Jeg har lest Arnfinn Nordbøs bok Betre død enn homofil? Det begynner til og med å bli en stund siden jeg leste den. Jeg burde ha skrevet omtalen av den for flere uker siden, for det tok ikke lang tid for meg å bestemme meg for hva jeg synes om den. Det er ei god bok.
På et vis er det nesten som om Nordbø har skrevet to bøker. Boka henger godt sammen både språklig og tematisk, men den er like fullt delt i to klart adskilte deler. I den første delen forteller Arnfinn Nordbø sin historie; det vil si, han deler fortellingen om hvordan han som sangevangelist i Stavanger krets av NLM opplevde det å komme ut av skapet som homofil. Deler av fortellingen er kjent også fra før, men her fortelles er mer fullstendig historie. Nordbø begynner med å skildre bedehusmiljøet han vokste opp i og var en del av, nærmest “etablerer” miljøet for leseren, før han går videre til å fortelle om hva som skjedde da denne ytre virkeligheten kolliderte med hans egen indre verden. Det er gripende lesning.
I bokas Del II legger så Arnfinn Nordbø fram sitt eget syn på forholdet mellom homofilt samliv og kristen tro. Denne delen er bygd opp nærmest som et bibelteologisk essay med en kobinasjon av eksegese av enkeltpassasjer i Bibelen og forsøk på bibel- og systematisk-teologiske helhetskonstruksjoner. Del II (og boka som helhet) avrundes med en samtale mellom Nordbø og TF-professor Halvor Moxnes. I løpet av denne samtalen samles en del tråder. “Samle tråder” er forresten i grunnen et greit stikkord for hele denne andre delen av boka, for selv om temaet hele tiden er de bibelske tekstene og en teologisk fortolkning av fenomenet homofili er det hele tiden tydelig at Nordbø også gjennom skriveprosessen samler og knytter sammen en del tanker og refleksjoner han har gjort seg over lang tid; her møtes tro og liv, erfaring og refleksjon. Resultatet er både lesverdig og spennende.
Bokas første del har fått en del kritikk fra anmeldere i bedehusland (og forsåvid fra andre også, se PS’et under…) for å være både subjektivt og utleverende. En ting er det selvutleverende, sies det – dette slår forsåvidt bare tilbake på Nordbø selv – en annen ting er at han utleverer familien sin og miljøet rundt seg på en slik måte som han gjør. Folk siteres på tildels svært sterke utsagn. Enkelte lesere har gitt uttrykk for de sitter igjen med en opplevelse av at Nordbø er ute etter å sverte og skade sine nærmeste.
Dette er en tolkning av boka jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg ble sittende og nikke mange ganger under lesningen av bokas skildringer fra bedehusland, med det var en nikking ledsaget av smil og noen ganger til og med latter. Nordbø gir etter mitt skjønn en ektefølt og varm innenfra-skilding av et miljø han var og er glad i. Han har fortsatt stor kjærlighet til bedehuset! Denne kjærligheten hans smitter også over på leseren, i hvert fall på den som kjenner tilsvarende miljøer selv. Hos meg var det noen dype strenger som begynte å vibrere under lesningen av denne boka. Jeg kjenner igjen så mye: Møtene, varmen, de gode menneskene, maten, leken, musikken, bibeltolkningen. De indre bildene fra mine barndoms bedehusopplevelser steg fram for meg, og med dem den grunnleggende gode følelsen som jeg assosierer med dette miljøet med alle de varme, gode og velmenende menneskene. Jeg opplever rett og slett ikke at Nordbø henger ut noen som helst i denne boka. Han gir ærlige, nærgående, til tider private skildringer, javel, men som leser oppfattet jeg faktisk aldri noen av skildringene som slemme eller stigmatiserende. Kanskje er det bare min egen innenforkjennskap til miljøet som gjør at jeg kan lese boka slik, men dette lille hermeneutiske vitnesbyrdet er like fullt ærlig ment.
Nå er boka også tydelig i sin skildring av en annen side bedehusmiljøet, nemlig at også velmenende og hjertevarme mennesker – og dette gjelder selvsagt uansett miljø! – kan ende opp med å såre andre, særlig når man går sterkt ut i noe man oppfatter som en forsvarskamp mot en truende fiende. Det er smertefullt å lese om de reaksjoner Nordbø møtte da han sto fram som homofil. Aller sterkest er det å lese om hvordan familien ikke har klart å forholde seg til kjæresten hans og det (sam)livet han har valgt å leve. Det er ikke vanskelig å forstå at Arnfinn Nordbø må ha opplevd dette som en avvisning av ham som person. Samtidig synes jeg han går langt i å uttrykke forståelse for de tankemønstrene som gjør at familien hans reagerer som de gjør. Man kan helt sikkert diskutere hvor klokt det er å ta slike familiære uoverenstemmelser ut i det offentlige (og litterære) rom slik Nordbø gjør med sin bok, men når han nå først har valgt å gjøre det det synes jeg i alle fall han gjør det på en skvær måte.
