Om trinitariske formler
mars 17, 2008 av Harald
For den som ønsker å sende et lite sideblikk til den kirkelige debatt om inkluderende språk, anbefaler jeg dette lille oppslaget i Vårt Land.
Det er i grunnen oppløftende å se at det finnes grenser, også i Hamar bispedømme.
Når det gjelder de to små som lykkelig uvitende ble gjort til gjenstand for prestens demonstrative handling[1], så får vi bare håpe at de aldri bestemmer seg for å konvertere. Jeg skulle likt å se den katolske eller ortodokse prest som ville godta den omtalte dåpen som gyldig dåp.
Skal forresten tro hva Olav Fykse Tveit synes om å bli omtalt som “opphavsmannen til striden”? Pavens forlengede arm, liksom…
Noter/referanser
1. Den aktuelle presten, Gyrid Gunnes, har et innlegg på trykk i dagens papirutgave av Vårt Land. Vi sakser følgende derfra: “I Faderens og Sønnens og Den hellige ånd” [sic!] er en selvfølgelig del av et mangfold av trinitariske benevnelse [sic!] på Gud, så lenge denne formuleringen oppfattes som en blant mange mulige måter å omtale Gud. Som feministteolog og ordinert prest har jeg selv brukt denne formuleringen ofte. Men det øyeblikket kirkeledelsen signaliserer at det patriarkalske språket på Gud gis noe som helst særstilling i forhold til det kvinnelige og det kjønnsinkluderende - slik Fykse Tveits uttalelser antyder - blir det svært problematisk å bruke “I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn”. Så lenge denne formuleringen oppfattes som teologisk sannere dåpsformulering enn den kjønnsinkluderende, anser jeg den som umulig å bruke. Inntil dåp gjort med en kjønnsinkluderende trinitarisk formulering oppfattes som like gyldig som den patriarkalske, kommer jeg kun til å døpe i “Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Sagt i klartekst: På mine gudstjenester i Hamar Domkirke kommer det heretter kun til å døpes “I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Dette kommer til å være gyldige og sanne dåp, gjort i den bibelske Guds navn.” (Vårt Land mandag 17. mars 2008, s.25)
Nå er det vel ikke katolske prester som skal godta dåp i vår kirke da! Hva de mener er mindre viktig. De får se å åpne “embede” for kvinnfolk snart, og før de har gjort det, syns jeg ikke de er meningsberettiget i saken.
Jeg tror heller ikke biskopen synes det er noe problem sånn i og for seg, men hun er jo biskop, så hun plikter jo lissom å si ifra.
Gyrid er tøff! I denne saken har hun min fulle støtte!!
Hm. Men liturgiene står vel ikke i Bibelen? Det eneste relevante jeg finner er at man skal døpes i Jesu navn (Apg 10:48 - så er da også min bibelkunnskap noe begrenset), og det kan virke som om man har utbrodert litt siden den gang. Da er det vel ikke så farlig å endre litt her og litt der? Sola scriptura, lissom?
Nicolas: “Misjonsbefalingen” i Matteus 28,19 -der står det om å døpes i Faderens og Sønnens og DHÅ’s navn. Men det står bare ett sted såvidt jeg kan se. De andre stedene står det i Jesu navn, Jesu Kristi navn o.l.
Heh, sånn går det når man ikke er konfirmert i kirka
Haha! Det ække jeg heller, så! Derimot i HEF. Men du vet; Guds veier er uransakelige! Så får det heller være med spaghettimonster og tekanner for min del.
(Det fins en fin liten bok som heter “Ord i Bibelen”. Der kan man slå opp på “dåp” og “døpe” og sjekke sånne ting som dette her i en fei. Eller gå inn på Bibelen.no)
Det er jo noe av dette jeg berørte i min blogpost om korrekt bruk av liturgi. Det å endre en svært nøye uttenkt og utarbeidet liturgi, som har vært grundig vurdert av skriftkyndige mennesker, ut ifra egne impulser (eller “whim,” om en vil bruke et slikt ord) er noe man skal ta seg i vare for. Det er tross alt en grunn til at liturgien står slik den står…
Det er mulig at formuleringen “Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn” er god feministteologi, men god trinitarisk teologi er det ikke. Det stinker modalisme lang vei.
