Det siste halvåret har jeg vært med på å etablere et nytt tilskudd til ukerytmen her i prestegjeldet: Hver onsdags morgen kl. 08:30 er vi nå en gruppe som samles for å be (synge) laudes (morgenbønn) i Røros kapell. Etterpå setter vi oss ned med kaffekoppene og samtaler om kommende søndags tekst(er).
I dag morges, mens jeg sto for tekstlesningen, var det noe i epistelteksten som slo meg, noe jeg ikke kan huske å ha lagt merke til før:
Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.
Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
Det lød da kjent, tenkte jeg. Hvor har jeg hørt Paulus bruke slike ord før? Og så: Jo, selvsagt, i Romerbrevet 6:3ff:
Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest (eller hørt lest) teksten fra Efeserne 2. Denne teksten, særlig vers 8, var en gjenganger i det miljøet jeg vokste opp i, som grunnlag både for taler og for friere vitnesbyrd. Men jeg kan ikke huske at jeg noen gang har hørt teksten utlagt som en dåpstekst.
Men i dag slo det meg at det er nettopp det dette er: En dåpstekst. Alle elementene er her: Frelsen, nyskapelsen, løftet, håpet – og gaven.
Det er ikke deres eget verk, men Guds gave sier Paulus. Det skal jeg jammen huske neste gang jeg kommer i samtale med en eller annen ivrig voksendåp-pusher som tviholder på tanken om at dåpen først og fremst er den døptes bekjenneseshandling. Her i Ef 2 er ikke Gud bare underforstått som det handlende subjektet i dåpen, nei.
Det ble en bra onsdagsmorgen denne gangen også.
