Det er sikkert mye jeg burde blogget om. Muhammedtegningene, for eksempel, det er jo så in. Men ikke i dag. Det er vinterferie, og jeg bevilger meg selv en liten bloggfaste. Det er jo fastetid også. Har jeg hørt.
Men dere skal slippe å kjede dere. Her er en av Victor Borges bedre. Enjoy!
Ah, den mannen der er noe for seg selv. Herlig.
Praktfull stand-up, sittende ved et klaver! Og fantastisk Mozart-parodi.
Husker du han fyren i Erkel som lekte Victor Borge på ungarsk? Det er nok den eneste gangen jeg har vært på klassisk konsert uten å ha utbytte av det…
Erkel… hehe… jeg hadde nesten fortrengt det. Joda, det var kanskje det mest absurde kulturopplevelsen jeg har hatt noen gang. Jeg mener å huske at orkesteret sjelden fikk spille noe særlig mer enn et par takter før dirigenten slo dem av og henvendte seg til publikum. Alle rundt oss lo jo, så noe av det han sa må ha vært morsomt, men ungarsk…
Jeg husker også et glimrende sukiyakimåltid samme dag/kveld, i svært hyggelig selskap. Det er i grunnen det jeg helst husker.
Ah, deilig mat. Rått kjøtt og grønnsaker servert i skåler, jernpanne på gassbluss midt i restaurantbordet – og så var det bare å steke det vi hadde lyst på! Ja, mye kjekkere det! Har akkurat vært i fotoalbumet og gjennoppfrisket det.
Litt mer internt Erkel-prat: Vi satt midt på andre eller tredje rad, rett foran orkesteret (ved siden av en japansk dame). Det var umulig å gå i første halvdel, spesielt siden det var flere videokamera som kanskje filmet oss. Vi vurderte å stikke av i pausen. Men så begynte de å ommøblere på scenen, klaver nummer to ble trillet inn, og vi tenkte at de kanskje skulle spille selve konserten etter pausen. Vi flyttet oss til et sted litt lengre ute på siden, nær en utgang, og ventet spent… Dirigenten kommer inn igjen, publikum klapper, og mannen begynner å fortelle en eller annen historie. Det tar kanskje 10 minutter, og så snur han seg mot orkesteret og løfter taktstokken. “Endelig”, tenker vi tre. Orkesteret tar sats (!) og setter an én enkelt tone. Så snur dirigenten seg mot publikum igjen, og fortsetter å prate. Da gikk vi…
Men så kommer hundrekronersspørsmålet: Hvilket musikkverk ble spilt?
Å, eg minnest… jo, det var nok mitt livs aller, aller mest absurde øyeblikk så langt, samtlige religiøse møter inkludert.
Men hva het verket? Det hadde noe med dyr å gjøre. “Dyrenes parade” eller noe sånt. Men komponist…? Akk, mine kontrapunktiske kunnskaper er ikke lenger hva de en gang var.
Veldig godt husket, det var “Dyrenes karneval” av Saint-Saëns. Et verk som komponisten forbød fremført etter at han hadde skrevet det, omtrent som Griegs symfoni. “Och det var allt från Kontrrrrrapunkt denna här kvällen…”
Heisann, så herlig at du fortsatt husker sånt! Det var irriterende å ikke komme på det. Nerd og stolt av det, lixm.
Oppgi kontonummer, så overfører vi gevinsten strx.