Barn!
Jeg har allerede, i de to foregående postene om den nye ekteskapsloven, konkludert med at ekteskap inngått mellom homofile er et fint supplement til den mangfoldighet ekteskapsinstitusjonen allerede oppviser. Nå er det tid for å anlegge noen litt mer kritiske perspektiver på den nye ekteskapsloven: Det gjelder barna.
Den eminente bloggeren Undre har, i en grei post borte i sitt Undrevers, oppsummert forskjellene mellom den tidligere Partnerskapsloven og den nye Ekteskapsloven slik:
Registrert partnerskap skiller seg fra ekteskap ved at partene i registrert partnerskap
- ikke har rett på assistert befruktning
- ikke har mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre
- ikke automatisk regnes som medforelder, juridisk forelder, til partners biologiske barn ved fødsel slik en mann i et ekteskap blir. (kilde)
Greit oppsummert kan vi altså si at bortsett fra selve betegnelsen partnerskap/ekteskap er det aspekter ved forholdet til barn som har utgjort forskjellene på offentlig regulerte homofile og heterofile samliv. Jeg har allerede diskutert dette med ord og navn og betegnelser med svært mange ord i min forrige post, så det kan vi la ligge her. Men spørsmålet om barnas plass i et homofilt parforhold er verdt en egen bloggpost.
La det bare være sagt med en gang: Dette med homofile og barn er et ganske komplisert område. Her er ingen tjent med at man bare “skjærer igjennom” og presenterer enkle ja-eller-nei-svar som absolutte løsningsalternativer. Virkeligheten er alltid sammensatt, og på dette området enda mer sammensatt enn på de fleste andre.
Mor-far-barn?
Homofile kan ikke få barn sammen etter naturmetoden. Sånn er det bare. Men alt er selvsagt ikke sagt med det. Heller ikke alle heterofile par kan få barn sammen. I det heteronorme samfunnet har vi vent oss til at det da finnes “sekundære” løsninger – løsninger som absolutt ikke behøves å oppleves som noe dårligere. Hetrofile par som ikke kan få barn sammen kan få felles barn gjennom adopsjon eller ved assistert befruktning, i sistnevnte tilfelle enten ved hjelp av eget arvemateriale eller ved hjelp av en “ekstern” donor. Vi har en normalordning, og når den ikke er tilstrekkelig, da gjør vi tilpasninger for å konstruere analoge situasjoner, situasjoner som i hverdagen framstår som helt like og jevnbyrdige med den situasjonen som var utgangspunktet.
Dessuten vet vi at man ikke trenger å være adoptert eller være donorbarn for å vokse opp utenfor den “naturgitte” biologiske sammenhengen man har blitt til i. Det finnes mange barn som vokser opp med én forelder, eller med en stemor eller stefar som lever sammen med deres biologiske mor eller far i et heterofilt parforhold. Ja, i våre dager er det vel faktisk like vanlig å bo sammen med en stefar eller mammas nye kjæreste eller pappas nye dame eller hva det nå heter som sin egen mamma og pappa. Noen ganger er mamma død, noen ganger er pappa ukjent, noen ganger har mamma reist sin vei, noen ganger har pappa blitt tilkjent aleneforeldrerett rettslig. Det finnes mange varianter, nesten like mange varianter som det finnes barn. Sannelig, sannelig, det er slik sangeren sier det:
Det er mine barn og dine barn
og hans barn og hennes barn
og enda fire til jeg har på tunga,
så for å unngå no’ kluss
har jeg førti seters buss
når jeg skal ut på by’n og hente unga.[1]
Barn er i utgangspunktet for en svak part å regne. Det er derfor en viktig samfunnsoppgave å styrke rettighetene til barn, uavhengig av hvordan de voksne rundt dem har valgt å organisere sine mer eller mindre rotete samliv. Dette har man blant annet gjort gjennom å åpne for stebarnsadopsjon slik at et bortfall av den ene av de to biologiske foreldrene som har det daglige ansvaret ikke fører til at et gjenlevende barn skilles fra den personen som har blitt dets andre faste omsorgsperson. Akkurat hvilke vilkår som må være til stede for at en slik adopsjon skal kunne gå igjennom har jeg ikke helt klart for meg, men jeg har forstått det slik at en slik løsning ikke uten videre er aktuell i en situasjon hvor utgangspunktet er at to foreldre som ikke bor sammen har delt omsorg eller hvor den andre biologiske forelderen enn den som har den daglige omsorgen tross alt har vedkjent seg foreldreskapet. Man “tar ikke” et barn fra den ene forelderen, men man har mulighet til å “erstatte” en forsvunnet eller ikke-involvert forelder med en ny.
