Jeg døpte min nestyngste selv, men ikke i “min” kirke, så litt avstand ble det på en måte. Synes det var fint, jeg, særlig fordi det var en datter jeg ikke hadde født selv.

For det første hadde Svenska kyrkan allerede vedtatt en ordning for velsignelse av partnerskap (i 2005). Svenska kyrkan har altså en allerede etablert praksis med å forholde seg positivt bekreftende til homofilt samliv. Så langt hadde som kjent ikke Den norske kirke kommet før den nye ekteskapsloven ble vedtatt. Dette gir Svenska kyrkan et litt annet og mer positivt utgangspunkt når “det nye ekteskapet” skal inkorporeres i kirkelig praksis.

For det andre var Svenska kyrkan nå i praksis stilt overfor et ultimatum fra statens side. Kyrkan fikk kun beholde vigselsretten i ett år etter at den nye ekteskapsloven trådte i kraft i Sverige (det var vel enten 1. mai eller 1. juni, tror jeg) og måtte i løpet av dette året bestemme seg for enten å beholde vigselsretten (og vie homofile) eller å frasi seg vigselsretten. – Med andre ord: Årets kirkemøte i Svenska kyrkan var tvunget til å ta stilling. Hos oss er situasjonen som kjent den at kirka har fått tid og rom av staten til å ta den tida den selv trenger og ønsker på prosessen fram mot eventuell vigsel for homofile. Dermed vil ting nok komme til å ta noe lengre tid. Men kanskje vi også kan oppnå enda større konsensus enn i Sverige, hvem vet?

Nå har bispemøtet i hvert fall satt i gang et samlivsetisk utredningsarbeid. Dette er et første steg i en eller annen retning. Ingen trenger være i tvil om hvilken retning jeg håper tingene tar.