måtte mene og agitere for eller ikke.

For min egen del betyr det at jeg har nøyaktig det samme handlingsrom som jeg hadde før 11. juni. Det innebærer for det første at jeg ikke kan vie homofile, verken i kirkerommet eller andre steder. Vigselsretten min gjelder rett og slett ikke for slike vielser. Men det innebærer også at jeg, med ryggdekning i et brev vi Nidarosprester tidligere har fått fra biskop Finn og i samråd med min prost, kan legge til rette for kirkelig forbønn for allerede inngåtte homofile ekteskap, slik jeg fram til nå har hatt mulighet for å gjøre for allerede inngåtte parterskap. Dette både ønsker jeg og kommer jeg til å gjøre dersom jeg får konkrete forespørsler om det, men jeg vil selvsagt gjøre det i åpen dialog med både prestekollega, menighetsråd og kirkelige overordnede.

Med dette gjør jeg også et forsøk på å komme alle de mange rare medieoppslagene som kommer til å “poppe opp” rundt omkring i hvert fall litt i førkjøpet: Det at kirkedøra fortsatt er stengt for homofile som ønsker å gifte seg handler ikke om hvorvidt den enkelte prest er vrang eller villig.

Akkurat det blir det nok nødvendig å si mange ganger.

Ny liturgi?

Så var det dette med tilpasning av liturgier for enkjønnede ekteskapsinngåelser (”homovielser”) da. Der er det minst tre mulige veier å velge mellom framover:

• At kirka fortsetter som i dag, det vil si holder fast ved å godta tokjønnede men ikke enkjønnede vielser. Dette vil nok i lengden bli en slitsom posisjon, under sterkt press fra både ytre (politiske) og indre (liberale kirkelige) krefter.
• At kirka i fellesskap arbeider fram en ny vigselsliturgi med nok valgmuligheter og varianter til at den kan tilpasses til alle de ulike situasjonene man vil bli stilt overfor.
• At kirka som fellesskap frasier seg vigselsretten og dermed presser fram en ordning med obligatorisk borgerlig vielse, med mulighet for forbønn for alle som måtte ønske det.

Selv er jeg mest svak for den siste modellen. Det har være et prinsipielt standpunkt hos meg lenge og henger sammen med mitt syn på forholdet mellom stat og kirke. Det er nok ikke til å komme ifra at det mer enn delvis henger sammen med min oppvekst i en annen kultur hvor kristne var (og er) i minoritet, noe som har gjort meg litt mer enn bare svak for tanken om den sekulære stat som legger til rette for religiøs utøvelse uten selv å favorisere en religiøs modell foran andre. Jeg synes det høres ut som en fin måte å “gi Gud hva Guds er og keiseren hva keiserens er”, for å sitere en ikke ubetydelig religionsstifter.^[1]

Dersom ikke dette med obligatorisk borgerlig vielse blir en realitet er jeg subsidiært absolutt klar for å være med og arbeide fram en ny vigselsliturgi som kan brukes også ved homobryllup. Men jeg gruer meg til å måtte ta den kirkekampen og kjenner meg matt ved tanken allerede nå. Debatten i kirka blir sikkert minst like hard på dette punktet som den har vært rundt homofilt samliv generelt - og den har som kjent vært relativt utmattende. Jeg vet heller ikke om det er realistisk å tro at man kan oppnå noen forandring i løpet av for eksempel min virketid som prest. Men det er jo lov å håpe, be og arbeide.

Teologisk nytolkning av ekteskapet?

Hvor stort er spranget fra den ekteskapsforståelsen vi har i kirka i dag til den nye ekteskapsforståelsen som nå gjelder i kongeriket Norge? Ikke nødvendigvis så veldig stor. Vi godtar allerede en mengde ulike varianter av ekteskapsinngåelser i kirka vår, og vi har også arbeidet oss fram til et rom for kirkelig anerkjennelse av det homofile samliv.

Til de heterofile formaner vi: “Du skal ikke bryte ekteskapet!” Om vi nå i analogi sier til de homofile: “Du skal ikke bryte partnerskapet!” eller heller sier “Heller ikke du skal bryte ekteskapet!”, hva er egentlig forskjellen?

