Om vår nye biskop

Forrige uke ble i stor grad preget av at vi hadde den nye biskopen i Nidaros på besøk i prostiet. Biskop Tor har begynt sin bli-kjent-runde i bispedømmet sitt, og hadde satt av tre dager til Gauldal. Det var tre fine og på mange måter oppmuntrende dager.

Jeg har allerede rukket å bli glad i min nye sjef. Det er flere grunner til å like ham. Han er en trivelig og inspirerende person. Han er en dyktig liturg med flott sangstemme og tydelig nærvær. Han er en spennende og levende predikant. Men den viktigste grunnen til at jeg allerede har lært å sette så pris på den nye biskopen er ikke så mye hans vesen som det at han har markert seg med tydelige innspill i to viktige samtaler som pågår i kirka vår for tida.

Den ene saken gjelder spørsmålene knyttet til lokalisering og symbolsk forståelse av en tolvte biskop i Den norske kirke. Der synes biskop Tor å være den eneste i det nåværende bispekollegiet med evne til å tenke prinsipielt og – ikke minst – med noe som ligner på visjoner. Les hans kronikk i Adresseavisa og bli overbevist du også.

(Jeg for min del synes det er naturlig med et sideblikk til Church of England. Der bærer den øverste lederen den symbolmettede tittelen Archbishop of Canterbury, men det forhindrer ikke Rowan Williams fra å bo og arbeide mesteparten av tiden i London. Uansett lokalisering: Nå har tiden kommet for å ta Olavsarven og Nidaros’ tilhørende historie på alvor som symbolsk ankerfeste!)

Den andre saken gjelder spørsmålet om hvilke veivalg vi skal gjøre i spørsmålene knyttet til samfunnets nye ekteskapsforståelse kontra gjeldende kirkelige vigselsliturgi. Der er det en glede å registrerer at biskop Tor allerede går lenger og markerer seg enda tydeligere enn biskop Finn noen gang rakk å gjøre. Tor viderefører Finns linje med hensyn til spørsmål om forbønn for borgerlig inngåtte ekteskap, i tillegg til at han skriver følgende i et brev han har sendt ut til alle prester og menighetsråd i bispedømmet:

Nidaros biskop er opptatt av at homofile som heterofile par skal kunne leve i et livslangt forpliktende forhold til hverandre. Dette er et grunnleggende etisk anliggende sett fra et kristent synspunkt. Den nye ekteskapsloven er nå eneste mulighet for likekjønnede par til å få sikre rammer for et forpliktende samliv etter at partnerskapsloven er opphevet. Dette er en stor utfordring for kirka. Hva gjør vi i en slik situasjon? Har kirka ut fra en kristen- og allmennetisk holdning annet valg enn å støtte opp om de ordninger som samfunnet har etablert for regulert samliv også for likekjønnede par? Dette er meget sentrale samlivsetiske problemstillinger som det er viktig at Bispemøte og Kirkemøte tar opp til snarlig vurdering, hvor blant annet spørsmålet om innføring av liturgisk ordning for kirkelig vigsel av likekjønnede par også vil måtte bli reist.

PS: Á propos biskoper: I dag ber vi for biskop Olav i Agder og Telemark som brått og uventet har blitt enkemann.