Preken under høymessen (med dåp og konfirmantpresentasjon) i Bergstadens Ziir 11. september 2011, 13. søndag etter pinse:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 7. kapittel:
Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.
Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Slik lyder Herrens ord.
I
Folk var overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt!
Sånn var gjerne reaksjonen der som Jesus dukket opp. Jesus hadde det tydeligvis med å fascinere. Han åpnet øyne og ører, løste tungebåndene og fikk folk til å rette ryggen. Og de som sto rundt, lot seg fascinere.
Vi får begynne der i dag, fordi det er noe som vi kan kjenne oss igjen i uten de altfor store anstrengelsene. Selv om vi ikke har opplevd så mange mirakuløse helbredelser, er det fullt mulig å være fascinert av Jesus. Fascinert av det han sa og gjorde og det han sto for.
I dag er vi her. I kirka. Kirka er bygget som en direkte konsekvens av denne fascinasjonen over Jesus. Den kristne troen springer rett ut av denne fascinasjonen. Og dette huset er et bygg som er reist for å romme nettopp den kristne tro.
Vi har nettopp lest om Jesus. Den mannen har fortsatt evnen til å fascinere. Han kan åpne øynene våre også, sånn at vi ser ting vi ikke har sett før, eller åpne ørene våre, sånn at vi hører og legger merke til ting vi kanskje ellers ville ha oversett, eller han kan løsne tungebåndene våre sånn at vi tør å sette ord på saker og ting på en ny og kanskje dristigere måte.
II
Evangelieteksten i dag handler om en døv mann som fikk hørselen tilbake. Jesus rørte ved ham, stakk fingrene i ørene hans og rørte ved tungen hans, leste vi. Det er nærmest en form for tegnspråk i denne kommunikasjonen. Jesus går inn i mannens verden og åpner denne opp for ham, henvender seg til ham, får vite mannens behov og svarer ham der han er.
Det må være fantastisk å få hørselen tilbake – eller å høre for første gang! – etter å ha vært døv, helt eller delvis.
Det er i det hele tatt fantastisk å kunne høre. Det kan vi jo erkjenne, selv om vi aldri har manglet hørsel. Det trenger jo ikke være sånn at vi må bli syke før vi forstår hvor godt vi hadde det, eller at vi må miste noe for å forstå hvor fantastisk hverdagen vår egentlig er.
Det å være et helt vanlig menneske, det er i seg selv fantastisk. Det å leve et helt vanlig liv, det er i seg selv fantastisk. Det er en gave. Man trenger ikke være helt frisk i alle deler av kroppen eller leve et liv fritt for smerte og vanskeligheter for å kunne si det: Det å leve livet, det er og blir stort i seg selv.
Jesus åpnet opp både øyne og ører og tanker og ord for mennesker. Det kan han gjøre i dag også, for oss. Historien om Jesus er en historie som viser oss at det guddommelige er til stede midt i det vi tenker på som helt vanlige, hverdagslige liv. Jesus forteller oss at hele tilværelsen er en gave fra Gud.
III
Kanskje er dette noe som er aller lettest å se når man møter et nyfødt barn for aller første gang.
Der og da vet man jo ikke hva som vil skje med barnet, hva det vil oppleve, hva slags personlighet det har, hvilke evner og anlegg det bærer med seg, hvordan livet vil fare med barnet. Vi vet bare at barnet er, og at det er det som er selve underet. Livet er et mirakel i seg selv.
Jeg tror i grunnen at barna oppfatter verden på akkurat samme måte, de også. En god stund, i hvert fall. Etter hvert blir de liksom vant til livet, de også, sånn som oss andre, og så slutter de å la seg fascinere over det hverdagslige. Men en gang har jo det hverdagslige vært kjempespennende, og det stedet der vi bor har vært en kjempestor verden full av eventyr å utforske.
Tenk om vi kunne finne litt mer tilbake til det? Dere som i dag bærer barna deres til dåp, er privilegerte på dette området. Hver gang dere bærer barnet på armen får dere en påminnelse om nettopp dette: At verden er et fantastisk sted og at livet er et under. Utfordringen er å klare å formidle dette til barna når de vokser opp.
I dag allierer vi oss med Jesus. Det gjorde vi ved døpefonten også. Jesus sa til barna: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Så kan vi be til ham, da, om at han må fortsette å åpne ører og øyne og gi stemme til dette, at verden er et fantastisk sted og at livet er et under.
