(Eller: Harald gjør et forsøk på kirkepolitisk analyse/synsing.)
Fredag ble Erling Pettersen utnevnt til Stavangerbisp. Utnevnelsen har provosert mange, både i og utenfor Stavanger. Vårt Land går på lederplass hardt ut mot kirkeministeren, ministeriet ellers og statskirkesystemet generelt. Uavhengig av hva man ellers måtte mene: Kjetil Aano har i høyeste grad grunn til å føle seg forbigått denne gangen.
Men uansett hva kirkegrasrota og kandidatene måtte mene og føle: Realiteten er at vi har en statskirke, og statskirkesystemet er nå engang slik at det er staten som ansetter biskopene. Biskopene er embetsmenn, de opptrer på vegne av kongen, og derfor er det regjeringen – eller kirkelig statsråd, for å være helt presis – som fungerer som ansettelsesorgan. Et ansettelsesorgan har alltid mulighet til å bruke skjønn i forbindelse med en ansettelse, og det har også kirkelig statsråd mulighet til å gjøre i forbindelse med bispeutnevnelser. Noen ganger vil dette organet overprøve ønskene nedenfra i systemet slik disse har utkrystallisert seg i den forutgående avstemningen.
For å ta en analogi fra et annet nivå i kirkesystemet: Når prester skal ansettes har de angjeldende menighetsrådene rett til å uttale seg. Men selv i de tilfeller der samtlige berørte menighetsråd er samstemte i sine vurderinger kan bispedømmerådet (som altså er ansettelsesorgan) velge å ansette en annen enn den rådene ønsker. Dette er ikke i seg selv uttrykk for noen form for nedvurdering av det kirkelige demokratiet, det er rett og slett et uttrykk for at arbeidsgiver noen ganger må balansere flere hensyn enn det rådene er i stand til (eller villige til) å ta i betraktning. Ved ansettelse av prester kan det handle om slike faktorer som ansiennitet, hensynet til kjønnsbalanse, hensyn til en søker som har søkt mange stillinger uten å nå helt opp, og så videre.[1]
Slik er det også når kirkelig statsråd utnevner biskoper. Noen ganger følger man anbefalingen fra den forutgående avstemningen, noen ganger velger man å utnevne nr. to eller tre fra avstemningen. Og noen ganger er avstemningsresultatet vanskelig å lese klart…
Så er spørsmålet: Er dette en mulighet som politikerne misbruker? Og, i den grad de misbruker denne, gjør de det med bare én sak for øyet? Jeg spør slik fordi det ser ut til å være en nærmest vedtatt sannhet blant kirkelige kommentatorer at denne overstyringsretten utelukkende virker i liberaliserende retning, altså at statsråd bruker dette som en mulighet til å “snikliberalisere” kirka i bestemte spørsmål - og med “bestemte spørsmål” mener jeg selvsagt homofilisaken. Spørsmålet er altså om systemet med statlige bispeutnevnelser virkelig fungerer slik at det leder kirka i liberal retning, og, dersom så er tilfelle, om dette skjer i snegle- eller ekspressfart.
Hvem, hva, hvor
Som et utgangspunkt for noen strøtanker rundt dette spørsmålet presenterer jeg med dette en tabell hvor dagens elleve biskoper er kategorisert etter kategoriene konservativ/liberal. I denne forbindelse er det standpunkt i homofilispørsmålet det handler om, eller, mer presist, hvorvidt biskopen vil ansette/ordinere homofilt samlevende prester. Spørsmålet om likekjønnet ekteskap holder vi i denne omgang utenfor for å forenkle bildet noe; der er det også vanskelig å vite sikkert hva samtlige av biskopene egentlig står for. Når det gjelder kategoriene “konservativt/liberalt bispedømme” siktes det her til hva forgjengeren til dagens biskop sto for. Dette er selvsagt også en forenkling, ettersom biskopens syn ikke nødvendigvis speiler bispedømmerådets syn, og det er som kjent bispedømmerådet som ansetter prester. Noen vil nok også mene at i og med at alle av dagens biskoper ordinerer kvinner til prestetjeneste er det egentlig meningsløst å snakke om “konservative” innen bispekollegiet. Men nok om de manglende nyansene. Her er tabellen:
—–
| Kons. bispedømme | Lib. bispedømme* | |
| Kons. biskop |
|
|
| Lib. biskop |
|
|
Forklaringer
Navn i rødt: Utnevnt av Ap-kirkestatsråd.
Navn i svart: Utnevnt av Krf-kirkestatsråd.
*) Forgjengeren til dagens biskoper var alle den første (åpne) liberale biskop i sitt bispedømme.
**) Har skiftet syn etter utnevnelsen.
—–
Ut ifra tabellen er forholdstallet mellom de liberale og konservative 6-5 i de liberales favør. Merk at jeg i denne sammenhengen regner biskop Laila med blant de konservative, ettersom det var der hun hørte til da hun ble utnevnt; at hun senere har endret ståsted (slik at det faktiske forholdstallet er 7-4) er ikke statsrådens “skyld”.