Dette er altså utgangspunktet: Vi har et utgangspunkt, en ur-form, med én mor, én far og ett barn som lever sammen i en og samme enhet. Og så har vi et mylder av varianter. Spørsmålet som melder seg i forbindelse med den nye ekteskapsloven er hvor mange nye varianter vi skal åpne for å anerkjenne og regulere som “etablerte normalvarianter”, om man kan bruke et slikt uttrykk.
Homofile og barn
Situasjonen er allerede den at mange som lever i homofile parforhold faktisk har barn. Hvordan de har klart å skaffe seg slike barn uten å gå på akkord med sin egen identitet er jo en sak for seg. Noen er bifile. Noen har reist til utlandet og fått assistert befruktning. Noen har levd “mot naturen” en periode. Heller ikke her går virkeligheten opp på en enkel formel.
Disse barna som altså finnes og som har foreldre som lever i et homofilt forhold danner utgangspunktet. Hvordan sikrer vi best deres rettigheter? I den nye ekteskapsloven foreslås det noen endringer i reguleringen av forholdet mellom homofile og barn. Man åpner nå for adopsjon generelt og for stebarnsadopsjon (som for heterofile) spesielt, i tillegg til at man introduserer termen “medmor” for den kvinnelige ektefellen til en kvinne som føder et barn, slik en mannlig ektefelle til en kvinne som føder et barn i dag automatisk regnes som barnets far med mindre noe annet eksplisitt blir opplyst. Dessuten åpner man nå for assistert befruktning (med sæddonor) for lesbiske – her presiseres det at barn ved fylte 18 år har rett til å få vite hvem donor er, noe som legger visse begrensninger på hvilke helsetjenester man kan benytte seg av, ikke minst i utlandet.
Her er det mye nytt å forholde seg til, og jeg tror det er mest ryddig å ta ting for seg punktvis.
Homofile og adopsjon
Jeg ser egentlig ingen tungtveiende grunner til å nekte homofile muligheten til å adoptere. Det finnes mange barn i verden som trenger et adoptivhjem; nøden tvinger fram slike løsninger. Da er adopsjon en god løsning. At homofile i mange tilfeller kan være utmerkede omsorgspersoner og flotte adoptivforeldre ser jeg ingen grunn til å tvile på. I den grad det finnes “giverland” som kan gå med på en slik ordning bør derfor homofile selvsagt kunne vurderes om adoptivforeldre på lik linje med heterofile.
Man kan av og til oppleve at omsorgen for de aktuelle barna brukes som et argument mot homofiles adopsjonsmuligheter; man uttrykker bekymring for at barna skal bli mobbet eller oppleve andre former for stigmatisering på grunn av at deres foreldre er homofile. Det er et argument jeg synes lyder hult. Argumentet slår først og fremst tilbake på oss selv, på “oss andre”. Det er vi som står rundt som har et ansvar for å møte barna skikkelig og ordentlig. Det er vi som er de potensielle mobberne, ikke barnets foreldre. Hvor ellers i samfunnet opplever man at frykten for mobbing eller hetsing brukes som et legitimt argument for å stenge noen ute fra å ta del i samfunnslivet?