Det er allerede ryddet et rom i kirka for å tenke på det homofile samliv som en variant som tolkes i analogi til det heterofile ekteskapet. Hva vi kaller dette samlivet, “partnerskap” eller “en (avledet) ekteskapsvariant” kan umulig være avgjørende.^[2]

Det vil i praksis være slik at skillelinjene og uenigheten framover fortsatt vil være mellom dem som egentlig ikke synes de kan anerkjenne homofilt samliv, verken delvis eller fullt ut, og de som vil anerkjenne det mer eller mindre uforbeholdent. I lys av dette synes jeg det ville være dypt tragisk, for ikke å si aldeles utmattende, om vi nå skulle dele oss i tre grupper: De som mener homofilt samliv er synd, de som mener homofilt partnerskap er en flott ting men likevel må ta forbehold for det som kalles homofile ekteskap, og de som vil anerkjenne homofilt samliv uansett merkelapp.

Vi har rett og slett ikke råd til å ødsle kreftene på den måten.

Hva slags nyskapende liturgi/teologi som eventuelt kan jobbes fram - se, der har jeg foreløpig ikke rukket å tenke så langt. Men man trenger selvsagt ikke kaste vrak på alt det vi har i dag. De tekstene jeg leser oftest i vielser, så som Høysangen 8:6-7a, Johannes 15:9ff, 1. Korinterbrev 13 eller Kolosserbrevet 3:12b-14 er generelle og ikke spesielt kjønnsspesifikke tekster, de ville fint kunne brukes også ved en “homovielse”. (Jada, jeg vet at Høysangene er kjønnspolære tekster så det holder, men det aktuelle utdraget trenger ikke forstås slik.)

Det som nok blir det mest kronglete punktet i arbeidet med en slik liturgi blir nok det som handler om hvordan man i mer generelle vendinger skal omtale ekteskapet som Guds gode ordning for våre liv. Det er ikke til å komme forbi at langt på vei de fleste bibeltekstene som omhandler samliv er formulert innenfor et strengt kjønnspolært univers. Det blir for eksempel vanskelig å bruke det som er dagens “grunntekster”, altså 1. Mosebok 1:27-28a og Matteus 19:4-6, i alle typer seremonier. Men dette gjelder forsåvidt allerede: Jeg har forrettet i mange vielser hvor ordene om at man skal “være fruktbare og bli mange” eller de klare Jesusordene om skilsmisse har virket mildt sagt malplasserte. Det er ikke slik at alle generelle teologiske utsagn kler absolutt alle anledninger like godt.

Kort sagt: Her er det mye teologisk arbeid som ligger og venter på å bli gjort.

Heldigvis har noen begynt å tenke allerede. Knut Kittelsaas skisse på sidene 26-32 i dette heftet er et greit utgangspunkt for videre refleksjon.

Hva er det rom for i kirka framover?

I kirkehuset er det svært mange rom. Det har det vært, og det vil det også være. Det vil fortsatt være rom for å mene at homofilt samliv er synd. Det vil fortsatt være rom for den som ikke ønsker å gi sin velsignelse til slike forhold, heller ikke vie homofile par. Det vil fortsatt være rom for de av oss som ønsker å kjempe fram en nytolkning av kirkas tradisjonelle samlivsetikk.

Spørsmålet er om vi vil klare å samle oss om en felles strategi for hvordan vi som fellesskap skal forholde oss til homofilt samliv. Ikke som enkeltpersoner - der er fortsatt hver og en bundet av sin samvittighet - men som kirke.

Jeg håper vi relativt raskt i hvert fall kan bli enige om hvilket hovedspor vi ønsker å følge framover. Vil vi frasi oss vigselsretten, eller vil vil drive liturgisk og teologisk utviklingsarbeid på vegne av kirka? Status quo tror jeg i lengden vil bli uutholdelig.

Jo raskere vi kan hogge over denne gordiske knuten, jo raskere vil vi kunne kanalisere kreftene inn i det vi faktisk er satt til å gjøre: Å være kirke. Jeg synes jeg kan huske at det blant annet handler om å bære frukt i kjærlighet, så som overbærenhet og fred og samhold. Utfordringen blir vel å kunne rydde god plass og mange slags rom for nettopp det.

