Mandag i forrige uke hadde Vårt Land en sak om Namdal og Sør-Helgeland krets av NLM som arbeider med en egen gravferdsliturgi som kan tilbys misjonsvenner ved forespørsel:
Det er ment som et tilbud, og jeg ser for meg at de fleste i våre sammenhenger fortsatt vil bli begravet med prester fra Den norske kirke. Tilbudet vil være mest aktuelt i tilfeller hvor avdøde ikke hadde teologisk tillit til presten på hjemstedet eller der personen har hatt minimal kontakt med kirken.
sier kretsleder Ove Sandvik til Vårt Land.
Saken er interessant av flere grunner. Hugin og Munin har allerede tatt tak i den pussige formuleringen om å bli begravet med prester fra Den norske kirke, så jeg skal ikke gjøre noe stort poeng utav den her – annet enn å peke på at vi her kanskje har en forklaring på den mye omtalte prestekrisen i kirka; dersom hver sambanditt tar med seg en prest i graven så…
Grunnen til at jeg nevner saken her på bloggen er følgende moment:
Om liturgien sier kretslederen at de stort sett har fulgt en tekst til gravferdsformål som er utarbeidet av Indremisjonsforbundet, men med justeringer. Jordpåkastelsen er den viktigste.
Den tradisjonsrike skikken med å kaste jord på kisten under tilsigelsesordene “Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen stå opp” blir gjort valgfri.
-Vi beholder ordene, men ser ikke noen bibelsk begrunnelse for å kaste jord på kisten, sier Sandvik.
Ser man det. Mine tanker gikk med en gang til det jeg har lært om reformasjonstiden, til Calvin og Luther og til deres ulike strategier i møte med de etablerte katolske kirkeskikkene. Calvin insisterte på å kaste ut alt som ikke var påbudt i eller forordnet i eller kunne begrunnes ut fra Bibelen (og dermed forsvant jo det aller meste…), mens Luther nøyde seg med å avskaffe kun det som etter hans skjønn var i åpenbar strid med Bibelens vitnesbyrd, alle andre “mellomtilfeller” ble som hovedregel beholdt.
Skikken med at liturgen begynner å fylle igjen graven med tre skuffer jord samtidig som han sier det treleddede ordet om livet, døden og oppstandelsen kan ikke begrunnes med en eller flere bibelhenvisninger. Men jeg har samtidig vondt for å se at skikken på noen som helst måte skulle være på kollisjonskurs med Bibelen. Det er i hvert fall ingen tvil om at den er godt innarbeidet.
Så spørs det da om det ikke stemmer, som noen har ment en stund, at en god del av det som lever av teologi innenfor Norsk Luthersk Misjonssamband er vel så påvirket av reformert tradisjon som av luthersk. Navnet til tross, altså.
Til den calvinistiske teologi hører også at mengihetsrådsmannen (eller kvinne – bibelsk eller ei) gir presten håndsslag før hver gudstjeneste for å vise at det er menigheten som kaller presten, og at det er der myndigheten ligger. Er det noe sambandet kunne tenke seg å adoptere, kanskje?
Når det gjelder Luther så handler det jo også om friheten til å velge liturgier og kirkeorganisering etter hva som er hensiktismessig. Luther var jo klar over at svaret ikke alltid er å finne i Bibelen. En ting er jo hva som er bibelsk. Noe annet er hva som kristelig.
Ellen: Se det, man lærer stadig noe nytt! Det med håndslaget visste jeg ikke.
Og ja, det som er Bibelsk og det som er kristelig er ikke nødvendigvis sammenfallende. Jeg synes Luther var en usedvanlig klok kar.
Nå skal jeg ikke påstå at jeg kjenner alle calvinske menigheter og liturgier da, men i koservative kretser i Nederland (som jeg kjenner via mannen)er dette i alle fall en vanlig skikk. Litt kult faktisk; der jeg har vært har det jo blitt en hel liten prosesjon av det når menighetsrådet i sine svarte dresser toger ut fra sakristiet for å sette seg på første rad, og så handsslaget. Men å argumentere LITURGISK for det er selvfølgelig bannlyst. Det er Bibelen som gjelder i de kretser.
Men NMS burde jo tenke litt over det her. Jeg tror de har mye å hente i konservativ calvinsk teologi.
Ellen: NMS?!? NLM?!? Hvem?!?
Jeg har sans for tanken at presten i bunn og grunn opptrer som representant for de døpte og dermed henter sin legitimitet fra nettopp kirkefellesskapet. Det er jo sånn hos oss også, at menighetsrådene har sitt å si når prester skal ansettes, sammen med representanter fra det større kirkefellesskapet. Men likevel, hver eneste gudstjeneste?
Det er i grunnen litt trist når man blir så restaurasjonsteologisk at man ikke kan tillate seg å reflektere rundt liturgisk teologi. At man har liturgi også i de kretser er det jo ingen tvil om! Og du vet: Det man er bevisst på og så videre…
Sambandet, altså, går litt surr i forkortelsene på disse misjonsorganisasjonene. Er jo ikke branelærdom for mitt vedkommende, vet du!
Derimot visste jeg tidlig forskjell på SF, Suff, AKPml og SV. Haha! 