At adopsjonsrettighetene også må gjelde for stebarnsadopsjon følger helt selvsagt. Samtidig synes jeg det må være like selvsagt at ingen biologisk forelder skal kunne “skvises ut” kynisk med utgangspunkt i en annen parts ønske om å få adoptere. Her bør akkurat de samme prosedyrene gjelde i homofile relasjoner som i heterofile; målet må være at man ikke særbehandler homofile eller gir dem lettere tilgang til slik adopsjon “bare” fordi de er homofile; alt annet ville være diskriminering. Dette synes jeg som sagt er en selvsagt observasjon, og jeg regner med at rettspraksis vil gå seg til ganske raskt på en slik måte at alle dystre spådommer om at far systematisk gjøres overflødig blir gjort til skamme.
Lesbiske og medmorskap
Men så var det dette med at mors ektefelle automatisk skal regnes som “medmor” ved fødsel dersom hun er kvinne. Her må jeg bare innrømme at jeg opplever at all logikk og kontakt med den praktiske virkelighet bryter sammen. Dersom en mann er gift med en kvinne som føder et barn kan mannen i det minste i teorien alltid være far til barnet og man kan normalt anta at så er tilfelle inntil en eventuell DNA-test viser at så ikke er tilfelle likevel. Men dersom en kvinne er gift med en kvinne som føder et barn finnes det ikke den minste teoretiske mulighet for at hun kan være mor til den andre kvinnens barn. Det er enkel biologi. Her synes jeg faktisk den nye ekteskapsloven framstår som både krampeaktig og en smule komisk, for ikke å snakke om at den kan lede til rent ut uhørte konsekvenser.
Et tenkt eksempel (som ikke er så utenkelig): En mann har et kortvarig forhold til en bifil kvinne, og hun gifter seg kort tid etter med enkvinne. Så føder hun et barn. Det er åpenbart for den nybakte mor at det er nevnte mann som må være far, men dette holder hun for seg selv, og i forbindelse med fødsel føres kvinnens ektefelle automatisk opp som “medmor” uten at det spørres etter far, som dermed ikke engang får mulighet til å komme på banen (mer eller mindre motvillig). Er det dette som vil bli normal foreldrerettspraksis? Jeg må innrømme at det ikke bare virker rart på meg, men som Newthink satt i system.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at man måtte kunne ha løst dette “problemfeltet” på andre måter, for eksempel ved å legge til rette for muligheten for stebarnsadopsjon allerede fra fødselsøyeblikket – “tredjemann” kan, slik ethvert voksent menneske kan, frivillig adoptere bort sitt biologiske barn dersom alle parter er inneforstått med at det er en slik løsning man ønsker og det er “avtalt spill”, så å si.
At denne delen av loven skal bli stående i så veldig mange år slik den står i dag kan jeg faktisk vanskelig se for meg – men så er jeg ikke blant de store profeter, ikke engang blant de små.
[Edit 23.6.08: Jeg ser nå at jeg ikke har lest de foreliggende lovdokumentene skikkelig og i det foregående avsnittet har konstruert en problemstilling som lovgiverne både har tatt høyde for og dekonstruert allerede, jf. pressemelding fra Barne- og likestillingsdepartementet:
"Det skal kun være mulig å fastsette medmorskap hvor et barn er unnfanget etter assistert befruktning ved hjelp av donorsæd. I andre tilfeller vil ikke hun som moren er gift eller samboer med kunne bli medmor i kraft av barneloven. Det ville bryte for sterkt med det biologiske prinspipp, da det alltid vil være en mulighet for at en far vil gjøre farskapet gjeldende. Hun som er gift med moren kan i disse tilfellene, hvor det er en potensiell far tilstede eller hvor inseminasjonen har skjedd utenfor det kontrollerte helsevesen, kun bli forelder ved en eventuell stebarnsadopsjon."
Dette er en ganske flau feil fra min side, og jeg legger meg med dette fullstendig flat; jeg har malt fanden på veggen unødvendig stor. Jeg er fortsatt ikke helt fortrolig med "medmor"-begrepet, men ser at det er gitt en smalere, mer presis og på mange måter mer logisk akseptabel betydning fra lovgivers side enn det jeg først trodde. Det er bare å beklage!]