De kontroversielle utnevnelsene
De navnene som er satt i kursiv utgjør de tilfellene der utnevnelsen ikke var i tråd med den kirkelige avstemningen i forkant. Av dagens elleve biskoper er det altså fire (36 %) som ikke var kirkas førstevalg; alle disse var for øvrig nr. to i den kirkelige avstemningen. Det betyr at i 64 % av de siste 11 utnevnelsene har kirkelig statsråd utnevnt den som kirka hadde satt som nr. 1 og i 100 % av tilfellene har man utnevnte en av de to som oppnådde flest stemmer i den kirkelige avstemningen.
Det er videre lett å se at det er minst én klar forskjell mellom Krf- og Ap-ledede utnevnelser: Krf har fulgt kirka i 4 av 5 tilfeller (80 %), mens Ap har valgt andrekandidaten i 3 av 6 tilfeller (50 %). Det ser med andre ord ut til å være hold i påstanden om at Ap er mer villig til å bruke “styringsretten” enn det andre partier (representert i de to Bondevik-regjeringene) har vært, i hvert fall hva gjelder de siste 10 årene.[2]
Samtidig er det verdt å merke seg at det faktisk har forekommet at kirkelig statsråd har utnevnt en konservativ biskop til en bispestol hvor forgjengeren var uttalt liberal – alle fire kategorier i tabellen inneholder minst to navn. Begge disse liberal forgjenger/konservativ etterfølger-utnevnelsene ble foretatt av Krf-statsråder; Ap har så langt ikke foretatt noen slike “tilbakesteg”. Merk likevel at den ene av disse to, biskop Laila, ikke vant den kirkelige avstemningen i forkant av utnevnelsen (det gjorde Per Arne Dahl, selv om jeg mener å huske at tallene ikke var bare enkle å tolke). Det forholder seg altså ikke slik at ”overstyring” utelukkende benyttes for å forskyve kirka i liberaliserende retning.
Det er også på sin plass å minne om at samtlige av disse “kontrovers-biskopene” hadde blitt nr. to i den forutgående kirkelige avstemningen etter først å ha blitt nominert av bispedømmerådet. Alle fire – inkludert Erling Pettersen – hadde et solid kirkelig mandat bak seg. Det blir derfor feil å framstille det som om staten i disse fire tilfellene har pådyttet kirka en fullstendig uønsket kandidat. I samtlige tilfeller har det vært snakk om andrevalget. Kan man ikke få førstevalget, så må man da kunne enes om at andrevalget slett ikke noe dårlig valg.
Bildet kompletteres av at det befinner seg en kontroversbisp til i kollegiet. Ole Christian Kvarme var i utgangspunktet ikke nominert av Oslo bispedømmeråd, men han ble lansert (av redaktørene i Luthersk kirketidende) som alternativ kandidat og samlet nok oppslutning til at han faktisk vant den kirkelige avstemningen. Utnevnelsen av ham var en spennende test på det kirkelige demokratiet. Spørsmålet om han hadde blitt utnevnt dersom det hadde vært Ap og ikke Krf som hadde kirkestatsråden blir selvsagt rent hypotetisk. Poenget i denne sammenhengen er (igjen) at statskirkemodellen slett ikke gjør det umulig for konservative kandidater å bli bispeutnevnt.
Hva om…?
Men hvordan ville tingene forholdt seg dersom staten alltid tok kirkas stemmegivning til følge og utnevnte deretter? La oss ta for oss de fire kursiverte navnene i tabellen:
- Ingeborg Midttømme: Alternativet her var Halvor Nordhaug. Det ville, så langt jeg vet, ikke betydd noe fra eller til hva homofilispørsmålet angår.
- Laila R. Dahl: Her var Per Arne Dahl motkandidat. Hva han mener om homofilt samliv vet jeg faktisk ikke, men la oss for argumentets skyld anta at han ville ha holdt seg på en konservativ linje.
- Erling Pettersen: Kjetil Aano er konservativ i homofilispørsmålet. Her ville vi fått en endring i “maktbalansen” fra 6-5 til 5-6.
- Tor B. Jørgensen: Dersom jeg ikke husker helt feil var det Bjarne Olaf Weider som vant den kirkelige avstemningen. Men bildet var noe komplisert, blant annet var Kirkerådet delt på midten og Sør-Hålogaland bispedømmeråd foretrakk (med knapt flertall) Jørgensen. Her var feltet tett. Men dersom Weider hadde blitt utnevnt ville forholdet liberal-konservativ ha blitt endret enda et “knepp”, fra 5-6 til 4-7.
Konklusjonen er med andre ord ganske klar: Den statlige overprøvningen av de kirkelige avstemningene fungerer i liberaliserende retning.
Samtidig må bildet nyanseres litt mer enn som så. For de fire liberale biskopene som uansett ville vært utnevnt (Helga Byfuglien, Per Oskar Kjølaas, Solveig Fiske og Tor Singsaas) er alle nominert og stemt fram av kirkas egne organer. Dessuten må det være lov å påpeke at dersom Halvor Nordhaug hadde blitt biskop i Møre hadde han ikke like etter blitt nominert til Bjørgvin bispestol. Nr. to i den kirkelige avstemningen i Bjørgvin var Ørnulf Elseth. Tre av de fem nominerte Bjørgvin-kandidatene (Ørnulf Elseth, Kari Veiteberg og Kjell Bertel Nyland) frontet det liberale synet. Det er med andre ord ingen umulighet at en liberaler kunne ha gjort det sterkt i en alternativ Bjørgvin-avstemning. Kanskje burde vi for ordens skyld holde Bjørgvin helt utenfor bildet, i så fall står vi igjen med forholdstallene 4-6.
