Kirkerådet har i år hentet opp en av tilleggstekstene som prekentekst på 5. søndag i fastetiden. Det er ingen hvilken som helst tekst. Det er selveste aqedah-teksten, eller “Bindingen av Isak” for den som foretrekker norske overskrifter framfor Hebraiske; Genesis 22 er i jødisk tradisjon kjent under betegnelsen aqedah, etter ordet עקד – “å binde (lemmene)” – et verb som i hele GT kun forekommer i Gen 22:9.[1]
Dette er en opprørende tekst, rett og slett. Gud ber Abraham om å ofre sønnen Isak, løftessønnen som han har fått i sin usannsynlig høye alder. Og Abraham gjør slik Gud befaler og tar med seg gutten for å ofre ham.
Og jeg, jeg protesterer!
Jeg har skrevet litt om teksten før, borte på Tro og fornuft hvor jeg bidrar av og til. Dersom du vil lese noen tanker jeg har gjort meg rundt selve teksten, finner du dem her. Dersom du heller vil lese en diskusjon om hvordan vi skal forholde oss til denne teksten som prekentekst, finner du en slik diskusjon her.
Prekenen min kommer til å handle om at vi ikke skal ofre mennesker – uansett. Heller ikke mennesker i andre land, som lider under livsvalg vi tar. Det er KN-søndag hos oss, nemlig, og fokus er på tirsdagens fasteaksjon SOS fra sør. Vår livsstil forårsaker klimaendringer som rammer verdens fattige hardere enn de rammer oss selv.
Selvsagt blir det også noen sideblikk til Jesus, han som evangelieteksten for dagen handler om, han som ofret seg selv for å gjøre slutt på alle slike kultiske ofre, en gang for alle, han som gav avkall på sitt eget og pekte ut en annen kurs enn den som handler om å ofre andre for egen vinnings skyld.
Men protest blir det også rikelig rom for, altså. Det trengs, kjenner jeg.
Noter/referanser
1. …det vil si, ordstammen finnes også i stedsnavnet(?) בית־עקד הרים Bet-ekæd haråim, direkte oversatt skulle det vel bli noe sånt som “gjeternes binde-hus” (2 Kong 10:12, jf. v.14). Bare så det var nevnt.
“Ingen var dog stor som Abraham, hvor er istand til at forstaae ham?” spør Kierkegaard i “Frygt og Bæven”, som likevel er det beste forsøket på å forstå.
Jeg kan ikke utlegge Kierkegaard, jeg har mer enn nok med å forstå ham. Men jeg kan sitere mer:
“Hvis Abraham, da han stod paa Morija Bjerget, havde tvivlet, hvis han raadvild havde skuet omkring sig, hvis han, inden han drog Kniven, ved et Tilfælde havde opdaget Væderen, hvis Gud havde tilladt ham at offre den istedenfor Isaak – da var han dragen hjem, Alt var det Samme, han havde Sara, han beholdt Isaak, og dog hvor forandret! Thi hans Tilbagetog var en Flugt, hans Frelse et Tilfælde, han løn Beskæmmelse, hans Fremtid maaskee Fortabelse. Da havde han hverken vidnet om sin tro eller om Guds naade, men vidnet om, hvor forfærdeligt det er, at drage op til Morija Bjærget. Da skulde Abraham ikke være glemt, ei heller Morija Bjærget. Dette skulde da nævnes ikke som Ararat, hvor Arken landede, men nevnes som en Forfærdelse, fordi det var her, at Abraham tvivlede”.
Jepp, Svein, Kierkegaard spiller en ikke uvesentlig rolle i samtalen på Tro og fornuft også.
Frustrasjonene som tårner seg opp i meg som konsekvens av mitt møte med teksten er i og for seg ikke så mye knyttet til Abrahams prøvelse. Det er Isaks rolle som gjør meg så opprørt. Barnet blir en brikke i et spill og sitter traumatisert tilbake når far Abraham har lært sin lekse (jf. gudsnavnet “Isaks redsel”). Det er en uhyggelig tanke, synes jeg.
Sagt på en annen måte: Dersom Gud hadde bedt meg om å ofre et barn for å demonstrere min lojalitet til ham, da håper jeg at jeg hadde hatt guts nok til å be ham dra til helvete – der han hørte hjemme. En slik Gud ville vært en djevel, ikke verdig noe som helst slags tillit.
Den eneste formildende omstendigheten jeg kan se er at på Abrahams tid var menneskeofring i ulike guders navn en relativt normal foreteelse. Vi kan lese teksten som et uttrykk for brudd med slik praksis. Det fungerer, på et vis. Men Isaks traume blir vel knapt noe særlig mindre.