Dessuten er Nordbø svært tydelig på én avgjørende sak: Det som gjorde at han gikk ut offentlig med sin historie var ikke de reaksjonene han fikk fra sin familie og sine venner. Det som fikk begeret til å flyte over var de reaksjonene han møtte da han forsøkte å besøke det barnehjemmet han hadde vært med på å bygge opp i Ukraina:
Då vi kom fram, såg vi at det var heilt tomt. Ingen arbeidarar eller ungar var på staden. Vi gjekk derfor heilt bort til huset, men blei stoppa utanfor porten av ein streng vakt som eg ikkje hadde sett før. Han sa at ingen skulle sleppe inn på området i dag. Dette hadde han fått beskjed om frå leiaren på barneheimen. Om så presidenten i Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, skulle kome, skulle ingen sleppe inn her i dag!
Eg forsto jo det slik at det var eg som ikkje skulle få kome inn. Eg trur det var for at særleg ungane ikkje skulle vite eg var i byen og at dei vaksne sjølv skulle sleppe å sjå meg, at ingen var på barneheimen. Eg ringte leiaren, som var arg og aggressiv og sa at dersom eg ikkje forsvann straks, skulle han ringje politiet og få dei til å kaste meg ut frå området. Han ropa i telefonen og sa at han skulle få meg utvist frå landet for fleire år slik at eg ikkje kunne setje mine bein i Ukraina på lenge. Eg undra meg over at han hørtes så hatsk ut. Eg kjente han ikkje att. Ville Jesus sagt det same som deg, spurte eg? Ja, det ville han! Akkurat slik ville Jesus òg møtt meg, sa han. Eg var ei skam for House of Mercy. Eg var ei skal for KPK-Ukraina. Ei skam for foreldrene mine. Ei skam for Jesus. Eg var ei skam i meg sjølv. [...]
Laushundane spring fritt i Ukraina, også på senterområdet, men eg fekk altså ikkje gå der. (s.82f)
Det er først og fremst dette ikke-møtet, samt korrespondanse i ettertid mellom Nordbø og lederen i styret for KPK-Ukraina i Norge, som fikk Nordbø til å stå fram med sin historie. Gjennom å stå fram kom han også til å eksponere familie og vennekrets en del, men det var altså ikke ønsket om å gjøre dette som drev ham til å ta kontakt med mediene (Stavanger Aftenblad).
Resten er historie. Kirkehistorie. Arnfinn Nordbø har gitt ansikt til unge homofile som vokser opp i miljøer med en stram samlivsetikk generelt og et strengt syn på homofilt samliv spesielt. Han har ikke gitt opp sin kristne tro, og han har lett etter måter å integrere sin egen seksuelle identitet i sitt trosliv på. Dette viste seg for hans del å være et umulig prosjekt i det miljøet han følte seg hjemme i. Historien hans er viktig. Jeg er sikker på at det er en historie mange kan kjenne seg igjen i på ett eller annet plan, uavhengig av seksuell identitet. Det å får erfaring og tro til å henge sammen er et krevende prosjekt for de aller fleste av oss.
Arnfinn Nordbø har gjennom hele prosessen holdt fast på sin kristne tro. Bokas andre del er et vitnesbyrd om nettopp det. Måten han har bearbeidet og holdt sammen faglitteratur og ulike faglige perspektiver på er intet mindre enn imponerende av en ikke-fagmann. Nordbø beviser det jeg alltid har trodd, nemlig at bedehuset er den beste bakgrunnen man kan ha for teologistudier. Dersom jeg nå får spørsmål om hva man skal mene om Bibelen og homofili og sånn så vet jeg hva jeg skal gjøre: Jeg skal henvise til Nordbøs bok. Jeg hadde stort faglig utbytte av å lese den selv. Særlig spennende syntes jeg det var å få noen nye perspektiver på relasjonen mellom David og Jonatan. Jeg forventer ikke av teologisk faglitteratur at den skal virke 100 % overbevisende på meg, men at den skal stimulere min nysgjerrighet og gi meg noen nye tanketråder å spinne videre på. Nordbøs bok består denne testen med glans. Den overbeviser så å si hele veien.
Kort oppsummert: Arnfinn Nordbø har skrevet en viktig bok. Den bør leses av mange. For selv om hans gamle miljø har tatt grep for å unngå at historien gjentar seg, så er det mange miljøer, både religiøse og andre, hvor det å stå fram som homofil kan være en kjempebelastning. Noe sier meg at boka vil beholde sin aktualitet en god stund. Dessverre.