Alt i alt ser det ut til at vi kan konkludere tre ting med hensyn til bispeutnevnelser:
- Staten (ved Ap-statsråd) har forskjøvet balansen noe i liberal retning.
- Liberaliseringen av kirka foregår likevel vel så mye igjennom kirkas egne organer som gjennom statlige beslutninger (I følge gjennomgangen over har “kirken selv” har utnevnt fire liberale biskoper, mens staten har lagt til to).
- Statlige overprøvinger av kirkelige avstemninger fungerer ikke utelukkende liberaliserende.[3]
Utnevnelsen av biskop Erling
Med utnevnelsen av Erling Pettersen til biskop i Stavanger fikk vi nok et eksempel på at ansettelsesorganet valgte annerledes enn den forutgående kirkelige avstemningen la opp til. Det kirkelige kommentatorkorpset er mer eller mindre samstemte i sin dom: Her var det homofilisaken som avgjorde!
Jeg har over prøvd å vise at bildet er noe mer sammensatt enn som så, og at det er flere hensyn enn bare standpunkt i homofilisaken som spiller inn når en biskop skal utnevnes. Selvsagt har det, i Trond Giskes øyne, talt til Pettersens fordel at han er uttalt homoliberal. Men jeg tror det kan være verdt å overveie om det ikke har vært flere andre faktorer som har spilt inn denne gangen:
- Erling Pettersen har lang erfaring fra kirkepolitikken. Han kjenner med andre ord mange personer i det politiske miljøet personlig.
- Erling Pettersen var involvert både i utformingen av KRL-faget og i igangsettingen av trosopplæringsreformen. Begge disse sakene har vært tungt profilerte i de politiske miljøene.
- Erling Pettersen har sin politiske tilhørighet på venstresiden.
- Erling Pettersen kommer til Stavanger utenfra. Når man tenker på hvor turbulent det siste året med biskop Ernst har blitt, er et slikt utenfraperspektiv sannsynligvis en fordel.
- Erling Pettersen er opptatt av misjon og menighetsbygging, og passer derfor godt både til Stavanger bispedømme og som biskop Ernsts etterfølger hva hjertesaker angår.
- Kanskje har også Alf Gjøsund noe rett i sine spekulasjoner når han tolker utnevnelsen som et forsøk på å tømme kirka for “treg og tyngende” ballast. Jeg vil ikke selv gjøre meg til talsmann for denslags mistankehermeneutikk, men det er i hvert fall ingen tvil om at diskusjonen på årets GF rundt et mulig NLM-kirkesamfunn vil bli påvirket av denne bispeutnevnelsen.
- Sist men ikke minst: Erling Pettersen har vært framme i forbindelse med flere tidligere bispeutnevnelser. I Oslo nådde han nesten opp. Det ville faktisk ikke være urimelig å tenke at det var hans tur denne gangen.
Det siste året har Trond Giske hatt gleden av å utnevne fire biskoper. I to av tilfellene har han fulgt den kirkelige avstemningen, og i det tredje tilfellet (Møre) hadde han nok allerede sett muligheten for at den da forbigåtte Halvor Nordhaug kunne få revansj ved neste korsvei. Denne gangen brukte han det handlingsrommet han faktisk hadde da han prioriterte kirkas andrevalg. Vi kan diskutere hvor klokt det var, men noen skandale er det så definitivt ikke.
Til slutt…
Hva mener så Harald selv?
Jeg er på prinsipielt grunnlag tilhenger av å skille stat å kirke. Det betyr at jeg på sikt ønsker at kirka selv skal få utnevne sine biskoper. Det betyr videre at jeg ønsker meg et noe annet system enn det vi har i dag.
Likevel klarer jeg ikke helt å hisse meg opp over fredagens utnevnelse. Som jeg nå har gjentatt til det kjedsommelige: Erling Pettersen var kirkas andrevalg. Han er ikke uønsket som biskop, verken i kirka som helhet eller i Stavanger bispedømme.
Dersom kirka en dag skal foreta denne typen utnevnelser selv, vil vi trenge et eller annet arbeidsgiverorgan som foretar selve utnevnelsen, slik kirkelig statsråd gjør i dag. Diskusjonen om dette organet i så fall skal kunne ha rom for å utøve skjønn vil helst sikkert komme. Kan hende kan det anføres gode grunner for at skjønn fortsatt skal være en del av bildet. Hvor annerledes blir situasjonen egentlig da?
Kanskje er det aller beste en ordning á la den svenske og danske, hvor det avgis stemmer helt til en kandidat får mer enn 50 % av stemmene. Da må vi også lage et system for vekting av stemmer slik at resultatet ikke er til å misforstå. Men er vi virkelig klare for bispevalg med enda flere valgomganger og enda mer seigpining av kandidatene enn i dag?