Lesbiske og assistert befruktning
Det med at noe neppe blir stående så lenge gjelder også i høyeste grad en annen side ved den nye ekteskapsloven, nemlig den delen som handler om lesbiskes rett til assistert befruktning. Her er den nye ekteskapsloven rett og slett aktivt diskriminerende. Med den nye loven forskjellsbehandler man alt etter om man er mann eller kvinne og lever i et likekjønnet ekteskap: To menn har ikke rett til assistert befruktning (surrogatmor) mens to kvinner har det.
Dette er ikke likestilling. Dette er, tvert imot, forskjellsbehandling av typen favorisering av kvinner kontra menn.
At man har følt et behov for å regulere den trafikken som allerede finnes til for eksempel Danmark (hvor norske lesber har reist for å få hjelp til assistert befruktning) kan jeg forstå, men at man da skulle konkludere med noe så inkonsekvent? Og det atpåtil under påskudd av liketilling og anti-diskriminering? Jeg merker at jeg blir en anelse oppgitt.
Det betyr ikke at jeg ser noen enkle svar her. Dette er kompiserte saker, og det er helt sikkert lettere å trekke klare og tilsynelatende logiske streker for den som står utenfor og som er heterofil og allerede har barn selv.
Mitt grunnperspektiv er likevel dette: Det er ingen menneskerett å få barn. Et barn er ingen rettighet. Et barn er en gave, for ikke å snakke om et voldsomt ansvar. Jeg har lenge vært og er fortsatt skeptisk til tanken på at sæd og egg og arvestoff og livmor skal kunne gjøres til en handelsvare. Jeg rygger derfor noe tilbake for konseptet med donorbarn, et konsept hvor man legger opp til å normalisere det å “klippe over” de biologiske båndene mellom mor, far og barn i forbindelse med planlagte fødsler. For min del gjelder denne skepsisen like mye ulikekjønnede som likekjønnet samlivskonstellasjoner.
Kall meg gjerne gammeldags, men jeg tenker at det er et trygt referansepunkt å tenke at det er optimalt når et barn er et felles produkt av nettopp de to menneskene det vokser opp hos. Andre modeller er selvsagt mulige, men det er da snakk om tilpasninger og avledede løsninger. Jeg synes at både bioteknologisk praksis, adopsjonsregelverk og “medmorskapslovgivning” må utformes med utgagspunkt i dette perspektivet. Men enkelt er det ikke. Jeg er i grunnen glad det ikke er jeg som skal skrive og vedta lovene…
Samlivsmønstrene er allerede ganske rotetet sånn som ting er. Spørsmålet er rett og slett hvor langt lovverket skal gå i å bekrefte disse trendene. Jeg tenker vi må finne et balansepunkt mellom å fastholde idealer og å forholde oss til virkeligheten, men er usikker på om alle delelementene i den nye ekteskapsloven treffer blink her.
Homofile foreldre som idealforeldre
Det er imidlertid et annet perspektiv jeg også ønsker å løfte fram, og det er et perspektiv som taler til de homofiles fordel. Perspektivet er som følger: De homofile er rett og slett kirkens drømmeforeldre.
Kan du se for deg et homofil par gå inn i en graviditet eller bli foreldre uten at det er planlagt? Uten at de på forhånd vet at de ønsker seg barnet, uten at de står klare til å overøse det med kjærlighet og omsorg?
Kan du se for deg at de homofile skal bidra til økte aborttall? Eller til økt salg av angrepiller og annen “nødprevensjon”?
Ikke jeg heller.
Egentlig burde det vel være unødvendig å skrive dette en gang til, men jeg er fullstendig overbevist om at homofile kan være minst like gode omsorgspersoner som heterofile. Jeg er også overbevist om at de fleste, for ikke å si alle, homofile som “skaffer seg” barn på en eller annen måte er svært motiverte for oppgaven og klare til å møte barnet med mye kjærlighet og omsorg. Det samme kan man dessverre ikke si om alle heterofile som blir foreldre.