—–
PS: Selv i mengden av ulike reaksjoner på boka synes jeg Hanne Nabintu Herlands angrep på Arnfinn på kronikkplass i Stavanger Aftenblad skiller seg ut – i negativ retning.
Herland har den siste tida markert seg som en frisk og uredd samfunnsdebattant. Hun er synlig på mange debattarenaer; hun er blant annet (eller kanskje burde jeg si til og med?) fast spaltist i DagenMagazinet. Det virker som om det er et poeng for Herland å markere seg som absolutt ikke-politisk-korrekt. Det er ikke noe galt i det – tvert imot, det er til tider riktig forfriskende! – men Herlands bidrag til samtalen synes jeg likevel altfor ofte ender opp som i overkant generaliserende. Noen ganger blir hun til og med direkte ufin. Mer enn en gang under lesning av hennes mange kronikker og innlegg rundt omkring har jeg spurt meg selv: Hvor ble det egentlig av denne religionsforskerens kritiske distanse til fenomenene hun forsker på?
Heldigvis fant Alf Gjøsund ut at han skulle sette noen kloke ord på de tankene Herland setter i gang hos sånne som ham og meg. Ta en tur innom vestibylen hans, du også.
“Laushundane spring fritt i Ukraina, også på senterområdet, men eg fekk altså ikkje gå der.”
Og dermed ble min lyst til å lese boka borte, for i denne lille setningen ser vi et totalt fravær av erkjennelsen om at all diskriminering dypest sett er den sammen, også den overfor andre arter – som da bl.a. vises i hvordan vi tillater oss å omtale dem. (Jf. den meget brukte frasen “vi ble behandlet som dyr”, hvor vi da skal forstå at de ble behandlet ille, som jo er det man visstnok gjør overfor dyr.) I et samfunn uten artssjåvinisme ville denne ytringen til Nordbø vært meningsløs, og han gjør dermed det samme mot andre som ble gjort mot han. Det er leit.
Ville Jesus sagt det samme som han?
Ja, Heidi. Så når vi utrydder malariamygg for å redde småbarn, bedriver vi en utålelig artsdiskriminering på myggens bekostning.
For øvrig: Markus 15, 22-28:
En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» 26 Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
Unnskyld, det skulle stå Matteus.
Jeg tolker den teksten på en annen måte. Men det ligger en enorm forskjell i å handle for å forsvare seg, og det å utnytte og/eller unnlate å hjelpe andre, samt å se på noen som mindreverdige en selv. Når han omtaler løshundene på den måten, er det en kortslutning der.
Nei, dette blir helt galt. Respekt for dyr bør være selvsagt (noe det ofte ikke er, og Nordbøs bemerkning inneholder ingen nedvurdering av hundene, men en konstatering av at han – av de herrens tjenere i Ukraina – er plassert under skapninger som DE forakter), men jeg vil aldri være med på å oppheve menneskeverdet ved å sidestille mennesker og dyr.
Problemet med en slik etikk er at du ikke kan bruke den til å begrunne bekjempelsen av for eksempel malariamygg.
Dett nok kommer du med en “nødvergeparagraf” i likeverdstenkningen din. Og da lurer jeg på hvorfor den ikke like selvsagt skal gå den andre veien også: At dyr har “rett” til å drepe mennesker hvis det er “selvforsvar”.
I så fall: Hvordan håndterer du å gjøre dyr til rettssubjekter?
Jeg syns igrunn at en forestilling om menneskeverd som skulle bli opphevet av å avstå fra å nedvurdere de andre av Guds skapninger, er temmelig snevert, og ikke en opplevelse av verd som jeg kan identifisere meg med, eller ønsker å forholde meg til generelt. Snarere, det å inkluderer andre skapninger, skaper bare en større respekt for liv og frihet.
Jeg mener at dyr må få den rettigheten alle andre rettigheter baserer seg på, nemlig retten til å ikke være andres eiendom, og derav også rett til å ikke brukes. En utvikling som må komme med respekt for også andre arter enn mennesket.
Jeg likekstiller rett til liv hos alle arter, og mener dermed at selvforsvar er en selvfølgelighet. Jeg ser ingen grunn til å beskytte mennesker med en interesse i å ta liv framfor andre individers rett til liv. Rett til drap kan jeg ikke forstå.
Når det gjelder malariaproblematikken, er det temmelig klart at forebygging (medisiner, myggnett, sikring av boliger o.a. forebyggende tiltak) er mer effektive enn aggressiv bekjempelse av liv.