Her har vi altså en fortelling hvis budskap har endret seg dramatisk i løpet av de 3.000 årene som har gått siden opprinnelsen. Endringen skyldes ikke minst Jesus og det bildet av Gud som han formidlet, samt våre videre refleksjoner rundt dette Gudsbildet. Resultatet er at vi må yte Genesis 22 i hvert fall et minstemål av motstand, synes jeg.
Veldig enig! Jeg hadde heller ofret min gudstro enn mitt barn.
Dette er et gudsbilde vi ikke kan forstå. Dette er Gud “før han ble kristen”.
Svært er det likevel, vanskelig å bli ferdig med. Vi skal yte motstand, og stadig oppleve at vi ikke forstår.
Som Kierkegaard.
Det er derfor det er så bra at slike tekster står i Bibelen, tross alt – så vi får brynt oss på dem regelmessig. Vi trenger jo det – litt ordentlig motstand, en passe dose friksjon – så ikke alt bare blir glatt og lett.
Svein skriver:
Jeg hadde heller ofret min gudstro enn mitt barn.
Dette er et gudsbilde vi ikke kan forstå. Dette er Gud “før han ble kristen”.
Et gudsbilde der Gud ble kristen en eller annen gang etter gen 22, er et gudsbilde jeg ikke kan forstå. Jeg skal ikke skryte av å ha “knekket koden” (hvis det er en), men er det ikke litt overilt å introdusere Guds omvendelse i gudsbildet?
Mulig jeg tar utsagnet mer bokstavelig enn intendert, muligens ikke…
“men er det ikke litt overilt å introdusere Guds omvendelse i gudsbildet?!”
Snarere enn å være snakk om at Gud “omvender seg”, så er det vel snakk om at menneskenes forståelse av Gud endrer seg (altså en endring i gudsbildet).
Slik forstår i alle fall jeg det.
Og siden jeg også er kristen så tror jeg jo at forståelsen endret seg til å bli mer riktig, på et vis.
Jeg kan tenke meg at det var noe slikt Svein mente også.
Jeg liker uttrykket “Gud før han ble kristen”, jeg. Selv om jeg ikke “forstår” det.
De som skrev GT var i hvert fall ikke kristne, det kan vi vel enes om, selv om de var viktige forløpere for det som senere skulle bli kristen tro. Gudsbildene er formidlet til oss av mennesker, og de menneskene som skrev ned Gen 22 var ikke kristne.
Sånn sett ble Gud kristen først i og med Jesu komme, siden det før den tid ikke fantes noen kristne som kunne gi en kristen beskrivelse av Gud.
(Dette utelukker selvsagt ikke at Abraham og andre GT-skikkelser kan sees som forbilder for kristne, jf. Paulus og Hebreerbrevet.)
Det introduseres noe genuint nytt i gudsbildet i og med Jesus. Ikke minst fordi Jesus viser at Guds vei i møte med offerkravet er å ofre seg selv, ikke la noen eller noe som helst annet gå i mellom.
Jeg mener at det er en himmelvid forskjell på å ofre en annen (Abraham/Isak) eller å ofre seg selv (Jesus). Og for meg er denne forskjellen nettopp så himmelvid at jeg knapt klarer å lese Gen 22 på noen “from” måte lenger.
Et eksempel: Jeg har ofte stor glede av tekstgjennomgangene i Luthersk Kirketidende. Men i #3/09 blir Even Borch (Prost i Brønnøy) for harmoniserende når han skriver om Gen 22:
Så fornuftig mye av dette enn er: Hvor blir det av Isaks perspektiv oppi alt dette? Isak blir en brikke i et pedagogisk spill. Men for en pris han må betale – og han får jo ikke engang vite hva det planlegges at skal skje med ham!
Abraham virker riktignok som om han har et håp om at Gud er til å stole på tross alt, at det går an å ha tillit til denne tilsynelatende djevelen. Han sier til tjenesteguttene at “vi kommer tilbake”(v.5), og samtalen mellom far og sønn på vei opp fjellet (v.7f) er både tillitsfull, varm og gripende; uttrykket “Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.” er det mer enn bare noen strimer av håp i. Men likevel…
Jeg synes Gud framstår som en skikkelig drittsekk i denne fortellingen. Abraham er tross alt et menneske og ikke guddommelig, men han er ikke akkurat noen forbilledlig farsfigur, han heller.