Det er forøvrig ikke første gang Gunnes utmerker seg med liturgisk nybrottsarbeid. Jeg husker snømessen hennes omtalt i Universitas…
Tidelibom.
Ellen: jeg er fast bruker av Bibelen.no, men jeg fikk skuffende få treff på søkeordet “dåp” :/
Ingar og Abelard: om liturgi skal være nøye utarbeidet eller ei får andre uttale seg om. At jeg som ateist ikke skjønner hvorfor en allmektig Gud skulle bry seg om tradisjoner og riter er kanskje ikke så veldig relevant
Ellen: Takk for at du gir meg motstand på dette, så får jeg en mulighet til å utdype den relativt knappe posten min.
Jeg er tilhenger av inkluderende språk i liturgien. Jeg omtaler gjerne Gud som “mor” eller “hun” når det passer med sammenhengen, eller for å understreke et poeng. Jeg gjør nok dette oftere i forkynnelsen enn i liturgien, men det hender at jeg benytter liturgiske varianter med et mer feministteologisk preget ordvalg også. Sånn generelt forsøker jeg å omtale Gud som nettopp “Gud” framfor “han” (eller “hun”
så ofte som mulig.
Jeg bruker også hilsenen “I Skaperens, Frelserens og Livgiverens navn” relativt ofte, både på norsk og sørsamisk. Dette selv om det, som Abelard er inne på, lukter modalisme av denne. Jeg mener at formuleringen på en fin måte korresponderer til Nicænums ord om “én Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig [...], én Herre, Jesus Kristus [...] [som] for oss mennesker og til vår frelse steg ned fra himmelen [...] [og] Den Hellige Ånd som er Herre og gjør levende.”
Jeg merker meg at Gyrid unngår ordet “frelser” og foretrekker “frigjører”. Jeg sympatiserer med det frigjøringsteologiske perspektivet hun anlegger her, selv om jeg ikke gjør samme ordvalg selv.
Selv om jeg ikke var udelt begeistret for snømessen Gyrid regisserte for noen år tilbake så syntes jeg prosjektet i og for seg var spennende nok - jeg syntes hun vippet over kanten da hun byttet ut brød og vin med snø og smeltevann (man spiser da ikke snø!), men måten hun utnyttet snøen på for å skape smerte og kulde ifm kyrie-leddet, for eksempel, var nyskapende på en mer raffinert måte.
Jeg er altså ikke ute etter å ta alt Gyrid gjør eller sier. Jeg opplever henne som en spennende og nyskapende teologisk friskus, midt oppi all den uroen hun skaper rundt sin egen person fra tid til annen.
MEN, og dette men’et er viktig: Dåpen er et dårlig sted å markere seg selv og ri sine egen teologiske kjepphester.
Jeg utdyper:
1. Dåpen er selve det kirkekonstituerende sakramentet. Det tilsier i seg selv varsomhet med å komme trekkende med private preferanser i forbindelse med selve dåpshandlingen.
2. Dåpen er (når vi unntar pinsevenner og andre gjendøpere) kanskje det viktigste vi har felles i det verdensvide økumeniske fellesskapet. Selv kirker som ikke kan feire nattverd sammen anerkjenner hverandres dåpspraksis. Dette må vi ikke forkludre.
3. Dåpsformelen “Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn” oppfattes av meg, og flere med meg, som et egennavn, ikke “bare” som en tittel. Når dette knyttes sammen med dåpen i Jesu egne ord (Matt 20:18ff) er dette det beste utgangspunktet vi har for å bygge bro til ord som “dåp i Herren Jesu navn”. Jeg mener vi skal være varsomme med å endre dåpsformelen nettopp av den grunn.