Å være barn handler imidlertid om mer enn “bare” omsorg. Det handler også om å kjenne sitt opphav. Her tenker jeg at barn av homofile kanskje kan komme til å havne i en del prosesser som kan minne om dem adopterte barn tidvis må gå igjennom. Vi må i så fall være forberedte som samfunn hvis eller når dette skjer og ikke tabulegge det eller bagatellisere det. Men dette skal ikke hindre oss i å legge til rette for at også homofile kan få ta seg av barn som trenger nettopp deres kjærlighet om omsorg.
Om skole og undervisning
Til slutt noen tanker knyttet til det som har med skole og samfunn og omtale overfor barn av homofili som fenomen å gjøre.
Enkelte motstandere av det nye lovverket har ytret frykt for at det ikke lenger skal gå an å omtale homofili som “unormalt”, eller at man i skolen nå er nødt til å begynne å snakke om mor og mor/far og far/mor og far hver eneste gang (helgardere, liksom) for å unngå å bli beskyldt for diskriminering.
Hva er normalt? Det er en svær diskusjon i seg selv, men egentlig er den uinteressant. Homofili forekommer “av seg selv” i naturen, slik sett er det “naturlig” eller “normalt”, selv om det er et minoritetsfenomen. Kanskje er det mer fruktbart å snakke om det som en “normalvariant” som forekommer med relativt stor grad av regelmessighet. Homofili vil alltid finnes, og det er ikke farlig. Sånn er det. Det perspektivet må man kunne forvente har en sentral plass i for eksempel skolevesenet. At noen synes at homofili er “rart” eller til og med litt “ekkelt” er en ærlig sak, likeså at det finnes menensker som mener det er galt å leve ut en slik identitet, og det må det være lov å snakke høyt om også i det offentlige rom. Man kan likevel ikke basere skolens undervisning på det perspektivet at homofili skulle vært forbudt eller at homofile er en pariakaste. Alt med måte.
Det ville imidlertid bikke over i det parodiske dersom man nå skulle bli nødt til å sikre at en tredel av alle barnebøker nå ble skrevet med mor/medmor/barn som grunnenhet, en tredel med far/medfar/barn og en tredel med mor/far/barn, bare for å ty til ett eksempel. Man må kunne forvente at homofilt samliv også behandles i (for eksempel) barnas litterære univers, uten at den statistiske balansen forrykkes helt av den grunn. Barn må som sagt få høre at homofili alltid vil finnes og at det ikke er farlig, men det betyr ikke at man trenger å vokse opp i den villfarelse at 50 % av alle voksne er homofile. Barn trenger ressurser som kan hjelpe dem til å fortolke sitt eget liv, ergo må de kjenne til virkeligheten, men da er det den faktiske virkeligheten de skal kjenne til, og i denne virkeligheten er homofili et minoritetsfenomen. Det er en vanlig “sideform”, men man trenger ikke gjøre barn forvirret med hensyn til hva som er utgangspunktet av den grunn.
Hva slags språk som er godtatt og ikke og hva som oppfattes som stigmatiserende vil trenge litt til på å gå seg til. Her, som på alle andre samfunnsområder, er det greit med åpen dialog.
Hvordan skal så lærere og andre som arbeider med barn omtale barnas foreldre for å unngå å såre noen? Her vet jeg, både fra egen erfaring og gjennom observasjon av andre, at de fleste lærere unngår å snakke ukritisk og selvfølgelig om barnas pårørende som “mamma og pappa”. Det er rett og slett altfor mange barn som ikke har en mamma eller pappa til at man kan si slikt uten å tråkke på ømme tær. Mange snakker derfor om “de hjemme” og stiler brev og lapper til “foresatte”. Det tør vel være en trygg terminologi, også i møte med mor/mor/barn/far/far-konstellasjoner, eller hvordan man nå skal si det for å helgardere.