Noter/referanser

1. En kan ikke annet enn å bli oppgitt over hvordan SV, som tradisjonelt av prinsipielle grunner har stått for nettopp dette synet jeg gjør rede for her, 11. juni 2008 valgte å stemme ned et forslag om å utrede obligatorisk borgerlig vigsel med den begrunnelse at man ellers ville frata de homofile muligheten til å oppleve at man er gode nok for kirken. Hvilken innblanding i et trossamfunns indre anliggender! Det er så inkonsekvent og frekt at man kan sprekke - for ikke å snakke om totalitært! Akkurat nå kan jeg faktisk ikke se for meg at jeg noen gang skal kunne stemme SV ved noe stortingsvalg…

2. …og dermed hoppet jeg kjapt bukk over alle de mulige og umulige teologiske innvendingene som kan reises mot en slik konklusjon. Jada, jeg vet det, og jeg er villig til å komme tilbake til en grundigere drøftelse av dette temaet - senere! Kanskje i kommentarfeltet?

Barn!

Jeg har allerede, i de to foregående postene om den nye ekteskapsloven, konkludert med at ekteskap inngått mellom homofile er et fint supplement til den mangfoldighet ekteskapsinstitusjonen allerede oppviser. Nå er det tid for å anlegge noen litt mer kritiske perspektiver på den nye ekteskapsloven: Det gjelder barna.

Den eminente bloggeren Undre har, i en grei post borte i sitt Undrevers, oppsummert forskjellene mellom den tidligere Partnerskapsloven og den nye Ekteskapsloven slik:

Registrert partnerskap skiller seg fra ekteskap ved at partene i registrert partnerskap

• ikke har rett på assistert befruktning
• ikke har mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre
• ikke automatisk regnes som medforelder, juridisk forelder, til partners biologiske barn ved fødsel slik en mann i et ekteskap blir. (kilde)

Greit oppsummert kan vi altså si at bortsett fra selve betegnelsen partnerskap/ekteskap er det aspekter ved forholdet til barn som har utgjort forskjellene på offentlig regulerte homofile og heterofile samliv. Jeg har allerede diskutert dette med ord og navn og betegnelser med svært mange ord i min forrige post, så det kan vi la ligge her. Men spørsmålet om barnas plass i et homofilt parforhold er verdt en egen bloggpost.

La det bare være sagt med en gang: Dette med homofile og barn er et ganske komplisert område. Her er ingen tjent med at man bare “skjærer igjennom” og presenterer enkle ja-eller-nei-svar som absolutte løsningsalternativer. Virkeligheten er alltid sammensatt, og på dette området enda mer sammensatt enn på de fleste andre.

Mor-far-barn?

Homofile kan ikke få barn sammen etter naturmetoden. Sånn er det bare. Men alt er selvsagt ikke sagt med det. Heller ikke alle heterofile par kan få barn sammen. I det heteronorme samfunnet har vi vent oss til at det da finnes “sekundære” løsninger - løsninger som absolutt ikke behøves å oppleves som noe dårligere. Hetrofile par som ikke kan få barn sammen kan få felles barn gjennom adopsjon eller ved assistert befruktning, i sistnevnte tilfelle enten ved hjelp av eget arvemateriale eller ved hjelp av en “ekstern” donor. Vi har en normalordning, og når den ikke er tilstrekkelig, da gjør vi tilpasninger for å konstruere analoge situasjoner, situasjoner som i hverdagen framstår som helt like og jevnbyrdige med den situasjonen som var utgangspunktet.

Dessuten vet vi at man ikke trenger å være adoptert eller være donorbarn for å vokse opp utenfor den “naturgitte” biologiske sammenhengen man har blitt til i. Det finnes mange barn som vokser opp med én forelder, eller med en stemor eller stefar som lever sammen med deres biologiske mor eller far i et heterofilt parforhold. Ja, i våre dager er det vel faktisk like vanlig å bo sammen med en stefar eller mammas nye kjæreste eller pappas nye dame eller hva det nå heter som sin egen mamma og pappa. Noen ganger er mamma død, noen ganger er pappa ukjent, noen ganger har mamma reist sin vei, noen ganger har pappa blitt tilkjent aleneforeldrerett rettslig. Det finnes mange varianter, nesten like mange varianter som det finnes barn. Sannelig, sannelig, det er slik sangeren sier det:

