To merkedager har kommet – og gått. Den 11. juni vedtok Odelstinget den nye ekteskapsloven, og på tirsdag, 17. juni, gikk lovforslaget igjennom i Lagtinget. Akkurat når loven trer i kraft er jeg faktisk ikke helt sikker på, men uansett: Norge har nå fått en ny og kjønnsnøytral ekteskapslov.
Det ble ingen utagerende feiring på meg noen av dagene. Ikke misforstå: Jeg følte ikke behov for å markere sorg eller protest eller noe sånt. Men jeg har ikke stått på barrikadene eller kjempet loven aktivt fram, og da føltes det litt for påtatt å plutselig skulle skåle i rosa champagne og heise regnbueflagget. Jeg gleder meg med de glade – de skal man benytte enhver anledning til å gjøre! – og jeg har gratulert mine homofile venner med dagen. Men for min del har disse junidagene handlet om simplere drikkevarer og EM-fotball i kjellerstua, noe som for øvrig på mange måter også har vært en fest.
En lov som engasjerer
Den nye ekteskapsloven ble altså vedtatt. Akkurat det var vel ingen overraskelse, akkurat: De rød-grønne bestemte seg allerede på Soria Moria, stortingsflertallet for hovedtrekkene i loven var også sikret for en god stund siden, og hva andre mente, det være seg politiske partier, lobbyister, kirkesamfunn eller privatpersoner, har med all verdens tydelighet ikke hatt nevneverdig å si.
Det betyr ikke det ikke har vært debatt. Bloggerne har blogget (og blogger!) om saken[1], det har vært arrangert demonstrasjoner mot loven med tilhørende minst like engasjerte motdemonstrasjoner, og det har vært gjennomført flere underskriftskampanjer, hvorav minst én har samlet 50.000 underskrifter.
Enkelte har undret seg over at det likevel tross alt har vært bemerkelsesverdig stille rundt lovforslaget. Protestfestival-lederne, for eksempel, savnet tydelige “hyrderøster” blant kristenfolket i sakens anledning. Enkelte har jo engasjert seg – Øyvind Benestad kanskje mest av alle – men de aller fleste av oss har ikke sagt eller ment så mye.
Jeg skriver “oss”, fordi dette i høyeste grad gjelder meg. Jeg har blogget noen linjer om emnet tidligere, men jeg har ikke gått i noe demonstrasjonstog eller formulert noen skarpe slagord verken den ene eller den andre veien. Mitt engasjement har ikke vært så voldsomt sterkt, verken for eller mot.
Min grunnholdning har i grunnen vært at jeg har stilt meg litt avventende, nærmest undrende, til hele lovprosjektet. Jeg har vært, og er forsåvidt fortsatt, usikker på hvilke problemer loven løser, for ikke å snakke om at jeg har grublet en del på hvordan jeg best skal forholde meg til de i mine øyne litt pussige konsekvensene som oppstår i kirke og samfunn i kjølvannet av lovvedtaket.
Jeg er ikke entydig negativ til den nye loven. Absolutt ikke. Men det er nok like fullt riktig å si at jeg har noen randbemerkninger til den, at jeg har notert meg noen spørsmålstegn underveis, både til loven og til prosessen. Jeg synes det kan være fint å få satt ord på dem. Som vigselsmann er jeg vel dessuten nærmest pålagt å mene noe om denne saken. Jeg regner med at jeg vil få spørsmål om mitt syn på både dette og hint etter hvert, så da er det i grunnen like greit å publisisere først som sist. Hva har man en blogg til, om ikke til slikt?
Mitt utgangspunkt
Jeg har et utgangspunkt som jeg møter den nye ekteskapsloven med. Det er at jeg mener at homofile har en soleklar rett på trygge og gode rammer rundt sine samliv. Jeg var derfor tilhenger av partnerskapsloven før 11. juni; jeg oppfattet den som en god og tjenelig ordning.[2]
Dette grunnleggende standpunktet ligger fast, uansett lovgivning og betegnelser, uansett om de samlivene vi snakker om kalles “partnerskap” eller “ekteskap”: Det er selve saken, altså samlivet mellom to voksne, samtykkende mennesker og rammene rundt dette samlivet, som opptar meg. Den nye ekteskapsloven snur ikke opp-ned på noe av dette. Uansett hva jeg ellers måtte mene om den nye ekteskapsloven: Det er ikke sånn at jeg nå føler meg bundet av min samvittighet til å opptre annerledes overfor homofile par, bare fordi forholdet deres nå formelt omtales som “enkjønnet ekteskap” (eller hva det nå er, jeg er ikke helt stø i den nye terminologien ennå) i stedet for “partnerskap”. Relasjonen er den samme, og det er den som er viktig, det er den jeg skal støtte og være med på å bygge opp under – som prest og som medmenneske.