Vi kan trygt konkludere med at diskusjonen rundt dette vil fortsette – lenge! I mellomtida, mens vi gjør oss klare for nye runder, vil i hvert fall jeg benytte anledningen til å gratulere Erling Pettersen og Stavanger bispedømme med hverandre. Det synes jeg de har fortjent.
Noter/referanser
1. Analogien er selvsagt ikke uten problemer. Den største forskjellen er at prester søker på stillinger mens biskoper kalles/utnevnes.
2. Den kanskje mest kontroversielle bispeutnevnelsen de siste årene skjedde i 1998 da Gunnar Stålsett ble Oslo-biskop. Denne utnevnelsen ble foretatt av en Krf-ledet regjering. Forhistorien var som kjent at Kjell Magne Bondevik erklærte seg inhabil i og med at hans fetter Odd Bondevik var blant kandidatene. Sp-lederen overtok statsministerens plass med tilhørende dobbeltstemme, og dermed ble stemmeforholdet internt i regjeringen endret og Stålsett ble utnevnt.
3. Her kan det være på sin plass å minne om at Ole Christian Kvarme ble Oslo-biskop etter “benkeforslag”. Den av bispedømmerådets kandidater som samlet flest stemmer var Erling Pettersen, og det ble til og med tatt dissens i hans favør i regjeringen i forbindelse med utnevnelsen. Her måtte kirkelig statsråd veie to demokratiske hensyn mot hverandre: Respekten for bispedømmerådet som demokratisk valgt organ (lokaldemokratiet) og respekten for totalbildet i stammegivningen (stemmegivningen i hele landet).
Svært klargjørende, Harald.
Men kan man ikke si at statsråden ER kirke når han/hun utnevner biskoper? – Og hva er egentlig “kirka selv”? Opp med hånda alle som føler seg kallet!
Ellen:
Selvsagt kan man det. Det er jo nettopp det som er selve grunnlaget for hele systemet, og det er jo også derfor kun de av statsrådene som er medlemmer av Dnk deltar i kirkelig statsråd.
(Hvilket igjen er grunnlaget for at halvparten av medlemmene i regjeringen til enhver tid MÅ være statskirkemedlemmer, slik at kirkelig statsråd er beslutningsdyktige. Hvilket igjen er min viktigste innvending mot hele statskirkesystemet, fordi jeg mener religionsfriheten også skal gjelde for regjeringsmedlemmer.)
Giske har ikke tatt seg noen friheter som systemet ikke har gitt ham.
Jepp.Og det synes jeg ikke egentlig er så dumt. Og derfor må vi huske å si det, at regjeringen også er kirke når de behandler kirkelige ting som de jo i et demokratisk land har fått myndighet til. Det er jo endel av det kirkelige demokratiet som fungerer. Det er fremdeles flere som stemmer ved stortingsvalg enn ved menighetsrådsvalg.
Kirkestatsråden er kirken selv. Han også!
Hei,
Meget interessant og lesverdig blogg, definitivt det mest opplysende jeg har lest i denne sammenhengen. (I løpet av våren har jeg kommentert bispevalget i Stavanger tre ganger på min blogg, senest fredag (http//:bore-aktuelt.blogspot.com. )Det er flott når kirkas egne folk skriver i det åpne rom. Jeg kommer til å følge deg.
Thor Bjarne Bore:
Takk, takk! Jeg har ikke vært oppmerksom på din blogg heller (shame om me, som man sier), men skal gjøre meg bedre kjent med den. Jeg har nettopp lest fredagsteksten din, og du har helt rett i det du skriver om Erlings mange sterke sider. (Ja, jeg bruker fornavn jeg også, selv om jeg ikke kjenner ham så veldig godt er vi litt mer enn på hils; i studietiden bodde og hadde jeg mitt engasjement i Bøler menighet, og der holdt Pettersen også kirkehus.)
Det er ikke for mange bloggende prester ennå. Jeg håper at det vil bedre seg. Det er noen ganger litt vanskelig å balansere det private og det yrkesrelaterte, småprat, løs synsing og mer “offisielle uttalelser”, synes jeg, men jeg holder nå på likevel. Veien blir litt til mens man går – som så ofte ellers.
Jeg burde vel kanskje legge til én ting: Det kan (som vanlig?) diskuteres om Pettersen virkelig var nr. 2 i den kirkelige avstemningen. Basert på de første stemmetallene var han nr. 3. Mine kommentarer tar utgangspunkt i situasjonen etter stemmegivningen til Kirkerådet og biskopene. Den underforståtte vektingen av stemmene fra min side kan helt sikkert diskuteres. Som så mye annet…
Det er vel ikkje heilt korrekt å seie at Pettersen var ønska som biskop. Den som var ønska var Kjetil Aano. Det er slik avstemming virkar. Ei av stemming seier oss kven som er øsnke til noko. Vi seier ikkje at Island var ønska som vinnar av Grand Prix, fordi Island kom på 2. plass, ikkje 1.
Kjetil K: Her bruker vi nok ordet “ønsket” på litt ulike måter. Mitt poeng (og det jeg faktisk også skriver) er at avstemningen viser at Pettersen ikke er uønsket som biskop. En betydelig andel av de som avgav stemmer ønsket ham som sin neste biskop.