Det er mine barn og dine barn
og hans barn og hennes barn
og enda fire til jeg har på tunga,
så for å unngå no’ kluss
har jeg førti seters buss
når jeg skal ut på by’n og hente unga.^[1]

Barn er i utgangspunktet for en svak part å regne. Det er derfor en viktig samfunnsoppgave å styrke rettighetene til barn, uavhengig av hvordan de voksne rundt dem har valgt å organisere sine mer eller mindre rotete samliv. Dette har man blant annet gjort gjennom å åpne for stebarnsadopsjon slik at et bortfall av den ene av de to biologiske foreldrene som har det daglige ansvaret ikke fører til at et gjenlevende barn skilles fra den personen som har blitt dets andre faste omsorgsperson. Akkurat hvilke vilkår som må være til stede for at en slik adopsjon skal kunne gå igjennom har jeg ikke helt klart for meg, men jeg har forstått det slik at en slik løsning ikke uten videre er aktuell i en situasjon hvor utgangspunktet er at to foreldre som ikke bor sammen har delt omsorg eller hvor den andre biologiske forelderen enn den som har den daglige omsorgen tross alt har vedkjent seg foreldreskapet. Man “tar ikke” et barn fra den ene forelderen, men man har mulighet til å “erstatte” en forsvunnet eller ikke-involvert forelder med en ny.

Dette er altså utgangspunktet: Vi har et utgangspunkt, en ur-form, med én mor, én far og ett barn som lever sammen i en og samme enhet. Og så har vi et mylder av varianter. Spørsmålet som melder seg i forbindelse med den nye ekteskapsloven er hvor mange nye varianter vi skal åpne for å anerkjenne og regulere som “etablerte normalvarianter”, om man kan bruke et slikt uttrykk.

Homofile og barn

Situasjonen er allerede den at mange som lever i homofile parforhold faktisk har barn. Hvordan de har klart å skaffe seg slike barn uten å gå på akkord med sin egen identitet er jo en sak for seg. Noen er bifile. Noen har reist til utlandet og fått assistert befruktning. Noen har levd “mot naturen” en periode. Heller ikke her går virkeligheten opp på en enkel formel.

Disse barna som altså finnes og som har foreldre som lever i et homofilt forhold danner utgangspunktet. Hvordan sikrer vi best deres rettigheter? I den nye ekteskapsloven foreslås det noen endringer i reguleringen av forholdet mellom homofile og barn. Man åpner nå for adopsjon generelt og for stebarnsadopsjon (som for heterofile) spesielt, i tillegg til at man introduserer termen “medmor” for den kvinnelige ektefellen til en kvinne som føder et barn, slik en mannlig ektefelle til en kvinne som føder et barn i dag automatisk regnes som barnets far med mindre noe annet eksplisitt blir opplyst. Dessuten åpner man nå for assistert befruktning (med sæddonor) for lesbiske - her presiseres det at barn ved fylte 18 år har rett til å få vite hvem donor er, noe som legger visse begrensninger på hvilke helsetjenester man kan benytte seg av, ikke minst i utlandet.

Her er det mye nytt å forholde seg til, og jeg tror det er mest ryddig å ta ting for seg punktvis.

Homofile og adopsjon

Jeg ser egentlig ingen tungtveiende grunner til å nekte homofile muligheten til å adoptere. Det finnes mange barn i verden som trenger et adoptivhjem; nøden tvinger fram slike løsninger. Da er adopsjon en god løsning. At homofile i mange tilfeller kan være utmerkede omsorgspersoner og flotte adoptivforeldre ser jeg ingen grunn til å tvile på. I den grad det finnes “giverland” som kan gå med på en slik ordning bør derfor homofile selvsagt kunne vurderes om adoptivforeldre på lik linje med heterofile.

