Først av alt: Jeg må bare beklage den labre bloggaktivitet fra min side de siste dagene. Noen ganger må tankene og ordene sorteres og veies litt grundigere enn ellers før de kan deles med andre.
Det er ikke det at det jeg tenker er så himla revolusjonerende, kanskje, men det er noe med at det kjennes viktig likevel.
Følgende innlegg er oversendt Vårt Lands debattredaksjon i dag. Jeg vet ikke om det tilfører samtalen noe vesentlig nytt, så jeg er ikke så sikker på om det kommer på trykk der, men det har kjentes godt og riktig å skrive og sende det likevel:
Ubehagelige sannheter?
Det er alltid sterkt å lese ting som berører ens eget liv. Derfor har jeg latt meg engasjere av samtalen mellom Håvard Tørring (7.4. og 23.4.) og Eivind Lundager (15.4.).
Jeg har som Tørring bakgrunn fra Japan. Samtidig har jeg noe til felles med Lundager, nemlig stoltheten over å være misjonærbarn. Denne bakgrunnen har beriket livet mitt; den har gitt meg innsikt i en annerledes og spennende kultur, den har gitt meg språkkunnskaper og – håper jeg – en god porsjon vidsyn. I dag befinner jeg meg et godt stykke unna Sambandet hva gjelder teologisk profil, men jeg er like fullt stolt over den innsatsen foreldrene mine har gjort innenfor kirkebyggende arbeid i Japan.
Likevel er det ting i oppveksten jeg gjerne skulle vært foruten, blant annet erfaringen av å bli sendt på internat i en alder av åtte år. Det var mye som var bra med å være på DNSJ. Dagene fyltes opp av aktiviteter og jeg hadde kamerater rundt meg hele døgnet – det var på mange måter som å være på leir året rundt.
Men noe essensielt manglet. De voksne som passet på oss og skapte gode hverdager for oss var flotte mennesker. Men de var ikke min mamma og pappa.
Nå har jeg blitt litt eldre. DNSJ er lagt ned, og jeg har fått internatlivet mer på avstand. Jeg har selv blitt far. De siste årene har noen av de lange linjene i livet mitt blitt tydeligere for meg. Da har også følelsen av savn for alvor våknet til live inni meg, sammen med noen av de andre tingene jeg har båret på som har vært så styrende for mine relasjoner til mine nærmeste.
Det var derfor en avgjørende hendelse i mitt liv da mine foreldre for noen år siden kom meg og mine søsken i møte med spørsmål om vi kunne tilgi dem for at de sendte oss bort da vi var små. Den prosessen dette spørsmålet ledet oss inn i har vært både sterk og viktig.
Lundager spør etter empiri på dette med adskillelse, relasjonsmønstre og følelsesmessige konsekvenser. Et bra sted å begynne kan være boka Third Culture Kids (Pollock/Van Reken) hvor tematikken berøres, og hvor det også finnes pekere videre til annen forskning på området. Jeg mener det er liten tvil om at de positive virkningene av slik adskillelse er vanskelige å få øye på, mens de mulige negative er formidable. Barn av sin tid til tross: Jeg synes som Tørring at det er betenkelig at misjonsorganisasjonene så lenge viste at de mente atskillelse satt i system var en god måte å ta vare på oss misjonærbarn på. Svakhetene ved dette systemet må ha vært åpenbare også tidligere, selv om det tydeligvis var vanskelig å snakke åpent om det.
Nå er åpenheten heldigvis større, også rundt de ubehagelige sannhetene. For meg har det gjort godt å lese Tørrings innlegg. Jeg har kunnet speile meg i dem og har funnet at gjenkjennelsen har vært stor, både i den underliggende tristheten han skildrer, i minnene om å bite sorg og savn i seg og i refleksjonene knyttet til spenningen mellom misjonær- og foreldrekall.