Ganske mange ønsket seg Island som vinner i årets MGP – men ikke mange nok. Men bispeutnevnelser i Dnk er nettopp utnevnelser, ikke valg. Dermed er det heller ikke slik at den som kommer på 1. plass og “vinner konkurransen” automatisk blir utnevnt. Kanskje skulle systemet vært annerledes, men da må reglene endres. Og, som sagt: Alt er ikke løst dersom vi skiller stat og kirke. Vi må også tenke igjennom hvem i kirka som skal være ansettelsesorgan og hvilket mandat disse skal ha.
(Det kunne vært fristende å trekke GP-bildet ditt lenger og snakke om SMS-stemmer og fagjury. Men da blir det bare spørsmål etter Giskes nådegaver og faglige kvalifikasjoner. Så det lar jeg være.
)
Denne posten var veldig interessant. Ja, det mest spennende jeg har lest om saken.
[...] å si om både Jesus og kirka og de døpte og en hel mengde andre ting. Thor Bjarne Bore avla bloggen min en visitt i går og la igjen et visittkort. Nå legges han til blogglenkelista mi, og med det gir jeg Bore-aktuelt [...]
Takk for et grundig og oppklarende innlegg! Selv reagerte jeg negativt på denne utnevnelsen, og innlegget ditt fikk meg til å spørre hvorfor. Jeg er jo, i grove trekk, klar over den statistikken du presenterer. Jeg vet at kirkeavstemningen er rådgivende og at ansettelsesorganet av og til både kan og bør vekte anderledes. Jeg vet at dette har skjedd både med Kr.F. og Ap. i kirkedepartementet, og personlig er jeg glad for den generelle liberaliseringen av bispekollegiet som denne ordningen har ført til. Jeg syntes det var helt uproblematisk å utnevne både Tor B. Jørgensen, Ingeborg Midttømme og Laila R. Dahl. (Man kan legge til at både Trond Giske og Valgerd Svarstad Haugland har vært adskillig mer lydhøre for kirkens votum enn f.eks. Gudmund Hernes var. Såvidt jeg husker ble Rosemarie Köhn nr. 3 i avstemningen, og Øystein Larsen ikke engang nominert!)
Men likevel syntes jeg dette ble feil. Hvorfor? Bare en generell motvilje mot Trond Giske, noe som synes å være ganske utbredt i kristen-Norge? (Det virker som om mange sitter med en følelse av at ”han ikke vil oss vel”). Innenfra-kirkelig departementskritikk på autopilot? Tja. Helt frem til siste utnevnelse var jeg av den oppfatning at Trond Giske hadde gjort en riktig så god jobb med å bytte ut over halve bispekollegiet. Jeg føler meg, ærlig talt, ikke som en kirkevant sutrekopp som furter høylytt og demonstrativt hver gang jeg ikke får viljen min.
Det du ikke nevner i analysen din er hvordan bispekollegiet er satt sammen NÅ, i forhold til den samme homomålestokken som du bruker på å analysere utnevnelsene de siste ti årene. Ved å skyve Tunsberg biskop over på de ”konservatives” side får du det til å se ut som om Giske med sin siste utnevnelse har opprettholdt status quo. I virkeligheten er den ”homofile terrorbalansen” i bispekollegiet nå forskjøvet fra 6/5 til 7/4. Det er, vil jeg tro, en mager trøst for dem som ser den sanne, bibeltro kristendom forvitre for sine øyne at biskop Laila var enig med dem for 10 år siden.
Situasjonen i Dnk idag er at homofilisaken er og forblir den store (iallfall den tydeligste) stridssaken. Vi har en lærenemnd som er delt nøyaktig på midten, et kirkemøte som er delt på midten, og – inntil nylig – et bispemøte som også var det. Jeg tror hovedårsaken til at jeg reagerte negativt på utnevnelsen var nettopp dette. Jeg synes det er et dårlig signal å sende i dagens situasjon. Forskjellen på 6/5 og 7/4 er selvsagt bare en symbolsk forskjell. Men disse to fløyene skal faktisk leve SAMMEN i Dnk fra nå av, og da skal man ikke, tror jeg, undervurdere betydningen av symbolske seire. Det handler ikke om at ministeren gjør noe han ikke har “rett” til, eller at det er en “skandale”. Slik jeg ser det handler det mest om å ha fingeren i jorda og en viss sans for det (kanskje primært estetiske) helhetsinntrykket man skaper.
Jeg synes det er ubehagelig når ministeren på den ene siden innrømmer at det var den vanskeligste utnevnelsen i hans tid, og at man hadde to kandidater som begge var meget gode og ikke minst meget like. På den andre siden sier han at ”homofilisaken ikke har spilt noen som helst rolle i denne sammenhengen”(!) Er det klokt i dagens situasjon at homofilisaken ikke skal spille ”noen som helst rolle” ved bispeutnevnelser?
Dette var Trond Giskes (og DNAs) mulighet til å si til den ”homokonservative” fløyen: Vi vil dere ikke vondt. Dere er like rettmessige deltagere som alle andre i det ”kirkedemokratiet” som vi er så opptatt av. Vi ønsker å lytte, og vi ønsker at dere fortsatt skal kunne føle dere hjemme i Den norske kirke. I valget mellom to meget gode og meget like kandidater var det naturlig for oss å gi dere et tegn på god vilje. I valget mellom to meget gode og meget like kandidater valgte vi ikke å skyve bispekollegiet ytterligere i ”homoliberal” retning. I valget mellom to meget gode og meget like kandidater valgte vi deres kandidat.