4. Dåpen angår først og fremst den som blir døpt, ikke den som døper. Døpefonten er derfor ikke et egnet sted for den enkelte teolog til å markere sitt eget teologiske ståsted. Det er mulig jeg undervurderer dåpsforeldre i Hamar litt nå, men jeg mistenker at foreldre, faddere og i hvert fall ikke dåpskandidatene forsto hva slags protestmarkering de ble trukket inn i på søndag.
Mitt poeng er altså ikke at vi skal hoppe bare fordi paven sier hopp. Og jeg er selvsagt helt enig med deg mht. katolikker og kvinnelige prester og denslags. Men i akkurat denne saken synes jeg Gyrid gjør sin egen person altfor viktig i en sak som er altfor stor for denslags markeringer.
Gyrid er tøff! Men i akkurat denne saken får hun ingen støtte fra meg.
Nicolas: Sola Scriptura er ikke et veldig relevant slagord i akkurat denne sammenhengen. Men, for å følge akkurat det sporet noen steg: Sola Scriptura betyr at all teologi skal prøves på Bibelens ord, at man må kunne finne støtte for teologi og liturgi der, og at man ikke kan lære eller foreta noe som er fundamentalt i strid med Skriften. Altså: Liturgier skal prøves på Skriften, ikke utelukkende hentes derfra. (Luthers holdning var som kjent at man kunne videreføre en masse ting som ikke sto direkte nevnt i Skriften, forutsatt at de aktuelle tingene ikke kom i strid med Skriftens ord. Her var han mer romslig og “liberal” enn for eksempel Calvin, som forkastet alt innenfor liturgi og kirkeliv som ikke kunne belegges direkte med et bibelsitat.)
Selv har jeg et noe ambivalent til hele Sola Scriptura-konseptet (se for eksempel her), men jeg mener likevel at de stedene der liturgien har en sterk bibelsk forankring så bør man ikke bølle for mye med dette. Og der er Matteus 20:18-20 et mer enn bittelitt viktig bibelsted.
Et søketips til neste gang du er på bibelen.no: Kanskje det fungerer bedre om du søker på verbet “døp(e)”?
Og til hvorvidt “Gud bryr seg” eller ikke: Vel, jeg er jo mest opptatt av det jordiske, da, og tror liturgien primært hører hjemme der. Abelard kan sikkert utdype dette med liturgien som en refleks av det som skjer i himmelen - en fin tanke det også - men jeg er aller mest opptatt av hva liturgien gjør med oss mennesker, mer enn hva den gjør med Gud. Selv om det ikke trenger å være en motsetning mellom de to tingene.
Ingar: Jepp, jeg er enig. Gyrid kan helt sikkert forskjellen på konjunktiv og presens, så Hamar-saken er på et annet refleksjonsnivå enn den saken du skrev om, men det betyr ikke at det ikke finnes likhetspunkter. De mest radikale prestene og Misjonssambandet forenes faktisk i sin anarkistiske tilnærming til kirkeordningsspørsmål.
Harald: bedre søkeord er nok et godt stikkord. Ellers interessant å se hvordan dere diskuterer dette, litt som en flue på veggen
Nicolas: Verb er generelt bedre enn substantiv. Mer dynamisk, liksom.
Er det ikke morsomt hva som faktisk kan diskuteres, bare man virkelig går inn for det?
Harald: Jeg blir faktisk provosert når du beskylder Gyrid for å ri sine egne private kjepphester her. Hvorfor er feministteologi en privat kjepphest? Hvorfor er ditt syn det ikke? Fordi det gjemmer seg bak flertallets patriarkalske liturgi? Som bygger på tradisjoner, javel, men tradisjoner er ikke hellig og uangripelig og uforanderlig i en luthersk kirke.
Du omtaler inkluderende språk på en måte som får meg til å tenke at det er noe spesielt. Men det er jo nettopp poenget, tenker jeg, at det ikke skal være spesielt, men noe grunnleggende. En grunnleggende holdning, rett og slett.