Man kan av og til oppleve at omsorgen for de aktuelle barna brukes som et argument mot homofiles adopsjonsmuligheter; man uttrykker bekymring for at barna skal bli mobbet eller oppleve andre former for stigmatisering på grunn av at deres foreldre er homofile. Det er et argument jeg synes lyder hult. Argumentet slår først og fremst tilbake på oss selv, på “oss andre”. Det er vi som står rundt som har et ansvar for å møte barna skikkelig og ordentlig. Det er vi som er de potensielle mobberne, ikke barnets foreldre. Hvor ellers i samfunnet opplever man at frykten for mobbing eller hetsing brukes som et legitimt argument for å stenge noen ute fra å ta del i samfunnslivet?

At adopsjonsrettighetene også må gjelde for stebarnsadopsjon følger helt selvsagt. Samtidig synes jeg det må være like selvsagt at ingen biologisk forelder skal kunne “skvises ut” kynisk med utgangspunkt i en annen parts ønske om å få adoptere. Her bør akkurat de samme prosedyrene gjelde i homofile relasjoner som i heterofile; målet må være at man ikke særbehandler homofile eller gir dem lettere tilgang til slik adopsjon “bare” fordi de er homofile; alt annet ville være diskriminering. Dette synes jeg som sagt er en selvsagt observasjon, og jeg regner med at rettspraksis vil gå seg til ganske raskt på en slik måte at alle dystre spådommer om at far systematisk gjøres overflødig blir gjort til skamme.

Lesbiske og medmorskap

Men så var det dette med at mors ektefelle automatisk skal regnes som “medmor” ved fødsel dersom hun er kvinne. Her må jeg bare innrømme at jeg opplever at all logikk og kontakt med den praktiske virkelighet bryter sammen. Dersom en mann er gift med en kvinne som føder et barn kan mannen i det minste i teorien alltid være far til barnet og man kan normalt anta at så er tilfelle inntil en eventuell DNA-test viser at så ikke er tilfelle likevel. Men dersom en kvinne er gift med en kvinne som føder et barn finnes det ikke den minste teoretiske mulighet for at hun kan være mor til den andre kvinnens barn. Det er enkel biologi. Her synes jeg faktisk den nye ekteskapsloven framstår som både krampeaktig og en smule komisk, for ikke å snakke om at den kan lede til rent ut uhørte konsekvenser.

Et tenkt eksempel (som ikke er så utenkelig): En mann har et kortvarig forhold til en bifil kvinne, og hun gifter seg kort tid etter med enkvinne. Så føder hun et barn. Det er åpenbart for den nybakte mor at det er nevnte mann som må være far, men dette holder hun for seg selv, og i forbindelse med fødsel føres kvinnens ektefelle automatisk opp som “medmor” uten at det spørres etter far, som dermed ikke engang får mulighet til å komme på banen (mer eller mindre motvillig). Er det dette som vil bli normal foreldrerettspraksis? Jeg må innrømme at det ikke bare virker rart på meg, men som Newthink satt i system.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at man måtte kunne ha løst dette “problemfeltet” på andre måter, for eksempel ved å legge til rette for muligheten for stebarnsadopsjon allerede fra fødselsøyeblikket - “tredjemann” kan, slik ethvert voksent menneske kan, frivillig adoptere bort sitt biologiske barn dersom alle parter er inneforstått med at det er en slik løsning man ønsker og det er “avtalt spill”, så å si.

At denne delen av loven skal bli stående i så veldig mange år slik den står i dag kan jeg faktisk vanskelig se for meg - men så er jeg ikke blant de store profeter, ikke engang blant de små.

[Edit 23.6.08: Jeg ser nå at jeg ikke har lest de foreliggende lovdokumentene skikkelig og i det foregående avsnittet har konstruert en problemstilling som lovgiverne både har tatt høyde for og dekonstruert allerede, jf. pressemelding fra Barne- og likestillingsdepartementet:

"Det skal kun være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift eller samboer med kunne bli medmor i kraft av barneloven. Det ville bryte for sterkt med det biologiske prinspipp, da det alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende.  Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell far tilstede eller hvor inseminasjonen har skjedd utenfor det kontrollerte helsevesen, kun bli forelder ved en eventuell stebarnsadopsjon."

Dette er en ganske flau feil fra min side, og jeg legger meg med dette fullstendig flat; jeg har malt fanden på veggen unødvendig stor. Jeg er fortsatt ikke helt fortrolig med "medmor"-begrepet, men ser at det er gitt en smalere, mer presis og på mange måter mer logisk akseptabel betydning fra lovgivers side enn det jeg først trodde. Det er bare å beklage!]