Og så gjør de ikke det. For det er så mye annet som er så mye viktigere: Den internasjonale erfaringen til den ”liberale” kandidaten. Hans erfaring fra kirkebyråkratiet. Hans ditt og datt. Erling Pettersen blir helt sikkert en strålende biskop, antagelig med et sterkere kirkelig votum enn enkelte andre som Giske har utnevnt. Det er symbolverdien i utnevnelsen som gjør den problematisk. I de fem forrige utnevnelsene, sett under ett, har Giske vært balansert. Men i siste instans, i den siste utnevnelsen, den som setter prikken over i’en i hans karrière som bispeutnevner, går han mot en meget tydelig kirkelig avstemning og forskyver bispebalansen i liberal retning. Istedet for å strekke ut en hånd, foretar han en utnevnelse som skaper enda mer mistanke, som sår enda mer motvilje.
Dette er ikke argumentasjon, bare et forsøk på å finne ut hvorfor jeg føler som jeg gjør. Og det litt artige er jo at Kjetil Aano uttalte at homofilisaken var eneste mulige årsak til at regjeringen skulle velge Pettersen fremfor ham. Slik jeg har tenkt blir det motsatt, din skryteliste tatt i betraktning: Homofilisaken ville vært den eneste grunnen til å velge Aano fremfor Pettersen. Men i dagens norske kirkevirkelighet kommer vi (dessverre) ikke unna homofilisaken, og når Giske lette etter ”tungen på vektskålen” – burde han ikke ha funnet den der, og valgt Aano?
Audun: Takk for glimrende kommentar! Jeg har fått noen gode tilbakemeldinger på denne bloggposten nå, men jeg synes selv at den er minst like forvirrende som den eventuelt er oppklarende… en ordentlig strøtanke, altså, uferdig og alt det der. Jeg setter pris på at du nå inviterer meg til å tenke litt videre.
“Problemet” mitt, i den grad det er et problem, er at jeg kjenner Pettersen bedre enn Aano og i tillegg sympatiserer enda mer med Pettersen enn med Aano hva gjelder teologisk profil. Derfor er jeg i bunn og grunn glad for at Pettersen ble biskop. Det betyr ikke at jeg ikke ville at Aano skulle bli biskop – jeg hadde ikke blitt sint dersom han ble det, for all del! – men at jeg samtidig ikke klarer å bli så veldig indignert over at han ikke ble det (i denne omgang).
Med andre ord: I den grad jeg burde ha reagert på denne utnevnelsen på prinsipielt grunnlag kommer mine personlige kjennskaper og preferanser inn og forkludrer det hele.
Til det prinsipielle: Vi er enige om at Giske hadde rett til å gjøre det han gjorde. Han (og regjeringen) har ikke avgitt noen detaljert begrunnelse, og dermed blir det også vanskeligere å (over)prøve deres bakenforliggende motiver. Mine spekulasjoner blir jo som alle andres nettopp det: Spekulasjoner. I og med at Giske tross alt både tidligere og denne gangen holdt seg til en av de tre “prefereti” (jf. det du sier om Hernes – og så må jeg beklage den lille danbrownismen der) synes jeg uansett at en del av reaksjonene, enten de nå kommer fra HEF-Mile eller fra Rogalandsprester som ser ayatollaher både her og der, har vært i overkant skarpe. Jeg forstår at mange som deg misliker avgjørelsen, men jeg synes likevel er grenser for hvor langt man skal trekke ting, selv i et valgår.
Du har helt rett i at jeg til en viss grad tilslører realitetene når jeg for argumentets skyld behandler biskop Laila som homo
liberalkonservativ. Det er hun ikke (lenger), og det er denne realiteten Giske & Co opererer innenfor. Da spørs det hvor mye argumentene og analysene mine egentlig er verdt… samtidig: Biskop Lailas forgjenger var jo liberal, han også, så i forhold til bispedømmet hennes var ikke snuoperasjonen noen revolusjon.Uansett: Det er enda et element som gjør utnevnelsen av Erling Pettersen mer kontroversiell enn tidligere brudd-med-bispedømmets-etablerte-profil-utnevnelser (i forhold til Kvarme og Byfuglien og forsåvidt også Dahl), nemlig at Giske i dette tilfellet ikke kan bruke avstemningen som “unnskyldning”; både Kvarme og Byfuglien vant sine avstemninger, og hva Dahl/Dahl var det (antar jeg) ingen forskjell i homofilisyn (kan noen forresten hjelpe meg å slå fast om dette er riktig eller ikke?). Denne gangen har kirkeministeren “hjulpet” kirka enda mer enn de foregående gangene, kan man kanskje si.
Nå finnes det ingen avtale, skrevet eller uskrevet, som sier at en liberal biskop i et konservativt bispedømme (eller omvendt!) kun skal utnevnes i de tilfeller hvor vedkommende er den soleklare avstemningsvinneren og slik sett har et umisforståelig kirkelig votum i ryggen. Men kanskje burde det, for kirkehusfredens skyld, vært slik?