Og uansett hvilke konstellasjoner man møter på: Man skal alltid møte andre med respekt. Det gjelder i alle livets situasjoner, uavhengig av kjønn, etnisitet, religiøs tilhørighet eller seksuell legning. Så enkelt – og likevel så vanskelig. Men vi kan ikke annet enn å forsøke.
Noter/referanser
1. Øystein Sunde: “Nå er begeret nådd” fra albumet Nå er begeret nådd : Spinner Records 1999.
Dette blir den første av dine ekteskapsposter jeg kommerterer, broder. Ikke fordi det andre nødvendigvis er uinteressant, men fordi denne tematikken kanskje er mer interessant i mine øyne i forbindelse med hele lovendringen. Det vil nok bli litt helter-skelter, men vi får ta det som det kommer:
*En har til en viss grad regnet med at med lovendringen skal adopsjon gå smertefritt for homofile. Men oddsen for at dette skjer er liten. Det blir i så fall snakk om adopsjon internt i Norge. Fra typiske adopsjonsland i Asia og Sør-Amerika vil det bli få eller ingen barn som blir tilkjent homofile. Årsak: Nettopp det at de er homofile, og et slikt foreldrepar vil ikke bli akseptert fra adopsjonsselskapenes side. De vil nok kunne vurderes, ja, men med en gang et heterofilt par viser sin interesse vil de etter all sannsynlighet få forkjørsrett.
*Tankene du slår inn på om at mannlige homofile ved den nye loven blir diskriminert fremfor de kvinnelige, er egentlig et godt poeng. You nailed it, som man sier. Man må stille seg spørsmålet om den nye ekteskapsloven i så tilfelle er så likestillende som man påstår at den skal være. Kanskje en lengre utredningsperiode virkelig ikke hadde vært skadelig; ikke bare sett fra konservativt kristent perspektiv (undertegnede), men også fra forkjempernes synspunkt?
*Faren for at barn av homofile skal bli mobbet er absolutt tilstede. “Homo” er fremdeles skolegårdens og idrettsbanens mest brukte skjellsord. Det snus ikke på en natt bare fordi de voksne bestemmer det og skriver det ned på et papir. Man sluttet ikke å bruke “nigga” i Sørstatene etter slavefrigjøringen i 1865. Det tok over 100 år før det ble radikale forandringer.
Det er sant nok som du sier, det er mobberne som skal tas, ikke mobbeofferet. Og som Hume sier: Det som er, er ikke nødvendigvis det som bør være. Men man må ta hensyn til det som faktisk er, selv om det ikke bør være sånn.
*I lærebøkene må man kunne kalle en spade for en spade. Foresatte er et greit begrep, ellers må man kunne operere med at de fleste barn faktisk er et produkt av et heterofilt forhold (rent teknisk vil vel alle barn være det, prøverør og assistert befruktning eller ikke). Slik sett må man kunne forholde seg til de homofile som en minoritet, uten å derav få fyken pga diskriminering.
*Dette med å få vite sitt opphav når man er 18 år, er etter min mening så altfor, altfor sent. Er det noe vi vet fra adoptivbarn, er at de mye tidligere enn 18-årsalderen begynner å undre på sitt opphav (dette kjenner vi jo erfaringsmessig til fra vår egen familie). Å ikke få vite sånne ting, og særlig det å ikke få lov til å spørre, kan virkelig tære på dem. Jeg ser egentlig ingen psykologisk grunn til at “assistansebarn” skal føle det annerledes. Jeg unner derfor ikke assistansebarn deres fremtid på dette punktet, og jeg er villig til å gå så langt som å si at jeg tror absolutt noen/en del av dem vil få seriøse problemer på dette puntket.
Barn kan ikke velge sine foreldre, i noen som helst former for foreldreforhold. Derfor burde vel tanken om barnas beste få forkjørsrett, uansett hva slags foreldreforholdman snakker om. Slik jeg ser det er ikke dette ivaretatt i den nye loven. Men la det være sagt: Det er nok av foreldre der ute som ikke burde vært det i utgangspunktet.