Etter det jeg har registrert – korriger meg gjerne dersom det er åpenbart at jeg tar feil! – er det slik at de personene og gruppene i samfunnet, i hvert fall innen kristennorge, som var (og er) mest uttalt skeptiske til den nye ekteskapsloven også var sterkt kritiske til innføringen av partnerskapsloven i 1993. Jeg merker derfor at jeg ikke helt klarer å tro alle som på den ene siden sier at de er for å sikre de homofiles rettigheter (det ville jo før lovvedtaket i praksis si å forsvare partnerskapsloven!) og på den andre siden har brukt masser av tid og krefter på å samle inn underskrifter og organiserer bønne- og fasteaksjoner mot en kjønnsnøytral ekteskapslov.
Jeg kan derfor godt forstå dersom noen stiller spørsmål rundt mine motiver når jeg i det følgende stiller meg spørrende til enkelte sider ved den nye ekteskapsloven. Det skal jeg tåle. Jeg kan ikke annet enn å bedyre at jeg ønsker å være en medspiller for de homofile også fremover, uansett lovtekst eller formelt navn på deres offentlig registrerte samliv.
Med dette som utgangspunkt lufter jeg med dette noen tanker om temaet kjønnsnøytral ekteskapslov. Det er nok ikke til å unngå at ikke absolutt alle av de mange ordene oppleves som helt 100 % politisk korrekte eller fullstendig spiselig for enhver leser, men jeg håper ikke altfor mange vil gå fullstendig i vranglås i kommentarfeltet av den grunn.
Dermed er tonen satt. Det kommer tre poster til. Dette til orientering.
Pre-Post Scriptum
For den har fulgt med på mine tidligere skriverier om den kirkelige homofilidebatten burde ikke det som følger i de neste postene være egnet til å sjokkere det minste. Jeg kommer likevel garantert til å provosere både til høyre og venstre, i øst og i vest, med disse ekteskapspostene. I tillegg kommer jeg (i kjent stil) til å gå altfor bråkjekt og bombastisk ut, og flere av mine altfor rikholdige og akk så foreløpige utsagn kommer nok dessverre også til å slå hverandre i hjel rent logisk. Husk da, når du leser disse strøtankene, at det er nettopp strøtanker de er. Jeg er mer enn klar for å spinne videre på de tankene jeg presenterer her, og jeg er selvsagt ikke fremmed for å la meg overbevise av gode argumenter. Det er massevis av plass i kommentarfeltet, og det er bare å slå seg løs! Gode innspill og utfordrende argumentasjonsrekker mottas med takk.
Noter/referanser
1. Nevnte jeg at jeg har skrevet om dette før også? Ja, jeg gjorde visst det. Det har forresten sannelig mange andre gjort også! Her er et lite utvalg hentet fra min blogg og andre blogger som jeg titter innom regelmessig: (1) Mine strøtanker om språk, kjønn og lovgivning; (2) Mine strøtanker om ekteskap, kirke og annerledeshet; (3) Mine strøtanker om reaksjoner på reaksjoner; (4) For helhetens skyld: Mine strøtanker om homofilisaken (den mer teologiske/indrekirkelige debatten, altså); (5) Nicolas (Ars Ethica): Homofile (og andre) om ekteskap og diskriminering; (6) Nicolas (Ars Ethica): Ekteskap og religion; (7) Laila (Klinten fra Hveten): Oppskrift på ny samlivs- og adopsjonslovgivning; (7) Laila (Klinten fra Hveten): Svar til Nicolas ang. “Ekteskap og religion” (med en lenke til nevnte innlegg hos Nicolas, samt til en mengde andre lesverdige innlegg); (8 ) Nicolas (Ars Ethica): Størst av alt er… trangen til å begrunne; (9) Nicolas (Ars Ethica): Med hodet i sanden; (10) Undre (Undreverset): Ekteskap vs registrert partnerskap. Nå trenger man selvsagt ikke lese noe av dette (eller noe av alt det andre som er skrevet her og der om temaet) for å ha utbytte av denne bloggposten. I den grad det går an å ha noe utbytte av denne posten. Vi får se. Den beste bakgrunnsinformasjonen finnes uansett helt sikkert andre steder.
2. Mitt syn på dette framkommer tydelig nok andre steder, og jeg skal ikke terpe mer på det her. Interesserte henvises til andre bloggposter under kategorien “homofili”.