Sier vi det, gjør vi samtidig homofilisaken til den viktigste saken ved bispevalg, til et slags trumf-tilfelle. Jeg nøler litt med det. Delvis fordi jeg er litt lei av at alt alltid skal handle om homosaken, delvis fordi kirka faktisk har gitt rom for og anerkennelse til det nye synet. (Kirkemøtet var for øvrig ikke delt på midten; flertallet var solid.)
Men skal vi nå først tenke homofilisak så tenker jeg for min del slik: Det nye synet gir rom for det gamle (i og med at det gis samvittighetsfrihet til gammeltroende), mens det gamle, i hvert fall tidligere, ikke har tålt det nye synet, i hvert fall ikke når det har blitt for nærgående. Den beste strategien for å sikre at de to synene faktisk lever SAMMEN må da være å sakte men sikkert øke størrelsen på det liberale rommet i kirka. Det blir i hvert fall ikke ansatt homofilt samlevende prester i tradisjonelt konservative bispedømmer så lenge ikke biskopen er liberal, og da blir det ikke mye faktisk ko-eksistens heller på lokalnivå. Dersom slik sameksistens er et mål i seg selv, da; jeg er tilbøyelig til å mene det.
Sluttpoenget ditt er tankevekkende. Dersom du har rett tror jeg nok svaret gir seg selv: Giske ønsker ikke å gi de homokonservative en slik seier. Burde han gjort det? Burde han svelgt akkurat den kamelen? Jeg vet ikke… jeg må tenke på det.
Men det er forresten minst én side til ved Aanos kandidatur som talte til hans fordel: At han er nynorskbruker. Det hadde dagens bispekollegium trengt. Jeg vet ikke om portugisisk er en like viktig kompetanse å tilføre kollegiet, selv om den kanskje er morsommere.
PS: Jeg har forresten vært oppmerksom på bloggen din en stund. Den er herlig forfriskende. Jeg har tenkt jeg skulle hive meg uti samtalen i kommentarfeltet ditt også, men den går til tider så fort unna at jeg ikke helt klarer å henge med – eller, det vil si, jeg har ikke helt klart det i en noe presset arbeidshverdag. Nå er også mitt lokale kirkenorge i feriemodus, så da skal du ikke se bort fra at jeg plutselig dukker opp med en mer eller mindre tåkete kommentar eller sju. Sju!
“Ayatollah Giske” utdyper saken i dagens utgave av Aftenbladet:
[...] 26, 2009 av Harald Audun har markert seg med spennende innspill i kommentarfeltet. Audun har en egen blogg med det klingende navnet Borisoglebskij. Der skriver han om kirke og [...]
Harald:
Ja, men det er ikkje slik folk flest oppfattar det. Ein får heller då slutte med å kalla det ein “biskopleg nominasjonsprosess,” då dette i dei fleste sine øyre betyr “bispeval.”
Kjetil K: “Folk flest” avgir da ikke stemme i disse valgene heller… (jf. ayatollahens tanker i kommentaren like over her knyttet til en evt. ny valgordning).
Jeg vil gjerne ha en annen ordning enn den vi har i dag. Men at vi noen gang får en ordning som gjør absolutt alle bispeutnevnelser ukontroversielle, det har jeg lite tro på.
Fikk bare lyst til å nevne at også unitarene har sine biskoper, men ordningen er noe annen enn i DNK. Unitarbiskoper velges for en fireårsperiode gjennom menighetenes direktevalg. Så fire år er minimum for en persons biskopsperiode. Hvis menighetene er enige kan peroden fornyes én gang. Så en unitarbiskop kan aldri være biskop mer enn åtte år. Dette fungerer veldig godt.
Her kan dere forresten se en liten video som viser innsettelsen av unitarbiskop Balint i Romani tidligere i år:
Harald:
Det var heller ikkje mitt poeng. Poenget mitt er at folk flest ikkje forstår vitsen med å ha ein nominasjonsprosess med val der dei lokale prestane avgjer stemme dersom resultatet vert ignorert. (Slik eg har skjønt det, fekk Aano 2/3 av stemmene.)
Hva med loddtrekning? Så kan vi vi stole på Den Hellige Ånd styrelse!
Kjetil K: Det stemmer ikke at Aano fikk 2/3 av stemmene. Dersom du følger lenken i denne kommentaren kan du sammenligne stemmetallene selv. Nå er dette riktignok stemmetallene før biskopene og Kirkerådet sa sitt, men likevel, her har du resultatene fra lokal- og nasjonaldemokratiet som det henvises så mye til i debatten.
Jeg har for min egen del sammenlignet antall førstestemmer i denne primæravstemningsrunden. Aano fikk 35,9 % av førstestemmene, Bjerkreim 25,3 % og Pettersen 23,2 %. Aano fikk altså 1/3 av førstestemmene.
Dersom vil sammenligner stemmer totalt uten å vekte får vi 29 % til Aano, 22 % til Bjerkreim og 18 % til Pettersen.