IV
Dere konfirmanter som er her i kirka i dag for å bli presentert, dere er i en veldig heldig situasjon. Det neste året skal dere få sette av til å lese og høre og snakke og diskutere og spørre og lure og undere dere rundet det som har med Jesus å gjøre, denne fascinerende mannen som kunne åpne opp virkeligheten så den ble ny og skinnende.
Det er det vi håper skal skje med dere også: At dere skal se at livet ikke er kjedelig og at verden ikke er bare elendighet og vanskeligheter, men at det å være til er kjempespennende, at verden er et sted som kan være svært vakkert, og at vi er kalt til å gjøre noe med det når noen opplever at det er helvete på jord.
Kan Jesus åpne opp virkeligheten deres også? Ja, det tror jeg han kan. Jeg tror han kan gripe inn i ditt liv, at han kjenner deg og vet hvordan han skal komme i kontakt med deg, og at han ønsker å forme deg sånn at din måte å se verden og menneskene på kan være preget av tre ting: Tro, håp og kjærlighet.
Så får vi se, da. I dag møter vi i hvert fall en fascinerende og ganske spennende Jesus. Ham vil vi gjerne ha med oss på veien videre også.
V
Til slutt: Til oss andre, da, som ikke er dåpsforeldre eller konfirmanter, hva med oss?
Det er ikke noen grunnleggende forskjell på oss og de andre. Verden kan være et skinnende, fascinerende sted også for oss. Grunnholdningen vår kan også være takknemlighet og tillit. Det holder å være menneske.
Her i kirka løfter vi fram Jesus som vår veiviser til et slikt liv.
Hvor møter vi ham? Det skjer i korstegnet og i hendene som er løftet til velsignelse. Det skjer når vi hører dåpsvannet sildre og når vi smaker brødet og vinen i nattverden. Det skjer når tungene våre leser gamle, velbrukte bønner, når stemmebåndene våre stemmer i gamle og nye lovsanger, når tanker og bilder får formes inni oss og motivere oss til å se verden med friskt blikk.
Det er ikke så storslått eller eksepsjonelt, egentlig. Men når vi gjør dette, så er det med et håp om at virkeligheten skal begynner å skinne, at den fascinerende Jesus viser oss hvor fascinerende virkeligheten kan være. Ut av dette kan det vokse fram tro, håp og kjærlighet.
Folk var overveldet og forundret og sa: Alt han har gjort, er godt!
Og vi, vi sier:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
—–
PS: Denne passer i grunnen fint på denne dagen:
Hurra! Dette var rett og slett en veldig oppløftende og munter preken. Noen ganger gjør det godt med så udelt positive ord.
Siden denne ligger ute til offentlig skue, regner med at jeg får lov til å foreslå noe også?
Kan det være et poeng å få det tydeliger frem at fascinerende Jesus former og jobber med virkeligheten? Altså at han ikke bare viser oss hvor fascinerende virkeligheten er, men at vår virkelighet og verden blir fascinerende og forvandlet i det Jesus trer inn i den. Jeg synes dette momentet, i spennenet mellom nå og ennå ikke er veldig… spennende.
I tillegg understreker det også noe virkelighetsnært, samtidig som det er veldig optimistisk – kanskje særlig viktig for de som har det vanskelig.
Dette var altså detaljer. Jeg ble i alle fall oppmuntret av dette!
ragnarmb: Hurra tilbake!
Takk for en herlig og svært oppmuntrende kommentar!
La meg gi deg rett: Jeg underkommuniserte det eskatologiske perspektivet (og la vekten mest på “allerede” og nesten ikke på “ennå ikke”) i denne prekenen. Det er sikkert en generell tendens hos meg, også. I en ideell verden burde jeg fulgt opp med en preken om livstolkning og vekst og modning og sånn neste søndag. Men, du vet, da er det ikke den samme menigheten jeg feirer gudstjeneste med…
Jeg er enig med deg: Jesus gjør noe mer enn å vise oss verden slik den alltid har vært. Han viser oss også hvordan verden kan være (eller kommer til å bli).
Samtidig er det noe med at han også kan hjelpe oss å (gjen)oppdage hvor fantastisk virkeligheten faktisk er. Forståelsen av skapelsesteologien er heller ikke løsrevet fra Guds selvåpenbaring i Jesus, i hvert fall ikke når vi er i en kirke.
PS: Kollektbønnen for dagen følger; jeg søkte samklang med den: