Jeg liker å lese. Noen ganger liker jeg å lese bare for å la meg underholde. Det går med en liten røys med krim’er og thrillere i løpet av et vanlig år. Det vil si, det gjorde i hvert fall det – jeg har ikke like mye lesefritid som tidligere, da jeg var ung og gal og kunne ligge og lese til klokka fire om morgenen stadig vekk.
Nå vet jeg ikke om det er følelsen av å drive med noe halveis faglig relevant som – bevisst eller underbevisst – styrer mine prioriteringer, i hvert fall har jeg de siste årene har endt opp med å lese en god haug med sånne alternativ-bibelhistorie-konspirasjonsteoretiske thrillere. Det er selvsagt mulig at Dan Brown har banet vei for en litterær “new wave” og at jeg, som den markedsstyrte konsumenten jeg er bare leser det som er “hot” eller “in” til enhver tid. Nuvel.
Den siste på lista er Tom Egelands Paktens voktere. “En historisk hemmelighet. En bibelsk gåte. Et dødelig mysterium” lover omslaget. La meg bare få si (skrive) det først som sist: Denne likte jeg – vesentlig bedre enn de fleste andre i sjangeren!
Selv de alternative teologiske konstruksjonene var rimelig plausible. Dessuten er det noe forfriskende originalt over en bibelsk orientert røverroman som (endelig!) lar Jesus hvile litt og heller tar tak i en av de andre store bibelske helteskikkelsene. Når dette kombineres med en tour av kjente og ukjente norske kultur- og kirkehistoriske landemerker… jeg lot meg i hvert fall rive med.
Så får det heller være at det som vanlig er noe smårusk som får lesningen til å hakke litt av og til. Hvordan i alle dager kan noe for eksempel være “Sannsynligvis eldre enn Codex Vaticanus, garantert eldre enn Septuagintaen” (s. 206)? Og (bitteliten spoiler alert!) måten uttrykket Barbelo utnyttes på i den endelige alternative konstruksjonen er religionshistorisk fullstendig uplausibel; hvilken anakronisme… Men psjt, dette er pirk. Moro er det uansett!
Boka anbefales. Har du ikke lest Sirkelens ende ennå så ta gjerne den først. Dette er oppfølgeren, og deler av plottet fra første boka avsløres under Bjørn Beltøs jakt på vikingskatter og mumifiserte kjendiser. God fornøyelse!
Takk for tipset! Jeg har hatt Sirkelens ende på leseliste siden studietiden, men ennå ikke kommet så langt… Skal føre opp Paktens voktere på listen også, rett under Sirkelens ende.
Bryt (den onde) sirkelen og les den! Den er herlig.
Sirkelens Ende har jeg da lest – en av de siste “krim”-romaner jeg har lest. Boka er god den. Det er bare sjangeren jeg ikke finner særlig interessant lenger, da jeg er godt fanget i fantasysjangeren.
Hvilket minner meg på, har du fått lest Stardust ennå?
Niks…
Ah, jeg liker Tom Egeland. Var ikke storfornøyd med Sirkelens ende, men den er likevel god. Jeg skjønte ikke bæret av småplukket du kom med, så jeg vil neppe legge merke til disse småfeilene.
Lothiane: Det er ikke så mye å henge seg opp i heller. Det første er nok bare en trykkfeil. Poenget er at Septuaginta er vesentlig eldre enn Vaticanus, så det er noe med at kronologien ikke går helt opp i det aktuelle utsagnet, men det tror jeg TE vet fullstendig utmerket – det er nok bare to navn som har byttet plass der. Det er uansett pirk, ikke noe som går utover leseopplevelsen på noe som helst måte – selv ikke for besserwisserteologer.
Det andre… vel, den er nok mer tilsiktet. Hva skal jeg si… OK, BITTELITEN SPOILER ALERT: Mot slutten av boka konstruerer TE et fiktivt religiøst skrift, og dette skriftet begrunner (i den grad noe fiktivt kan begrunne noe som helst!) at enkelte sentrale gnostiske (jepp!) tanker er vesentlig eldre enn det your friendly neighborhood religionshistoriker vil si er god latin i fagmiljøene. Jeg opplevde det litt som å lese om miksmastere i et fiktivt skrift fra 1400-tallet. Men, men, i en god røverroman er alt lov!
Haha, skjønner mer nå. Jeg skal uansett ta for meg boka når det faller seg sånn. For tida er jeg inne i fantasiverdenen i Det Gylne Kompasset. Og før der leste jeg Stephen Kings ‘The Stand’. Den sistnevnte inneholdt inneholdt både guds hånd og demoner, så det er absolutt religiøse påvirkninger, men neppe noe som stemmer med det man lærer på teologisk fakultet (heter det det?).
Jeg leste selv The Stand (den lange utgaven) for mange år siden. Jeg hadde en periode der jeg slukte alt av Stephen King. Han skriver bra, og den apokalyptiske visjonen hans er ikke ueffen. Han blir neppe gjesteprofessor på TF eller MF med det første, nei, men det betyr ikke at man ikke kan “dig that man” – for å si det på Stand’sk.
Jeg leste His Dark Materials i sommer. Det kan du lese mer om her. Men se opp for spoilere!
Spennende, så artig at du og har lest ‘The Stand’. (Finnes det korte utgaver av den?) King var min store favoritt i mange år, før jeg ble en ‘frafallen’. Nå har jeg tatt ham for meg igjen, det er noe eget med bøkene hans.
Jeg er stolt over at jeg la merke til forbyttingen av codex vaticanus og septuaginten. Og jeg som er borgerlig konfirmert og gode greier
Hehe. Det var det jeg visste, at konfirmasjonsopplegget til HEF er skikkelige greier! Du imponerer stadig, Nicolas.
Nå får vi forresten kjeft dersom vi omtaler HEF’s opplegg som “borgerlig” konfirmasjon. Det heter “humanistisk” konfirmasjon nå. Men navneendringen har selvsagt ikke tilbakevirkende kraft.
(Jeg er også borgerlig konfirmert. Det slo ut i full HEF-allergi.)
Ellen: Fortell!
Etter min menig er HEF ikke noe selvstendig livssynsorganisasjon, men en interesseforening stiftet for å motarbeide Den norske kirke. F.eks: Diskuterer f.eks HEF hvilken konfirmasjonsalder som er mest hensiktsmessig i forhold til deres budskap? Nei! De velger selvfølgelig samme aldersgruppe som Dnk. Flytter vi konf.alderen, så er de nok snare til å komme etter, tenker jeg.
Jeg husker vi fikk en bok som het “Tenk selv!” Den var full av løsrevete sitater fra Bibelen og andre hellige skrifter. Jeg trenger vel ikke en gang fortelle hva slags kaliber de var av. I tillegg var den gyldne regel nevnt som et eksempel på hva som var felles i de fleste religioner og livssyn. Poenget som vi fikk presentert var imidlertid ikke at dette viste det positive ved religiøs tro og etikk, men selvfølgelig det motsatte! Se – den finnes i ALLE religioner og derfor er ikke kirken noe bedre enn andre! (Egentlig litt verre….)
HEF har imidlertid truffet spikeren på hodet når det gjelder en del av kirkekritikken sin. Problemet er at de ikke ser at den kritikken også finnes I kirken. De klarer ikke forholde seg til en mer liberal/radikal teologi. I steden argumenterer de som gode fundamentalister. Legg bare merke til hvordan de bruker Bibelen!
Nei, HEF kan mer enn gjerne oppløse seg selv for min del. Jeg skal ikke savne dem.
Og forresten: Ritualer uten metafysisk fornakring – temmelig tomme greier! NÅR blir man f.eks konfirmert i HEF? Hva innebærer selve konfirmasjonen som rite? Når skjer overgangen? Hvilke ord brukes for å markere at det er noe som skjer? (Ingen håndspåleggelse, ingen lystenning, ingen kneling osv…?)
De har jo dessuten kun overgangsritualer, og ser ikke at disse får sin mening gjennom daglige/ukentlige ritualer slik som hos oss. Konfirmasjon, begravelser, dåp, vigsler får sin mening gjennom den klokka som tikker og går og heter søndagsgudstjeneste.
Takk for at jeg får lire av meg på bloggen din!
Føl deg som hjemme!
Ok. Jeg er klar over at dette er en generalisering og forenkling og å skjære alle over en (luse)kam. Og at jeg med dette fortjener den grusomme straff at alle mine 3(4) barn konfirmerer seg borgerlig(sic!), og dermed påfører meg den grusomme lidelsen det er å se sine barn gjenta sine egen feil.
Men det er tross alt tirsdag…
En liten HEF/humanisme-digresjon: Når en leser ex.phil (som jeg har smugbegynt litt på i mitt studie) ser en jo gjennom humanismens historie at humanismen i seg selv ikke nødvendigvis står i en motstilling til religiøse samfunn, og da særlig kirka. Derfor er det jo egentlig temmelig synd at sekulærhumanismen er det som er mest utpreget og utbredt i Norge. For mange av oss kristne kunne godt ha lært noe av humanismen. Og mange humanister kunne sikkert hatt noe å lære av kirka og den kristne tro også…
Jepp, Ingar. “Kristen og humanistisk” er et fint begrepspar.
Nå blir vel “humanistisk” i “kristen og humanistisk” betydningen “lik en humanist” og ikke “en tilhenger av humanismen” eller hur? For mange kristne har jo en praktisk etikk som er svært lik humanistene, men skal du være humanist synes jeg det blir vanskelig å være religiøs samtidig. Mennesket i sentrum, lissom. Ikke gud. Humanisten skal gjøre det rette for sin egen og de andre menneskenes skyld (du og andre blir glade når du er snill mot andre, derfor skal du være snill mot andre), den religiøse skal gjøre det rette for Guds skyld (Gud blir glad når man er snill mot andre, derfor er det bra å være snill mot andre) [obs: dette er folketeologi, og neppe i tråd med "ekte" teologi som folk flest ikke kjenner til]
Du må slutte å tenke på Gud som et objekt, Nicolas. Du kan se Gud i alle mennesker – også i deg selv, så det er ikke noen motsetning mellom å være kristen og å sette mennesket i sentrum.
Og humanismen startet jo i den kristne tradisjonen. Sekulær humanisme er noe annet. Men den kan være bra nok. Særlig når den inneholder et ønske om dialog og ikke blir for HEF-preget.
Halleluja!
(Hvor ble det av Tom Egeland forresten?)
Jeg er selv borgerlig konfirmert og oppfattet vel at utdelingen av “diplomet” var da det skjedde, uten at jeg tenkte så nøye over det. Hele greia var jo en høytidelig og fin seremoni – også i Oslo Rådhus, da. Det var staselig.
Jeg giftet meg borgerlig også, men det var ikke i HEF-regi.
Senere har jeg brukt HEF til å holde begravelse, noe jeg var veldig ‘fornøyd’ med. Det kan jeg ikke si om særlig mange av de kirkelige begravelsene jeg har vært i: Uengasjerte prester som ikke har fått med seg hvordan avdøde var, som sier helt feil ting og fremhever ting som ikke egentlig var spesielt viktige hverken for avdøde eller de pårørende. Nei, det hele avhenger av personen som leder seremonien, synes jeg.
Men ellers har jeg vel kommet fram til at jeg ‘tror’, selv om jeg ikke helt vet på hva. Føler meg ikke hjemme i kirka, dessverre.
Drammen teater var heller ikke så verst. Men det sier likevel litt – et overgangsrituale i et TEATER. Fin forestilling, hurra, hurra!
Angående begravelser: At det er mange uinspirert overarbeidete prester, det er nok dessverre sant. Jeg ville nok vært meeeeeeget kresen på hvem som fikk begrave”mine”, jeg innrømmer det. Men det er hæren fløtte meg ikke lett alltid heller. Man skal være en usedvanlig lydhør lytter og seer. Det er enklere på et lite sted her hvor jeg kjenner avdøde og/eller pårørende i så og si hver eneste begravelse.