Preken i Bergstadens Ziir, 22. søndag etter pinse (13.11.) 2011.
Det står skrevet i Andre Mosebok, i det 3. kapittel:
Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg! Du skal få et tegn på at det er jeg som har sendt deg. Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.» Da sa Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til israelittene og sier til dem at deres fedres Gud har sendt meg, og de så spør etter hans navn, hva skal jeg da svare?» Da sa Gud til Moses: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg Er‘ har sendt meg til dere.» Så sa Gud til Moses: Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt.
Slik lyder Herrens ord.
I
Herre Gud, ditt dyre navn og ære
over verden høyt i akt skal være!
Slik sang vi til inngang i dag. Dagens gudstjeneste, vårt møtested for Guds ansikt ble innledet med en henvisning til Guds navn. Litt senere uttalte vi Guds navn også, det navnet som den kristne kirke bruker på Gud – det skal vi komme tilbake til om litt. Men først skal vi fokusere på et annet møtested, på møtet mellom Moses og den Gud som åpenbarte seg i den brennende tornebusken.
For det er der vi er i dagens prekentekst: Vi er i ørkenen, ved fjellet Horeb, det som også kalles Sinai, et sted på Sinai-halvøya. Moses er gjeter i dette området. Han har rømt fra Egypt, fra Faraos hoff, der han har vokst opp, etter at han har funnet ut at han egentlig hører til slavefolket, hebreerne, Israels barn. Nå ligger Moses der, på kne, for Guds ansikt, foran en brennende tornebusk, og diskuterer med Gud: gud vil sende Moses til Egypt, Moses vil ikke. Moses sier nei, Gud sier jo¸ Moses sier nehehei! og Gud sier insistererende johoho! Der vi kommer inn i fortellingen har Moses spurt Gud hvem han skal vise til dersom han nå velger å dra til Farao, hvem han er, denne stemmen, denne flammen som ikke vil slukne, denne Gud som har så stor tro på ham, på Moses.
Gud svarer, underfundig:
Æhjæh asjær æhjæh.
Det er hebraisk for ”Jeg er som jeg er”. ”Jeg er den jeg er”. Eller: Kall meg ”Jeg er”, for det er det jeg er. Guds svar til Moses lyder: Si det som det er: ”Jeg er” har sendt deg.
Derfor kaller Moses Gud for ”Han som er”. I den videre fortellingen i Mosebøkene, og i hele resten av den hebraiske bibelen, Det gamle testamente, kalles Gud dette: Han som er.
II
De av dere som ikke synes språk er så spennende kan ta en liten pause nå, la tankene vandre rundt i kirkerommet. Men de av dere som liker språk, slik jeg gjør, følg med, skjerp sansene, spiss ørene! For nå tenker jeg å trekke fram noen detaljer om bibelhebraisken. Jeg skal si ifra når jeg er ferdig med å nørde.
Det hebraiske språket er nokså annerledes enn de språkene vi engelsktalende nordmenn er vant til å omgås mest. Det er et konsonantbasert språk, der det finnes en mengde ordstammer som består av tre konsonanter, som så bøyes etter faste mønstre med vokaler, forstavelser og vedheng for å skape verbalformer, substantiver, adjektiver og så videre.
Rotformen H-J-H har betydningen å være. Setter man bokstaven alef foran denne, får man æhjæh, som betyr jeg er – verb bøyes nemlig i person og tall på hebraisk. Det er dette ordet Gud bruker når han skal presentere seg.
Det samme verbet i tredjeperson hankjønn entall, altså han er, heter jihjæh. I denne formen har ordet fire konsonanter: J-H-J-H (det høres ut som en slags kode, gjør det ikke?). Slik skrives Guds navn første gang det dukker opp i teksten. Men så, etterpå, skrives det ikke J-H-J-H, men J-H-W-H. Etter alt å dømme er dette en eldre form, en urgammel form, av det samme verbet, ordet han er. JHWH. Slik skrives Guds navn, det navnet Gud presenterte for Moses, på hebraisk.
Det er en hake ved dette navnet. Vi vet ikke helt sikkert hvordan det skal uttales. På hebraisk er ikke vokalene en nødvendig del av skriftspråket, de skrives som små prikker og streker over og under bokstavene, og de kan utelates. Gudsnavnet med de fire bokstavene JHWH, det såkalte tetragrammet, har ikke slike vokaltegn knyttet til seg. Konsonantene står der, helt nakne, alene, i sin arkaiske form.
Det står riktignok noen vokaltegn rundt bokstavene JHWH i teksten til den hebraiske bibelen. Men disse tegnene er vokalene til et annet ord, nemlig ordet Min Herre, eller Adonai som det heter på hebraisk. For jødene sluttet ganske tidlig å uttale Guds navn. Ypperstepresten i tempelet uttalte gudsnavnet en dag i året, ellers ikke. Gud var hellig, og det var navnet hans også, derfor sa man det ikke høyt. I stedet leste man Adonai – Min Herre – Herren – når Gudsnavnet dukket opp i teksten.
Når man kobler vokalene i ordet Adonai med konsonantene JHWH får vi navnet Jehova. Men dette er altså en slags ugyldig krysskobling av to ting som ikke hører sammen opprinnelig.