Heldigvis er kristendommen som religion skrudd sammen slik at vi kan sette ord på slike protester mot slike ubehagelige bilder av Gud. Fortellingen står der som en del av Bibelen, men den står ikke alene. Og nettopp fordi Gud Fader senere ble “kristen” kan vi nå lese Gen 22 og tenke at “Her var det mye rart!” – fordi vi ikke kjenner Gud igjen.
Det betyr ikke at vi skal gjøre slik Markion i sin tid foreslo, og slutte å lese eller forholde oss til GT fordi GT skildrer en helt annen gud enn den Gud vi tror på. GTs Jahve er den samme Gud som vi tror på. Det er bare(!) at vi kjenner ham bedre nå.
PS: Også Jesus har noen harde ord som kan leses i retning av at man må ofre mennesker rundt seg for hans skyld (se for eksempel Matt 10:32-39; Luk 9:57-60). Men her er det tross alt ikke slaktekniver inne i bildet. Og også her er det rom for protest og balanseøvelser.
Story of Isaac
Leonard Cohen
The door it opened slowly,
My father he came in,I was nine years old.
And he stood so tall above me,
His blue eyes they were shining
And his voice was very cold.
He said, I’ve had a vision
And you know Im strong and holy,
I must do what Ive been told.
So he started up the mountain,
I was running, he was walking,
And his axe was made of gold.
Well, the trees they got much smaller,
The lake a ladys mirror,
We stopped to drink some wine.
Then he threw the bottle over.
Broke a minute later
And he put his hand on mine.
Thought I saw an eagle
But it might have been a vulture,
I never could decide.
Then my father built an altar,
He looked once behind his shoulder,
He knew I would not hide.
You who build these altars now
To sacrifice these children,
You must not do it anymore.
A scheme is not a vision
And you never have been tempted
By a demon or a god.
You who stand above them now,
Your hatchets blunt and bloody,
You were not there before,
When I lay upon a mountain
And my fathers hand was trembling
With the beauty of the word.
And if you call me brother now,
Forgive me if I inquire,
Just according to whose plan?
When it all comes down to dust
I will kill you if I must,
I will help you if I can.
When it all comes down to dust
I will help you if I must,
I will kill you if I can.
And mercy on our uniform,
Man of peace or man of war,
The peacock spreads his fan.
Beklager at jeg er den som strør rundt meg med sitater her, uten å ha så mye egne meninger. Men Cohen kan da også få sagt det!
“Gud før han ble kristen” er den Nidkjære Gud, han som lar jorden åpne seg så den sluker folk, han som ber Abraham ofre sønnen sin. Den Gud vi ikke forstår, og som skremmer oss.
Jeg forstår ikke dette, men jeg trenger det for å forstå litt mer av hva det var for slags Gud som trengte så svært et offer for å tilgi oss. Og at han forsto at offeret var så svært at han måtte ordne det selv.
Harald: Har du lest Helge Kvanvigs utlegninger av denne fortellingen?
Det er uansett en veldig interessant tekst å gå i dialog med.
Harald skriver:
“GTs Jahve er den samme Gud som vi tror på. Det er bare(!) at vi kjenner ham bedre nå.”
Hvis dette er å forstå som en tolkning av hva “Gud før han ble kristen” betyr, kjøper jeg den. Da er kristningen av Gud utelukkende en forandring i menneskets kjennskap og ikke en forandring av Guds vesen.
At Gud er den samme, er kanskje et premiss for at slike “rare” fortellinger blir så vanskelige. Men alternativet frister mindre; en Gud som “gjør feil”
Dette er ein opprørande tekst, men eg lurer litt på kvifor de brukar uttrykket “gut”/”gutt.” Jødisk tradisjon tilseier at Isak var 37 år gamal på denne tida.
Kjetil: Fordi teksten selv langt på vei legger opp til at Isak fortsatt er en gutt. Jeg er klar over at senere rabbinsk tradisjon tolker dette annerledes, men jeg oppfatter dette som et forsøk på å “bortforklare” noe av det mest anstøtelige ved teksten. Den rabbinske tradisjonen er uansett ikke bestemmende for vår tolkning.
Jeg siterer like greit fra det jeg skrev om dette til posten på Tro og fornuft:
Jeg har jo skrevet en del om dette i det du viser til hos “tro og fornuft”.
Men til bindingen, så finner jeg at forklaringen til midrash er god – at Isak visste hva som skulle skje, og at han selv ba om å få bli bundet fordi han var redd han ville stritte imot i siste øyeblikk, og da ville ikke offeret bli “rent”.
Og jeg finner nok ikke som deg at det er behovet for en “mer spiselig variant” midrash gir.
