Følgende preken er bare(?) for en tekstmeditasjon å regne. Men sånn ble det altså, 19. søndag etter pinse 2011, i Glåmos kirke, på TV-aksjonssøndagen.
Det står skrevet i Salmenes bok, Salme 73:
Jeg blir alltid hos deg, Herre,
du har grepet min høyre hånd.
Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du meg opp i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg,
ønsker jeg ikke noe på jorden.
Om kropp og sjel forgår,
er Gud for evig min klippe og min del.
Se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne,
du gjør ende på alle som er utro mot deg.
Men for meg er det godt å være nær Gud.
Jeg tar min tilflukt til Herren.
Jeg vil vitne om alle dine gjerninger.Slik lyder Herrens ord.
Prekenteksten i dag er hentet fra Det gamle testamente. Vanligvis preker vi over en evangelietekst, det vil si en tekst fra ett av de fire evangelieskriftene i Det nye testamente, de fire bøkene som handler om Jesu liv og lære. Men noen få søndager i året bestemmer Kirkerådet at det i stedet skal prekes over en tekst fra Det gamle testamente.
Egentlig passer det godt å løfte fram en tekst fra Det gamle testamente i dag. For på onsdag kom, som mange sikkert allerede har fått med seg, Bibelselskapets nye oversettelse av Bibelen til salgs i bokhandlene. Sist dette skjedde var i 1978, så det har vært en spennende uke på mange måter. Den nye oversettelsen av Det nye testamente var klar allerede i 2005, og den har vi derfor kunnet bruke og gjøre oss kjent med en stund allerede. Men den nye oversettelsen av Det gamle testamente kom først på onsdag. Denne uka har derfor vært en uke da Det gamle testamente har fått ekstra mye oppmerksomhet i kirkelige miljøer.
La oss repetere litt grunnleggende bibelkunnskap: Det gamle testamente består av tekster som ble skrevet innenfor det jødiske religiøse miljøet i tiden før Jesu fødsel. Det gamle testamente er jødenes bibel, for å si det enkelt, og denne boksamlingen var også den bibelen Jesus leste. For evangeliene og Paulusbrevene og alle de andre tekstene som fyller Det nye testamente ble naturlig nok skrevet etter Jesu tid, i det første århundre av vår tidsregning, som en refleksjon rundt det som skjedde i og med Jesus, i Jerusalem og omegn, i årene rundt år 30. Det gamle testamente forteller historien om menneskeheten og etter hvert mer presist (og med mer historiske ambisjoner) om Israelsfolkets omskiftende tilværelse. Vi leser om skapelsen og om Adam og Eva i Edens hage, vi leser om Noah og flommen og om Babelstårnet, vi leser om Abraham, Isak og Jakob, om Josef og brødrene hans, om Moses og Aron og farao og om flukten fra Egypt, om Josva og om inntoget i Kana’an, om Samson og Samuel, om Saul og David og Salomo, om konger og profeter, om enker og farløse, og om Daniel og løvene. Men Jesus, han leser vi ikke om.
Eller, vent nå litt: Jo, vi gjør da det! For vi kan lese en masse profetier om Messias, om han som skulle komme og sette alt i rette stand, etter at så mye hadde falt fra hverandre en gang i urhistoriens tåke, den gangen da det tillitsfulle forholdet mellom Gud om menneskeheten gikk i knas og døden begynte å spise om seg i verden.
Det er altså der Det nye testamente kan leses som en eneste lang rekke av insisteringer på at Jesus fra Nasaret var svaret på denne Messias-forventningen. Der Jesus gikk fram, der måtte mørket vike tilbake for lyset, og der måtte døden gi fra seg sine ofre. Til slutt kom den endelige konfrontasjonen: Jesus ble selv spikret fast til dødens planker. Men den tredje dagen, sier disiplene hans, den tredje dagen, da lå verden igjen badet i lys. Han kalte seg Verdens lys, og flammen kunne ikke blåses ut.
Ikke alle ble overbevist. Jødedommen var allerede delt i mange sekter, og en ny jødisk sekt fra eller til betydde vel ikke all verden. Men denne ene grenen på treet, Jesus-grenen, den har vist seg å være enormt livskraftig. I dag er det langt flere mennesker som leser Det gamle testamente i lys av Det nye, enn det er av dem som forkaster Det nye testamente og insisterer på kun å lese Det gamle.
Det er ikke helt enkelt å sette på en formel hva det er med Jesus som fascinerer så. Fortellingen om oppstandelsen har stor gjennomslagskraft i seg selv. Det samme har Jesu etikk, oppsummert i budet om å elske Gud og å elske sin neste som seg selv.
Men kanskje handler det også om dette: At Jesus viste oss at det går an å leve i fullkommen tillit til Gud, akkurat slik et lite barn viser oss sin fullkomne tillit. Derfor kalles Jesus også for Guds Sønn, og viser oss alle at vi kan være barn som kan kalle Gud for Far.
Dagens tekst, fra Salme 73, er en tekst om tillit. Salmisten opplever store vanskeligheter. Verden er et urettferdig sted. Han er mange ganger fristet til å gi opp, til å forkaste trua på det gode, til å gi slipp på den sta tiltroen til at Gud er god og at kjærligheten er verdt å kjempe for. Men tilliten vil ikke dø. Selv i motgangen er Gud, sier salmisten. Det finnes ingen annen å sette sin lit til, i liv og død. Det finnes ingen annen som kan tåle tyngden av ordet alltid. Men det kan Gud: Jeg blir alltid hos deg!
Og under teksten, eller kanskje er det riktigere å si i forlengelsen av den, kan vi også lese fortellingen om Jesus. Han som viste Gud tillit og som la livet sitt i bødlenes hender, han som strakte ut sine uskyldige hender der han lå på korsplankene.
I Glåmos kirke har vi et alterbilde som viser Jesu nedtagelse fra korset. For alle vennene hans var dette tomhetens øyeblikk. Men Jesus gav seg ikke over i tomheten. Han stolte på Gud helt inn i døden, og han ba for sine fiender med det lille han hadde igjen av pust.
Så rakte Gud Fader ut sin hånd,
og grep den hånden Sønnen hadde strakt ut.
Så reiste Gud Fader Sønnen fra graven,
og satte ham ved sin høyre hånd.
Nå kan vi lese Salme 73 som om Messias er hos oss,
både i teksten og hos oss som leser den.
Gud: Jeg blir alltid hos deg!
Du har grepet min høyre hånd!
Du leder meg med ditt råd,
og siden tar du meg opp i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg, ønsker jeg ikke noe på jorden.
Om kropp og sjel forgår,
er Gud for evig min klippe og min del.
Derfor kan vi si:
Selv om dødens krefter rår i verden,
beholde vi en trassig tro,
og vi lar tilliten være vår ledestjerne,
i troen på ham som ble reist opp fra de døde.
Og vi sier:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