Jeg er glad for de to brevene jeg har fått fra Sambandet med foreløpige beklagelser knyttet til internat- og atskillelsesordninger. Jeg satte også pris på å delta i spørreundersøkelsen jeg nylig ble invitert inn i. Men vi er ikke i mål med dette opprydningsarbeidet ennå. Derfor blir jeg også så grundig provosert når jeg leser Lundagers innlegg som munner ut i en oppfordring om å trå varsomt av hensyn til misjonsorganisasjonenes økonomiske framtid. Dersom det er én ting vi ikke trenger i den videre prosessen, så er det slike formaninger. Det vi trenger er sanne historier. Disse må kunne fortelles uten forbehold, og de må bli lyttet til og tatt på alvor, også i form av økonomiske oppgjør i de tilfellene der det er det riktige.
Tørring spør om det er slik at misjonens sak fortsatt er viktigere enn barnas behov. Den prosessen som nå er satt i gang rundt den utsendte spørreundersøkelsen er en gyllen mulighet til å vise at så ikke er tilfelle. Jeg tror vi er mange som venter spent på svaret.
Harald Hauge
elev ved DNSJ, 1985-1993
Godt skrevet, Harald. Du bringer inn perspektiver som beriker også oss som står utenfor denne problematikken. Du er heldig som har foreldre som kan be sine egne barn om unnskyldning.
Ikke alle er der. Som en illustrasjon på at dette ikke er en selvsagt kvalitet:
DagenMagazinet brukte en LEDERARTIKKEL på å refse homoprofilerte Arnfinn Nordbø fordi han ikke i tilstrekkelig grad har hedret sin far og sin mor, men tillatt seg å kritisere dem offentlig.
I mange kristenkonservative miljøer er det fortsatt dette som er normen, antakelig, at barn skal lyde og adlyde.
Og da er det ikke lett å få folk til å innse at barn går foran misjon. Gjør de ikke det, mister misjonen all troverdighet som formidlere av evangeliet.
Teo&Tao: Takk for gode ord. Og ja, du har rett, jeg er heldig. Jeg har for øvrig “klarert” innlegget med mine foreldre på forhånd, siden det jeg skriver til en viss grad også utleverer dem.
Jeg leste den DM-lederen du henviser til på nett for et par dager siden og ble relativt sjokkert, ja. Jeg synes språket peker i retning Odd Sverre Hove, og det er i så fall ikke første gangen jeg blir litt satt ut av ting han skriver. Nå har jeg ikke lest boka til Arnfinn ennå, da, den er på vei i posten, men jeg har litt vondt for å tro at den kan rettferdiggjøre et såpass knusende angrep, og det på lederplass atpåtil. Jeg mener, å insinuere en parallell til historien om David og Batseba er en ganske… vel, dristig bibelanvendelse, for å si det forsiktig.
Hvis andre vil kikke på lederen kan de finne den her.
Derfor, Harald, er det slik – etter min mening, at når kristenkonservative utlegger Jesu poeng om at man må “bli som et barn” for å komme inn i Guds rike, bommer de samtidig på hele evangeliet.
Fordi: Å “bli som et barn” handler i deres ører om å være lydig, all den tid man anvender en “patriarkalsk hermeneutikk”. Forståelsen av “barn” blir å være i en underlegen hierarkisk posisjon. Man skal gjøre som man blir fortalt og adlyde øvrigheta – noen ganger representert ved far sjøl, andre ganger ved Gud fader og boka.
Jeg tror derimot at Jesu poeng var et helt annet når han bruker barnet som bilde på nøkkelen til Guds rike. Å være et barn kan også forstås som…:
… å være i vekst.
… å være nysgjerrig.
… å være fordomsfri og åpen.
… å være tillitsfull.
… å være intuitiv.
… å være lekende.
Og så videre. Jeg mener det er dekning for en slik forståelse i det vi ellers vet om Jesu menneskesyn.
Følger du meg?