Lesbiske og assistert befruktning

Det med at noe neppe blir stående så lenge gjelder også i høyeste grad en annen side ved den nye ekteskapsloven, nemlig den delen som handler om lesbiskes rett til assistert befruktning. Her er den nye ekteskapsloven rett og slett aktivt diskriminerende. Med den nye loven forskjellsbehandler man alt etter om man er mann eller kvinne og lever i et likekjønnet ekteskap: To menn har ikke rett til assistert befruktning (surrogatmor) mens to kvinner har det.

Dette er ikke likestilling. Dette er, tvert imot, forskjellsbehandling av typen favorisering av kvinner kontra menn.

At man har følt et behov for å regulere den trafikken som allerede finnes til for eksempel Danmark (hvor norske lesber har reist for å få hjelp til assistert befruktning) kan jeg forstå, men at man da skulle konkludere med noe så inkonsekvent? Og det atpåtil under påskudd av liketilling og anti-diskriminering? Jeg merker at jeg blir en anelse oppgitt.

Det betyr ikke at jeg ser noen enkle svar her. Dette er kompiserte saker, og det er helt sikkert lettere å trekke klare og tilsynelatende logiske streker for den som står utenfor og som er heterofil og allerede har barn selv.

Mitt grunnperspektiv er likevel dette: Det er ingen menneskerett å få barn. Et barn er ingen rettighet. Et barn er en gave, for ikke å snakke om et voldsomt ansvar. Jeg har lenge vært og er fortsatt skeptisk til tanken på at sæd og egg og arvestoff og livmor skal kunne gjøres til en handelsvare. Jeg rygger derfor noe tilbake for konseptet med donorbarn, et konsept hvor man legger opp til å normalisere det å “klippe over” de biologiske båndene mellom mor, far og barn i forbindelse med planlagte fødsler. For min del gjelder denne skepsisen like mye ulikekjønnede som likekjønnet samlivskonstellasjoner.

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg tenker at det er et trygt referansepunkt å tenke at det er optimalt når et barn er et felles produkt av nettopp de to menneskene det vokser opp hos. Andre modeller er selvsagt mulige, men det er da snakk om tilpasninger og avledede løsninger. Jeg synes at både bioteknologisk praksis, adopsjonsregelverk og “medmorskapslovgivning” må utformes med utgagspunkt i dette perspektivet. Men enkelt er det ikke. Jeg er i grunnen glad det ikke er jeg som skal skrive og vedta lovene…

Samlivsmønstrene er allerede ganske rotetet sånn som ting er. Spørsmålet er rett og slett hvor langt lovverket skal gå i å bekrefte disse trendene. Jeg tenker vi må finne et balansepunkt mellom å fastholde idealer og å forholde oss til virkeligheten, men er usikker på om alle delelementene i den nye ekteskapsloven treffer blink her.

Homofile foreldre som idealforeldre

Det er imidlertid et annet perspektiv jeg også ønsker å løfte fram, og det er et perspektiv som taler til de homofiles fordel. Perspektivet er som følger: De homofile er rett og slett kirkens drømmeforeldre.

Kan du se for deg et homofil par gå inn i en graviditet eller bli foreldre uten at det er planlagt? Uten at de på forhånd vet at de ønsker seg barnet, uten at de står klare til å overøse det med kjærlighet og omsorg?

Kan du se for deg at de homofile skal bidra til økte aborttall? Eller til økt salg av angrepiller og annen “nødprevensjon”?

Ikke jeg heller.

Egentlig burde det vel være unødvendig å skrive dette en gang til, men jeg er fullstendig overbevist om at homofile kan være minst like gode omsorgspersoner som heterofile. Jeg er også overbevist om at de fleste, for ikke å si alle, homofile som “skaffer seg” barn på en eller annen måte er svært motiverte for oppgaven og klare til å møte barnet med mye kjærlighet og omsorg. Det samme kan man dessverre ikke si om alle heterofile som blir foreldre.