Takk for som vanlig en tenkevekkende og gjennomtenkt blog!
Noen litt spontane kommentar rundt begrepsbruk:
Utfordringen med å snakke om “normal” og “unormal” er at dette over noen generasjoner er blitt verdiladete uttrykk og ikke bare statistiske.
Rent faktisk er homofili unormalt, statistisk sett – det tilhører ytterkanten av en seksuell normalfordeling (en biologisk vinkling som ikke kan likestilles f.eks. med en sosial som at det også er “unormalt” å være norsk i verden). Vi snakker vel om 1-3 % av befolkningen (og ikke 10 % som det har vært politisk korrekt å si et tiår eller to).
Samtidig er det ingen tvil om at også det unormale kan være svært så naturlig, uten at det dermed nødvendigvis alltid er så egnet/praktisk/levedyktig (det er f.eks. forskjell på å være kjevhendt og kalv med to hoder). Nettopp fordi homofile (innen alle arter der slik forekommer) ikke kan få barn (uten å gå på akkord med sine seksuelle preferanser), er det mulig å argumentere for at dette ikke er optimalt for arten.
Men ettersom det er umulig å innføre andre begreper enn “normalt”, og selv mine strøtanker her fort kan misforstås i retning av å legge kvaliteter inn i et kvantitativt begrep, er det viktig ikke å tenke matematisk her. Eller presisere umisforståelig når vi gjør det.
For normalt er etterhvert blitt det samme som riktig. Sier vi at noe er unormalt, tolkes det som om vi også sier at det er feil eller forkastelig. Dette handler kort sagt om psykologi, og ikke om statistikk.
Men jeg berører vel her bare overflaten av noen runder som har vært gått litt vel mange ganger de seneste tiårene, for å blande metaforene.
Bjørn Are: Jepp, det er som du sier, ord som “(u)normalt” er ord som kan brukes på mange måter og gis flere ulike betydningsnyanser. Da er risikoen for å snakke forbi hverandre rimelig stor.
For å relatere det hele til homofili:
1. “Normal” kan brukes i betydningen “det som forekommer oftest i en populasjon”. Da er det ingen tvil om at det er heterofili som er det “normale”. Da blir alt annet, inkludert bifili og homofili, “unormalt”.
2. “Normal” kan også brukes i en noe mindre presis betydning, for eksempel “vil forekomme regelmessig i en populasjon”. Ettersom det er mye som tyder på at noe rundt 1-3 % av befolkningen er homofile (ikke 10 %, som du helt riktig påpeker), og at dette er uavhengig av om homofili er “tabu” eller ikke, kan man gjerne omtale homofili som “normalt” selv om det er et minoritetsfenomen. (For å bruke et annet eksempel: Det er en “normal” bivirkning med allergiske reaksjoner av typen elveblest ved bruk av antibiotika, selv om “bare” en av (la oss si) tjue får denne typen reaksjon. Det forekommer regelmessig, og jeg har selv fått det.)
3. “Normal” kan også benyttes med normativ/etisk betydning, altså det som er “riktig”, det som er “normen” eller standarden som alt annet skal måles opp mot. (Dette vil være en bruk av ordet som nok vil være mer vanlig i for eksempel kristne kretser.)
…blant annet.
Tilsvarende nyanseringer kan gis for begrepet “naturlig”. Er noe “naturlig” dersom det forekommer regelmessig i en populasjon men hemmer/skader/ødelegger reproduksjonsmulighetene? Hva med sterilitet, er det “naturlig”?
Og slik kan diskusjonen fortsette i det uendelige.
Ingar: God kommentar med mange gode observasjoner! Jeg følger opp:
(1) Adopsjon kan selvsagt være et innenriksfenomen like mye som et importfenomen. Det å lovfeste homofiles rett til å vurderes som adoptivforeldre er derfor ikke nødvendigvis noe som ikke vil få konsekvenser. I forhold til “giverland” er det kanskje også greit og ærlig og alt det der å sende tydelige signaler i forkant av en eventuell liberalisering internasjonalt?