Dersom vi vekter stemmene slik at en førstetstemme teller som tre, en andrestemme som to og en tredjestemme som en får vi følgende stemmetall: Aano: 605 stemmer (32 %); Bjerkreim: 434 stemmer (23 %); Pettersen: 361 stemmer (19 %).
Da har jeg holdt alle småstemmene (listen nederst) utenfor og bare telt med de seks tabulerte kandidatenes stemmer.
Ellen: Loddtrekning vet jeg ikke, men å kaste lodd må jo være ekte bibelsk
Ingar: Blylodd? “Last man standing”?
Blylodd, sementsko…your call!
[...] bedugget på utnevnelsen av Erling Pettersen. Det var det gode grunner til, synes jeg, selv om det også var gode grunner til å hilse den velkommen. En ting er å kritisere utnevnelsen, noe ganske annet er å ta en slik uenighet med seg frem til [...]
Jeg synes Ellen peker på noe veldig viktig: Stoler vi egentlig på at Den hellige ånd styrer og rår i sin kirke? I det perspektivet bør loddkasting være like godt som noe annet. Og hvem av oss er det ikke som nå og da ber om ledelse og slår vilkårlig opp i Bibelen for å se om det bibelvers som dukker opp taler til oss. Det er en herrenhutisk over metodikken, en tro som bærer også når valgene skal påvirke våre egne liv. Jeg har stor sans for å legge tingene i Herrens hender. Også biskoper.
Unitarknut: Jeg mente det litt ironisk. Og litt alvorlig. Dersom vi hadde biskoper som åremålsstillinger, så ville loddtrekning kanskje være en god ide. Men da måtte vi jo uansett bli engie om hvem som skulle få sitt navn på loddene. Men det ville i all fall ikke bli så mye diskusjon om det var Giske eller kongen eller kirkerådslederen eller forgjengeren eller et lite barn kanskje? som trakk.
Ellers foretrekker jeg at ministeren får siste ordet. De som roper om “kirken selv” har jeg vanskelig for å stole på. “Kirken selv” er ofte et kamuflert maktbegrep. Når 80% er medlemmer av Dnk så er sannsynligvis ministeren mer representativ enn “kirken selv”.”Kirken selv” representerer en bitteliten minoritet i Dnk. De som føler seg truffet av benevnelsen kan jo rekke opp hånda!
Men loddtrekning blant en bukett ønskede biskopkandidater synes meg å være en god metode. Åremålstilsettingen enda bedre. Jeg synes du er inne på noe veldig viktig. Loddtrekning vil jo være så bibelsk som det kan være og vise at vi stoler på Den hellige ånd og G-ds styrelse med sin kirke. Selvsagt er det en viss ironi i dette, men det er også noe langt mer alvorligere.
Unitarknut: Det geniale med loddtrekning kunne jo også være at da kunne de som stolte blindt på DHÅ’s styrelse få like rett som de som stoler like blindt på tilfeldighetene!
Men hva med giftemål – bør vi bruke loddtrekning der og – eller begrenser det seg til bispeutnevnelser?
Det er viktig å gjøre det på bibelsk vis. I så tilfelle skal vi kaste lodd, ikke trekke lodd. Eksakt hvordan man kaster lodd er jo en annen sak. Kanskje det fungerer noenlunde som “flasketuten peker på”?
Ellen: He, he, loddkasting for brudefolk? En artig tanke, men vi får satse på at brudefolk allerede er så omsvøpt i kjærlighetens ånd at loddkastingen fant sted da det sa klikk i hodene og hjertene på dem. Dessuten er det en annen ting. Det er mulig det sier klikk i hjerter og hoder på folk som blir utnevnt til biskop også, men det er vel ikke av kjærlighet til bispestolen? Det ville jo være fælt. Dessuten satser vi jo på biskoper i åremålsstilling, og da kan det jo være greit med stadig DHÅs loddkasting. Giftermålet bør jo helst være mer enn åremål …
I det ellers så forglemmelige magasinet MANN har de en artikkelserie om en fyr som tar alle avgjørelser i livet basert på terningkast. Det leder ham opp i ganske mange morsomme situasjoner, men det virker ikke som om DHÅ holder sin hånd over terningen bestandig.
Donald Duck fra Andeby har også benyttet seg av metoden, men da i form av et myntstykke. Kron eller mynt avgjorde de valg han gjorde. Det gikk heller dårlig. Kronismen het den metoden. Noen som har sett den Donald-historien? Den er fornøyelig.
Er Donald unitar?
He, he. Husker jeg rett fra de religiøse studier fra livet i Andeby dens innbyggere som Jon Gisle la frem i sin viden berømte bok “Donaldismen”, var konklusjonen litt tvetydig, for å si det mildt.
En svært fornøyelig historie fra Carl Barks. Men det er også de fleste av historiene hans.
Tviler på at kronisme ville fungert som bispevalgsmetode. Ikke minst fordi metoden ikke er beskrevet i Bibelen (men det er nå forsåvidt ikke dagens nominasjonsprosess heller, så særlig tungtveiende er ikke argumentet).
Hvem vet, Ingar? I og med at ingen vet sikkert hva i alle dager disse urim og tummim (eller hva det nå var de het) var for noe kan vi jo spekulere nokså fritt. Kanskje det var kron og mynt?