En tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal bli meget stor.» Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus skal arve mitt hus. Meg har du ikke gitt barn,» sa Abram, «og en trell i mitt hus kommer til å arve meg.» Da kom Herrens ord til Abram, og det lød så: «Nei, han skal ikke arve deg, men din egen sønn skal bli din arving.» Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli.» Abram trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig.
(1. Mosebok 15:1-6; første lesetekst 20. søndag etter pinse (18. oktober 2009).)
Da Abram – han som senere skulle bli kjent under navnet Abraham – sto og beundret stjernehimmelen for fire-tusen-eller-deromkring år siden, da var det fortiden han sto og beundret. (Tenk hvordan stjernehimmelen må ha sett ut den gangen, da lysforurensning fortsatt var en fjern tanke!) Abram visste riktignok ikke dette, men lyset fra de mange stjernene hadde brukt hundrevis, tusenvis, kanskje millioner av år på å reise de mange lysårene fra stjernen til det punktet der Abram sto og kikket.
Men lyset fra fortiden forble ikke fortid for Abram. Disse historielyspunktene ble knyttet sammen med løfter fra Gud, og ved Guds løftesord ble de til lysende påminnelser om en framtid for Abraham og hans familie. Abrahams barn skulle bli som stjernene: Tindrende og uten tall.
Og jeg tenker at dette er i grunnen et godt bilde på hva kristen tro handler om. Utgangspunktet er hendelser i fortiden, i historien. Men til disse historiene knytter Gud sine løfter for framtida. Og av det springer tro og håp – og noen ganger også kjærlighet.
Den tyske teologen Jürgen Moltmann har utviklet en teologi rundt begrepet Guds framtid. Guds framtid kommer oss i møte, sier han. Det var nettopp dette Abram opplevde den natten. Der er vi like, Abram og vi.
* * *
P.S.: Følgende poeng ble holdt fram av biskop Tor under etterutdanningskurset uka før 20. søndag etter pinse:
Den natten så Abram oss der på stjernehimmelen. Vi som ved troen er Abrahams barn. Vi som blir erklært rettferdige ved tro, slik det ble sagt om vår åndelige stamfar: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Paulus skriver noe om dette i den andre leseteksten for 20. søndag etter pinse, i Romerbrevet 4:1-8:
Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror. Slik priser også David et menneske salig når Gud regner det som rettferdig uten at det har gjerninger:
Salige er de
som har fått sine lovbrudd tilgitt
og sine synder skjult.
Salig er det mennesket
som Herren ikke tilregner synd.
Det var et flott bilde