Så hva slags navn var det Gud presenterte seg for Moses med? Vi vet ikke. Det beste tipset er kanskje at tetragrammet JHWH ble uttalt Jahweh. Det er det navnet U2 synger lovsanger til på slutten av How to Dismantle An Atomic Bomb. Men vi vet ikke. I og med at navnet i følge jødisk tradisjon ikke skulle uttales, tenker jeg vi slutter der.
Sånn. Da er avdelingen for hebraiskspråklige nørderier over.
III
Uansett hvordan Gudsnavnet ble uttalt eller ikke, vet vi hva det betyr: Det betyr Han er eller Han som er.
Eksisterer Gud? Det hender at folk spør meg om jeg virkelig tror at Gud eksisterer. Da svarer jeg gjerne: Nei. Jeg tror ikke Gud eksisterer. Jeg tror ikke Gud er en ting, en gjenstand, med betinget eksistens. Jeg tror Gud er, og at alt som eksisterer, alt som fins, gjør det nettopp fordi Gud er. Gud er alle tings begynnelse og alle tings slutt. Men Gud er ikke en ting, en sak blant flere. Guds væren går dypere enn alt annet.
IV
Jeg sa at i jødedommen uttaler man ikke Guds navn. Derfor vet vi ikke sikkert hvilket navn det var Moses fikk høre der ute i ørkenen, før han dro til Farao og ledet slavene ut av Egypt, gjennom havet og ut i ørkenen, på veien til det lovede landet.
Her i kirka har vi like fullt et navn på Gud. Vi har uttalt det også, klart og tydelig. I stad, ved døpefonten, sa vi det: I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn – og så slo vi korsets tegn. Barna ble døpt til det samme navnet: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Det er det kristne navnet på Gud. I kirka sier vi: Gud har vist seg for oss som en fortelling, den fortellingen vi gjenfortalte sammen i trosbekjennelsen. Denne fortellingen handler om hvordan tre personer samarbeider om å lede oss mennesker fra ørken og slaveri gjennom vann til det lovede landet. De tre som samarbeider er Vår Far i himmelen og Jesus fra Nasaret – han som kalles Sønnen med stor S – og Den Hellige Ånd. Sammen danner disse tre et guddommelig nettverk av tre personer som var og er og blir som vi sier. Gud er.
V
Det var ikke bare Den treenige Guds navn som ble uttalt ved døpefonten. Det ble sagt tre andre navn også. Hver gang et menneske skal døpes, spør vi først etter dåpskandidatens navn. Dette er viktig. Navnet og personen og identiteten hører sammen. Det er derfor det noen ganger er så vanskelig å gi barna navn, derfor vi foreldre av og til nøler før vi bestemmer navnet, fordi navnet og personen er så nært vevd inn i hverandre.
Navnet hører med ved døpefonten. For det er en person som døpes. En identitet, et helt liv, et du.
I dåpen veves vår identitet inn i Guds identitet. Vår fortelling flettes sammen med Guds fortelling. Det at Gud er blir et løfte til oss om at vi skal være der Gud er, alltid, at Gud vil la oss være hos seg, som barn i hans hus, sammen med Sønnen.
Hva var det Gud sa til Moses, nå igjen? Jo, dette:
Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.
Gud knytter seg til våre navn. Abraham, Isak, Jakob, fra slekt til slekt.
Gud tiltaler oss som individer, rett og slett. Han henvendte seg direkte til Moses, og han henvender seg direkte til oss. Han presenterer seg som den som er, som en fortelling om frelse fra dødskreftene, som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som et kors tegnet fra panne til bryst og fra skulder til skulder, som vann og ord, brød og vin.
I dag er han her, og han henvender seg til oss. Han vil være vår Gud, ikke bare Moses sin Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, men din og min Gud. Han kan navnene våre, han kjenner oss og han har lovet oss at han vil være med oss alle dager inntil verdens ende.
Jeg synes vi skal ta ham på alvor. Ikke bare som gruppe, som masse, som fellesskap – skjønt det er viktig nok – men som individer, som personer. Gud vil deg og meg noe. Han er der for deg. Hva han vil akkurat deg og hva dere kan få bety for hverandre, det er det kanskje bare du og Gud som kan finne ut i fellesskap. I mellomtiden begynner vi her, med gudstjenesten, der vi har feiret dåpen og snart skal feire nattverden.
Det er slik det er å leve det kristne livet. Det leves i kirka, i de ritualene og de symbolene og den kulturen vi har felles. Og det leves i hverdagen, der vi er, på jobb, i familielivet, i kulturlivet. Om vi vil, kan vi tenke på hele livet som en eneste lang gudstjeneste. Langt fra brennende busker i ørkenen, men Gud kan være der likevel.
Derfor sang vi: Herre Gud, ditt dyre navn og ære over verden høyt i akt skal være.
Og derfor sier vi: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
—–
PS: Dersom noen nå lurer på hvor det ble av Søndag for de forfulgte, kan jeg fortelle at de forfulgte fikk rom under kunngjøringene, før vi ba følgende tillegsbønneledd under Fredslitaniet (NoS 952):
For våre koptiske kristne søsken i Egypt og for deres kamp for å opprettholde det gamle, kristne nærværet i sitt land, la oss be til Herren.
For pastor Youcef Nadarkhani som sitter fengslet i Iran, for arbeidet med å få dødsdommen mot ham omgjort, og for arbeidet for religionsfrihet i regionen, la oss be til Herren.
For alle mennesker som forfølges for sin tros skyld, og for oss som har både rettigheter og muligheter til å kjempe for deres sak, la oss be til Herren.