(2) Ja, jeg synes man burde brukt mer tid på denne saken. Eventuelt kunne man innført betegnelsen kjønnsnøytralt ekteskap nå og brukt mer tid på spørsmål knyttet til adopsjons- og bioteknologilov. Det er litt for mye som er halvveis i denne saken, og det er ingen ting som tyder på at vi ikke kommer til å måtte gå nye runder med dette heller.
(3) Hume er ikke dum. Men det må likevel være lov å vedta lover ut fra hensynet til hva slags samfunn vi ønsker oss, ikke bare ut fra hensynet til hva slags samfunn vi allerede har. Jeg slår for øvrig hardt ned på bruken av ordet “homo” som skjellsord, for eksempel blant konfirmanter. Holdningsskapende arbeid er viktig uansett.
(4) Jeg deler din usikkerhet knyttet til det med 18-årsgrensa. Identitetsproblematikk begynner mye tidligere enn ved fylte 18 år. I det hele tatt er det dette med donorbarn som jeg synes er aller mest problematisk i det nye lovverket, og jeg har vel i mine refleksjoner rundt dette bare fått styrket min skepsis generelt (uavhengig av legning og denslags) på dette området. Ja, for dette berører jo også den loven vi hadde før 11. juni som jeg ikke hadde reflektert så mye rundt; her synes jeg at jeg har opplevd en “conciousness raiser” (jf. Dawkins). Jeg synes det er både vanskelig og til dels urimelig å argumentere for en forskjellsbehandling av heterofile og homofile par i forhold til det å skulle lage donorbarn, ergo heller jeg mot å lande på en skepsis til fenomenet generelt.
(5) Det er absolutt mange foreldre der ute som ikke burde vært foreldre. Men jeg tror ikke så overveldende mange av dem er homofile.
[...] å ha tråklet meg igjennom problemstillinger knyttet til enkjønnede ekteskap og barn i homofile parforhold har jeg nå kommet fram til det som har med kirka og den nye ekteskapsloven å [...]
Jeg har i dag lagt til et nytt avsnitt [satt i klammer] til denne posten for å korrigere meg selv. Se der, det er stadig noe nytt å lære. Dårlig research og bråkjekk oppblåst selvsikkerhet er sjelden en heldig kombinasjon.
Jeg ramlet over bloggen din i dag, og fant etterhvert dette innlegget. Bra skrevet!
Iallefall sånn foreløpig.
Jeg er lesbisk, har en sønn og er en gift med den dame.
Du snakket om barnebøker, vi gjør det ganske enkelt. Står det pappa, leser vi onkel/morfar eller lignende hvis det er bilde av mann, og er det ingen bilder, sier vi mamma og memmo.
Men jeg kan fortelle deg at å synge “Bæbælillelam” og erstatte “far” med “memmo” blir krøkkete.
Men i “Kjære Gud jeg har det gått” funker det sånn passe. *ler*
Hei, Poly. Beklager at jeg er så treig til å svare på kommentaren din. Så hyggelig at du opplevde dette innlegget som velskrevet! Da har det bestått testen, på et vis, tenker jeg.
“Memmo” høres da fint ut – og det er poetisk nok til å kunne fungere i de fleste sanger, vil jeg tro. Det viktigste er vel at det fungerer i aftenbønnen?
Jeg kan forresten levende forestille meg at det må være ganske slitsomt å måtte gjøre alt for første gang, “finne opp kruttet”, nærmest, hva gjelder foreldrebetegnelser og sånt. Det er en av de tingene som skal bli fint med den nye ekteskapsloven, håper jeg, at homofile ektefolks og foreldres erfaringer skal bli mer synlige og tilgjengelige, slik at tilfanget av gode forbilder utvides for oss alle – uansett legning og familiekonstellasjon.