Å være barn handler imidlertid om mer enn “bare” omsorg. Det handler også om å kjenne sitt opphav. Her tenker jeg at barn av homofile kanskje kan komme til å havne i en del prosesser som kan minne om dem adopterte barn tidvis må gå igjennom. Vi må i så fall være forberedte som samfunn hvis eller når dette skjer og ikke tabulegge det eller bagatellisere det. Men dette skal ikke hindre oss i å legge til rette for at også homofile kan få ta seg av barn som trenger nettopp deres kjærlighet om omsorg.

Om skole og undervisning

Til slutt noen tanker knyttet til det som har med skole og samfunn og omtale overfor barn av homofili som fenomen å gjøre.

Enkelte motstandere av det nye lovverket har ytret frykt for at det ikke lenger skal gå an å omtale homofili som “unormalt”, eller at man i skolen nå er nødt til å begynne å snakke om mor og mor/far og far/mor og far hver eneste gang (helgardere, liksom) for å unngå å bli beskyldt for diskriminering.

Hva er normalt? Det er en svær diskusjon i seg selv, men egentlig er den uinteressant. Homofili forekommer “av seg selv” i naturen, slik sett er det “naturlig” eller “normalt”, selv om det er et minoritetsfenomen. Kanskje er det mer fruktbart å snakke om det som en “normalvariant” som forekommer med relativt stor grad av regelmessighet. Homofili vil alltid finnes, og det er ikke farlig. Sånn er det. Det perspektivet må man kunne forvente har en sentral plass i for eksempel skolevesenet. At noen synes at homofili er “rart” eller til og med litt “ekkelt” er en ærlig sak, likeså at det finnes menensker som mener det er galt å leve ut en slik identitet, og det må det være lov å snakke høyt om også i det offentlige rom. Man kan likevel ikke basere skolens undervisning på det perspektivet at homofili skulle vært forbudt eller at homofile er en pariakaste. Alt med måte.

Det ville imidlertid bikke over i det parodiske dersom man nå skulle bli nødt til å sikre at en tredel av alle barnebøker nå ble skrevet med mor/medmor/barn som grunnenhet, en tredel med far/medfar/barn og en tredel med mor/far/barn, bare for å ty til ett eksempel. Man må kunne forvente at homofilt samliv også behandles i (for eksempel) barnas litterære univers, uten at den statistiske balansen forrykkes helt av den grunn. Barn må som sagt få høre at homofili alltid vil finnes og at det ikke er farlig, men det betyr ikke at man trenger å vokse opp i den villfarelse at 50 % av alle voksne er homofile. Barn trenger ressurser som kan hjelpe dem til å fortolke sitt eget liv, ergo må de kjenne til virkeligheten, men da er det den faktiske virkeligheten de skal kjenne til, og i denne virkeligheten er homofili et minoritetsfenomen. Det er en vanlig “sideform”, men man trenger ikke gjøre barn forvirret med hensyn til hva som er utgangspunktet av den grunn.

Hva slags språk som er godtatt og ikke og hva som oppfattes som stigmatiserende vil trenge litt til på å gå seg til. Her, som på alle andre samfunnsområder, er det greit med åpen dialog.

Hvordan skal så lærere og andre som arbeider med barn omtale barnas foreldre for å unngå å såre noen? Her vet jeg, både fra egen erfaring og gjennom observasjon av andre, at de fleste lærere unngår å snakke ukritisk og selvfølgelig om barnas pårørende som “mamma og pappa”. Det er rett og slett altfor mange barn som ikke har en mamma eller pappa til at man kan si slikt uten å tråkke på ømme tær. Mange snakker derfor om “de hjemme” og stiler brev og lapper til “foresatte”. Det tør vel være en trygg terminologi, også i møte med mor/mor/barn/far/far-konstellasjoner, eller hvordan man nå skal si det for å helgardere.

Og uansett hvilke konstellasjoner man møter på: Man skal alltid møte andre med respekt. Det gjelder i alle livets situasjoner, uavhengig av kjønn, etnisitet, religiøs tilhørighet eller seksuell legning. Så enkelt - og likevel så vanskelig. Men vi kan ikke annet enn å forsøke.

Noter/referanser

1. Øystein Sunde: “Nå er begeret nådd” fra albumet Nå er begeret nådd : Spinner Records 1999.