Men, dette er off topic, sog går ut over min opprinnelige kommentar, så jeg avslutter denne diskusjonen nå.
Holdningene dine skremmer meg såvidt grunnleggende at jeg mer enn gjerne avstår fra ytterligere samtale, jeg også. Slik jeg ser det, representerer ditt “likeverd” en direkte nedvurdering av menneskeverdet.
Men så vil jeg altså insistere på at et menneskeliv uansett er mer verdt enn en mygg, en hund eller en elg. Jeg vil hvilken dag som helst være villig til å trekke de praktiske konsekvensene av et slikt syn dersom jeg blir stilt på valg.
At du tenker annerledes, er like skremmende som det er forunderlig.
Heidi: “Off topic” var vel en grei beskrivelse, ja…
Det er god teologi å tilkjenne dyr stor verdi. Dess større verdi man tilkjenner dyrene, dess større verdi tilkjenner man mennesket, ettersom mennesket har enda større verdi enn dyrene. En hierarkisk verdi-tenkning innenfor Guds skaperverk trenger ikke medføre noen nedvurdering av det ikke-menneskelige; devaluerer jeg hunden, devaluerer jeg samtidig meg selv, i og med at vi er knyttet sammen på samme verdiskala.
Men nå handler ikke Nordbøs bok om dyrenes verdi. I den grad den handler om verdi, handler den om verdirangering mennesker imellom. Som Teo&Tao helt riktig påpeker: Nordbø underforstår ukrainernes syn på hunden (han tilkjennegir ikke noe eget syn) og beskriver så hvordan han opplevde å være stilt enda lavere i deres øyne.
At du med utgangspunkt i dette ene utsagnet klarer å postulere at du nå ikke ønsker å lese boka hans… vel, du bestemmer selv hva du vil lese, men med den holdningen kommer du til å gå glipp av mye spennende. Arnfinn Nordbø har skrevet en viktig bok. Jeg håper den videre samtalen i kommentarfeltet kan handle om det boka faktisk handler om.
Jaja. Jeg beklager at jeg lot meg rive med – off topic.
Hva angår Nordbø: Jeg har ikke lest boka, men jeg følger jo med litt. Din vurdering av verket er et verdifullt korrektiv til dem som mener at han er på hevntokt.
Hva angår Hanne Nabintu Herland, bommer hun på flere skiver enn dem det går an å navngi, men jeg vil gjerne trekke fram en til: Forskjellen på insiderens og outsiderens rom når det gjelder å fremme kritikk.
Klart at en som befinner seg på innsiden av et miljø, en organisasjon eller en menighet må innvilges et større rom enn dem som kritiserer fra utsiden. En utenforstående kunne ikke ha sagt det samme som Nordbø og samtidig bevart anstendigheten.
Det er i dette lyset vi også må forstå mye av det som kalles unnfallenhet overfor islam også. Fornyelsen må komme fra innsiden og ikke bare bli pådyttet utenfra.
Sånn sett er jeg villig til å forsvare Misjonssambandet mot eksterne angrep, samtidig som jeg vil forsvare Nordbøs soleklare rett til å ta et oppgjør med sine egne.
Gjøsund (og for den saks skyld Ottosens) innrømmelser viser at Nordbøs innsidekritikk er mye mer effektiv for å skape rom for fornyelse enn all verdens kritikkstormer utenfra.
Teo&Tao: Jeg er glad for at du lot deg rive nok med til å ta til motmæle mens jeg var offline (les: på sommeravslutningsgrillparty på Lundamo med prostikolleger).
Det du sier om insider/outsider-kritikk er midt i blinken (den som Herland høres ut som om hun har snudd ryggen til). Jeg er for øvrig helt enig med deg i det du sier om islamkritikk. Det er etter mitt skjønn et klart behov for en kritisk innenfra-bevegelse der i gården, men krakilsk utenfrakritikk kan like gjerne lede til en form for “samling i bånn” i møte med en ytre fiende, ikke sant. For islams vedkommende høres en samling i bånn mer enn skummelt ut, synes jeg. (Dette er noe av grunnen til at jeg ikke ønsker å pushe Muhammedkarikaturene så veldig, selv om jeg synes tegningene som ble trykket i JP i sin tid er både uskyldige og til tider også ganske treffende: Den slags kritikk gjør seg etter mitt skjønn så mye, mye bedre når den kommer innenfra.)
Ellers er det bare å si: Les boka! Gjerne på stranda, offentlig, synlig.
[...] 17, 2009 av Harald Jeg har allerede gitt Arnfinn Nordbøs bok Betre død enn homofil? hederlig omtale. Her kommer et aldri så lite Post Scriptum, eller et ekskurs om du vil, om bokas [...]