Historien er uansett så sterk at om man velger å se den på den ene eller den andre måten, eller begge – så gir den rom for mange tanker og refleksjoner. Det vanskelige er kanskje at en av de svært vanskelige fortellingene i Bibelen også er så sentral – den er en sentral del både innen jødedom og kristendom, og at andre menneskers tolkning ligger til grunn også for tolkningen av senere mysterier, som korsdøden. Og når man ikke får alle disse tolkningene til å henge på greit for sin egen del, så ramler jo også en del av de vanligste tolkningene av senere mysterier sammen. (Dette ble jo veldig abstrakt, ga det noen mening?)
Det jeg har hatt problemer med er både den jødiske og den kristne tradisjonen som holder opp Abrahams ro som et forbilde. Som du sier – om noen hadde bedt meg drepe barna mine ville de ikke lenger vært min Gud.
Men ligger ikke mysteriet nettopp her? Hva var det Abraham kjente hos Gud som jeg da ikke kjenner? Hvilken tillit har da Abraham til Gud jeg ikke har?
Ikke lydighet. Men tillit.
Om man har et gudsbilde helt uten fordommer som skygger for det faktum at Gud er ren kjærlighet, ren kjærlighet, bare kjærlighet, og da ikke i en betydning hvor vi tenker “kjærlighet” som et slags religiøst substitutt for faktisk kjærlighet, men i kjærlighet som den vi ikke kan la være å kjenne med hele oss, da begynner man å nærme seg det punktet der selv det som _høres_ grotesk ut kan utføres i tillit til at den som ber oss om noe vil føre til gode ting.
Det nærmeste bildet jeg finner til dette er eventyr hvor helten har hatt en dyrehjelper gjennom historien, og på slutten av eventyret ber dette vesenet, gjerne en rev eller en hest om at helten må hugge hodet av den. Og forvandlingen skjer i det hodet skilles fra kroppen. Det er vesensforskjellig fordi det her er personen slev som ber om at det må skje – men det er likt i det å bli bedt om en uhyrlig ting – og utføre det fordi man har lært seg til å stole helt på den som ber.
Hva er det jeg forsøker å si? Jeg tror det er at på samme måte som vi ikke skal subbe vekk historier vi ikke forstår og som oppleves uhyrlige, så skal vi ikke uten videre skubbe vekk de tolkningene som har vokst frem som en tradisjon rundt dem. Vi må bryne oss på dem også, ikke bare selve fortellingen.
Og etter denne påsken er det vel det jeg sitter igjen med – at det er mulig å se dette slik jeg aldri før har sett det, som tillit til en god Gud. Om man virkelig vet han er god, at han er som en elskende som aldri ville bedt deg om noe vondt. Om han var som din sønn, din ektefelle, din foreldre som du vill se bare ville gode ting, og ikke hadde noe ondt i seg av noe slag. Og at du viset at han ikke var forvirret og ba om noen han eller hun ikke ante konsekvensene av, eller her tok feil. Om an kunne stole helt, helt på det.
Det handle rikke om blind lydighet. Det handler ikke om å ”ofre alt”. Det handler om en endeløs kjennskap til den som ber.
Og det er vel i den siste setningen her at den store, store snublesteinen ligger. For så mange har ikke kjent Gud, men trodd at det bildet de hadde av Gud var rett, trodde at de ofret seg selv om andre ut fra lydighet. Men så tok de feil. Det var kanskje bare Abraham som kunne gå inn i noe slikt – og derfor er han så spesiell.
Når han er et eksempel til etterfølgelse så er det ikke i lydigheten – men i kjennskapet til Gud som en størrelse med ubetinget, altomsluttende kjærlighet.
Når det gjelder Isak – jeg tror han visste. Eller jeg tror Gud kjente ham også godt nok til å vite at hans tillit til sin Far var så stor at han følte seg trygg. (Bindingen er her derfor for meg et tegn på at han var voksen og bevisst.)
Og igjen står vi med det voldsomme paradokset – Hva er unikt med Jesus om man ser på korsdøden ”bare” som et offer? Folk har gjør det før. Og etter ham.
Beate: Takk for innsiktsfull kommentar. Jeg klarer nok fortsatt ikke helt å se ting slik du ser dem, men det betyr ikke at jeg ikke synes mye av det høres meningsfullt ut.