Abelard: Jeg kjenner ikke til snømeesen til Gyrid. Å bruke det mot henne i denne sammenhengen er etter mitt skjønn irrelevant. Dette handler ikke om Gyrid, men om hva som skal veie tyngst i Dnk: Inkluderende språk eller økumenikk. Hva slags språk som brukes i kirka er viktig, fordi det er uttrykk for hva slgs bilder vi har av Gud.
Jeg er enig i at dåpsforeldrene bør være informert - det kan vel hende de var!
Beklager, Harald, nå var jeg litt for anklagende! Hva vet jeg egentlig om ditt forhold til inkluderende språk? Det kan være det er mye mer innarbeidet hos deg enn det er hos meg! Og det kan hende din holdning er en helt annen enn at dette er noe spesielt.
Ellen: Så bra at jeg skaper engasjement borte hos deg! Du må gjerne være mer anklagende, det hører hjemme i en skikkelig frisk meningsutveksling. Bare så lenge du ikke ekskommuniserer eller bannlyser eller denslags.
Mitt syn på inkluderende språk er i stor grad i samsvar med de synspunktene som kommer til uttrykk i denne boka. Det betyr at jeg er for det, at jeg ser på det som viktig, og at jeg leter etter måter å bruke dette på i kontinuitet og i kontrast med de eldre og mer patriarkalske tradisjonene. Jeg ønsker i det hele tatt at det skal være en del av min teologiske grunnplattform. Det former det meste av det jeg gjør: Liturgisk arbeid, forkynnelse, konfirmantundervisning, sjelesorg…
Jeg har sans for feministteologi, på samme måte som jeg skjeler litt til frigjøringsteologiske modeller fra tid til annen. Jeg vil ikke selv sette en slik merkelapp på meg selv, men er ikke i opposisjon til feministteologi som sådan.
Likevel mener jeg altså fortsatt at Gyrid i denne aktuelle situasjonen lot sin egen feministteologiske side dominere litt for mye i det som skulle være et fellesrom. Jeg forstår frustrasjonen hennes, men jeg er ikke for liturgisk selvtekt ved døpefonten. Jeg burde ikke omtalt denne siden av hennes teologiske profil som en kjepphest eller som et utelukkende privat anliggende, all den tid feministteologien er en integrert side av hennes teologiske profil og offentlige prestetjeneste, men jeg synes ikke hun helt fant balansen mellom presten og privatpersonen Gyrid her. Det er min personlige mening og den fastholder jeg, uansett om den skulle komme til å provoserer noen.
Jeg tror alle prester strever litt med denne balansen av og til. Selv har jeg perioder der jeg baler med tvil, for eksempel, og dette preger min teologi på helt avgjørende måter, men jeg gjør ikke tvilen til et hovedfokus i prekener eller i valg av trinitariske formler. Eksempelbruken kan sikkert mangfoldiggjøres. (Jeg er klar over at det er forskjell på tvil og feminisme, og vi trenger ikke diskutere akkurat den sammenligningen i det vide og brede.)
Som jeg har antydet et annet sted i forbindelse med en annen diskusjon, så har jeg mer tro på å arbeide for å skape nye liturgier som flertalles kan enes om enn å drive demonstrativ liturgisk selvtekt. Dette gjelder særlig på de områdene der økumeniske hensyn kommer inn. Hvile i liturgiene og diskutere teologi (og liturgier!) så fillene fyker mellom gudstjenestene, det er en god grunnholdning, tror jeg.
Nå finner neppe Gyrid så mye hvile i patriarkalsk språk, og det skjønner jeg at hun blir sinna for og lei av. Gyrid er en såpass tydelig, tøff og dyktig prest at hun kommer til å nå langt og forandre mye, både teologisk og liturgisk. Jeg ville ikke valgt en like konfronterende linje som det hun gjør. Det er derfor jeg er en relativt uinteressant bergstadprest uten de helt store ambisjoner mens hun er domkirkeprest og kirkekjendis. Hun har rett og slett mye større gjennomslagskraft enn meg. Mine noe bakstreverske kommentarer i akkurat denne saken er med andre ord neppe noe å bruke mye energi på.