“Dersom det er én ting vi ikke trenger i den videre prosessen, så er det slike formaninger. Det vi trenger er sanne historier. Disse må kunne fortelles uten forbehold, og de må bli lyttet til og tatt på alvor, – - -”
Dette var en utrolig god formulering.
Ja, hele innlegget var godt, men akkurat denne formuleringa kan man ta og bruke i mange sammenhenger.
Vi trenger sanne historier.
De må kunnefortelles uten forbehold.
De må bli lyttet til.
Teo/Tao: En liten tilføyelse:
Et være et barn kan også forstås som:
…å elske ubetinget.
Innlegget var både rørende og nydelig skrevet, Harald! Samtidig som det er saklig og hensynsfullt.
Og siden vi først er i gang om å bli som et barn, kan vi også nevne
…å komme med sin nød, plager og bekymringer.
…å sette sin lit til sin forelder.
Osv osv.
Det blir spennende å lese i Vårt Land fremover. Både for å se når ditt innlegg kommer i trykken (jeg har allerede gitt mitt bidrag i saken), og for å se eventuelle motreaksjoner av positiv og negativ art. Uansett, et ærlig og godt innlegg fra din side.
Og angående DagenMagazinet, så sluttet jeg å lese blekka lenge før Dagen fusjonerte seg. Ikke fordi jeg nødvendigvis var uenig i det de skriver (men det er jeg ofte, så det er jo også en side av saken), men pga deres språklige drakt. Slik som lederen det refereres til her: Jeg er ikke nødvendigvis uenig med utgangspunktet, men ordlegginga, sammenligningene og den generelle strukturen er nærmest skammelig. Hvorvidt DagenMagazinet egentlig fortjener tittelen “avis” er en diskusjon jeg heller tar en annen gang.
Takk, alle, for de fantastisk fine tilbakemeldingene!
Jeg følger deg, Teo&Tao. 100 %. Særlig på det med å være tillitsfull. Jeg tror det kan være et bra samlebegrep for mye av det andre du og andre skriver.
Jeg tror Luther var inne på noe vesentlig når han gang på gang gjentok at det å tro egentlig ikke handler noe annet enn å ha en tillitsfull holdning til Gud. Tro at Gud vil meg vel, eller hvordan du nå velger å omskrive det.
Det er jo sånn vi begynner livet, alle mann: Med en spontan “tro” på at verden er der for meg når jeg trenger den. Så snevres perspektivet litt inn etter hvert, og vi setter opp flere og flere grenseskiller mellom oss og andre. Men Jesu budskap handler jo mye om å utvide perspektivene og sprenge grenser av ulikt slag.
Hallo Harald! Lenge siden sist!
Tusen takk for et veldig godt innlegg i VL i dag. Jeg kan uten forbehold stille meg bak det. Er det noe vi absolutt ikke skal gjøre nå, så er det å fortsette å være “lojale” og “tenke på misjonens beste (dvs holde kjeft)” Det som vil være til det beste for misjonene nå er å endelig ta et oppgjør med seg selv og internatbarna. Og da ikke bare med noen generelle ord til hele gruppen, men at hver enkelt blir tatt på alvor.
Bra skrevet Harald. Var veldig interessant å lese dine tanker!
Jeg ser (på reaksjonenen) at innlegget står på trykk i dagens VL!
Kjære Gunnhild og Håvard: Tusen takk for gode tilbakemeldinger, for ikke å forglemme takk for sist! Godt å se dere her i kommentarfeltet.
Artikkelen står jo kjempeflott! Gratulerer med spalteplassen.
T&T: Takk!
Jeg er i grunnen positivt overrasket over VL. I dag får Nina Karin Monsen den derre Fritt Ord-prisen, Krf-landsmøtet er fortsatt en het potet og gudstjenestereformdebatten har hatt en del momentum på VLs debattsider de siste dagene. Likevel rydder de i dag en hel side til et nytt misjonærbarninnlegg. Det likte jeg. 
Jeg likte bildet også. Helge Bøe lager fine ting.