Den store snublesteinen for meg er fortsatt dette: At Abraham var i ferd med å ofre en annen. Det er her de fleste andre sammenligninger bryter sammen, synes jeg, både det at en eventyrfigur ber en venn halshogge seg eller forsåvidt også det at Jesus gir seg selv. Det er dette at Gud ber Abraham om å ofre en tredje part – og at Abraham går meg på det! – som jeg opplever som så uhyrlig. Abrahams tillitsfulle tro er og blir flotte saker, men for meg er det ikke lenger Abraham som er hovedpersonen her, det er Isak.
Kanskje henger min tilbøyelighet til å lese denne teksten slik sammen med enkelte erfaringer i mitt eget liv. Jeg kommer til å publisere en ny tekst knyttet til misjonærbarn- og internatliv-problematikk snart, ettersom dette temaet igjen har blitt aktualisert av Brennpunkt og andre media, og det er ikke fritt for at min innsidekjennskap til internatskolesystemet med tilhørende “ofret på misjonens alter”-skjebner gjør noe med hvordan jeg møter en tekst som handler om å ofre sitt barn for å demonstrere sin egen tro.
Kanskje vil jeg at Isak skal være like gammel som det jeg og mine venner var da vi bodde på internatet, slik at Isak-fortellingen kan beholde sin livstolkningssprengkraft i møte med våre egne liv. Jeg klarer i hvert fall ikke å lese teksten og i Isak se for meg en voksen mann som skjønner hva det er han går med på. Ingenting i teksten selv tilsier det, og jeg finner fortsatt ikke midrash-tradisjonens grep helt overbevisende.
Når det gjelder Jesu offer, så ser jeg det som et uttrykk for det som er det sanne offerets innerste vesen: En selvoppofrende kjærlighet båret av en fullkommen tillit til Gud Fader, den tilliten som er uberørt av syndens “innkrøkt i meg selv”-holdning og som derfor gjenreiser det sant menneskelige og løfter mennesket forbi dødens relasjonsoppløsende virkelighet. Men det er for meg, som jeg har vært inne på noen ganger nå, himmelvid – eller helvetesvid? – forskjell på å ofre seg selv og å ofre en annen.
Ikke misforstå: Jeg er glad Genesis 22 står der – så jeg kan hamre løs på den, rase mot den og gråte når jeg leser den. Det gjør godt.
Dette var spennnende! Uten å være internatbarn sjøl, så har jeg også sett mye på denne teksten som aktuell, både sett i sammenheng med misjonærenes liv, men også voksnes “selv realisering” for egen del – hvor de ofrer barna. Og det var kanskje min kobling – som nøkkelbarn helt fra barnehagen av.
Og ja, det er jo nettopp når tekster blir uutholdelige vonde pga våre egne erfaringer at de blir så viktige.
Nettopp, Beate.
Samtalen rundt denne posten kjennes som noe av det mest meningsfulle jeg har fått være med på på en stund. Det har vært spennende å ha dette som bakteppe igjennom påskefeiringen også.
Dagnes innsikt:
Om man ikke også opplever avsky ved denne historien – og tar det på alvor, så er man i større fare for faktisk å ofre sine egne barn.
Historien er viktig som vekker for oss som nå ikke lenger er bare barn, men også voksne og foreldre.
Vi må tåle å stå i den forferdelsen en slik historie vekker i oss.
I fortellertradisjonen har man en tradisjon som går på å fortelle historier som Store Kalus og Lille Klaus eller Peik i den norske varianten. Det er eventyr hvor det er mye humor, men så tar pekene overhånd, og går på bekostning av andre. “Helten” går på en måte helt fra konseptene der han lurer andre i døden. Hvorofor? Et svar er at det vekker vår moralske dømmekraft – hvor går grensen? Når trår han over?
Isak-fortellingen fungerer også sånn. Den vekker avsky, og vi må finne ut hvorfor. Hvor går grensene for lydighet til drømmer, visjoner, enten de kommer fra en selv eller noe utenfor? Hva kan vi ofre? Oss selv, familien vår, fremmede?
Men samtidig har jeg altså fått en opplevelse av noe annet i tillegg de siste dagene – at man faktisk kan ha et forhold til Gud som gjør at historien også kan sees på som et ultimalt tillitsforhold til Gud. Og om Isak var barn eller voksen… Vi har mange, mange fortellinger om barn som er villig til å offre seg for andre – og med større, ro, trygghet og overbevisning enn mange voksne ville kunnet gjøre det. Er det ikke egentlig det som ligger i ryggmargen på så og si alle barn? Redde familien, foreldrene sine, på bekostning av seg selv?
Dette er bare tankespinn fra meg, ikke noe forsøk på å overbevise andre eller meg selv om det er slik eller så, det er bare så fint å kunne dele tanker rundt slike historier – jeg liker å lese det dere skriver.