Men saken, den kan vi godt diskutere. Hvilke alternative dåpsformler kunne du, Ellen, tenke deg at vi tok i bruk? Jeg skal meditere litt over temaet selv de kommende dagene…
Når har jeg tenkt litt. Jeg har i grunnen aldri hatt noe problem med å døpe i Faderens osv. navn, men når jeg tenker etter så er jo Skaper, livgiver og frigjører (åssen var nå den rekkefølgen?) mye mer sakssvarende mht. innholdet i dåpen. Så jeg tror faktisk at jeg mener at Gyrids løsning er best.
Så litt om inkluderende språk. Nå er jo dette å inkludere et så og si udelt positivt ord for tiden. Også i kirka. Faktisk så lurer jeg på om vi går litt for langt i vår inkluderingsiver. Det hender jeg lurer på om folk er halvparten så interessert i å bli inkludert som vi er i å inkludere folk. Hvem er det som har behov for hva her? Kirka er ikke særlig god på det snørr-og bart-skillet…
(Forts. følger. Ungene må ha mat og legges. NÅ! sier gubben.)
Og det er jo ikke sånn at folk nødvendigvis føler seg mer inkludert fordi presten i begynnelsen av gudstjenesten sier: “VI ønsker HVERANDRE velkommen til gudstjeneste.” Eller lar være å bruke prekestolen for å vise at hun ikke stiller seg over folk. Folk føler seg nødvendigvis ikke mer inkludert av en ny trinitarisk formel ved dåpen heller.
Ord er en ting. Det kan vi lære på kurs. Men holdninger - det er noe annet. Det å integrere en tenkning sånn at den viser seg i praksis det er ikke så lett. Og her bommer kirka etter mitt skjønn ofte. Vi mener det så godt, vi er så velmenende, men lytter vi egentlig etter det folk har å si oss?
Det det handler om etter mitt skjønn er to ting som er viktigere enn og går forut for inkludering, nemlig KJÆRLIGHET og RESPEKT. Vi må rett og slett la folk velge sjøl. Vi er kirke etter Nietzsche og Bonhoeffer, vi er nødt til å tro at folk kan velge hvordan de vil leve sine liv sjøl. At de kan ta valg som er til beste for dem sjøl. Vi må ikke lenger innbille oss at det er vi som vet best. Vi må slutte å definere folk sine behov, fortelle dem og hverandre at den religiøse lengselen i vår tid er så sterk og lignende dumheter.
(Legging!)
Altså: Inkludering er bra - dersom vi vet hvilke behov som ligger bak.Dersom vi er ærlige og sier at vi trenger folk i kirka - kanskje mer enn folk trenger kirka sjøl. Nytt språk i liturgien er bra - særlig dersom det får oss til å tenke over våre til tider fastspikrede (sic!) gudsbilder. Men det er ikke formen som er viktigst å endre - det er innholdet.
Skal vi være en ærlig og redelig kirke som folk kan føle seg inkludert i, så må vi rett og slett godta fullt ut at folk sjøl bestemmer om de vil la seg inkludere eller ikke. Vi må som Bonhoeffer sier rett og slett leve som om Gud ikke fantes i verden.
Ja. Det var alt…
Kjære Ellen: Det er sånne kommentarer som får alt filosofisk flisespikkeri om flygende spaghettimonstre til å framstå i all sin fryktelige forflatenhet. Dette var flott, også midt oppi mating og legging, til og med.
Takk for at du står på for å gi mitt kontinuerlige ettertankeprosjekt spennende retninger.
Så håper jeg at både du, jeg og Gyrid kan inkludere oss selv i denne rare kirken også i fortsettelsen - enden den “settes” av patriarkalske dåpsformler eller ikke.