Om skillet mellom legning og praksis
januar 19, 2008 av Harald
Er du lei av kirkelig homofilidebatt? Da har jeg et lesetips til deg - om den kirkelige homofilidebatten! Olav Fykse Tveit, generalsekretær i Mellomkirkelig råd, har i siste utgave av Ung teologi en flott artikkel kalt “Er konsensus mogeleg i homofilisaka?” Her forsøker han å gå bak de harde ordene i debatten for å sette fokus på alle de tingene vi kirkelige kranglefanter faktisk i det store og hele er enige om i etisk debatt generelt og i “homofilisaken” spesielt. Jeg for min del syntes faktisk dette var inspirerende lesning.
Artikkelforfatteren plasserer seg selv på den liberale siden i den pågående diskusjonen, men jeg innbiller meg likevel at også mennesker med helt andre oppfatninger og posisjoner i debatten vil finne mye de kan nikke gjenkjennende til i artikkelen.
Jeg velger å sitere et avsnitt her der Tveit reflekterer rundt det mye anvendte skillet mellom legning og praksis. Det er ett av de avsnittene der han er noe mer polemisk mot de som mener noe annet enn ham, og det er slik kanskje ikke helt representativt for det inntrykket jeg har forsøkt å skape over, men jeg velger å sitere det likevel. Jeg syntes nemlig poenget var krystallklart og svært viktig:
For alle menneske er seksuell orientering og eventuelt seksuelt samliv med eit anna menneske ein del av eit større bilete enn berre visse handlingar. Slik er det også for homofile. Det kan ikkje vere ei oppgåve for den som tenkjer ut frå kristen etikk å lausrive dei seksuelle handlingane frå eit heilskapleg menneskesyn og ein heilskapleg menneskeleg relasjon. Det er difor noko uverdig ved å vurdere homofile og deira situasjon berre ut frå seksuelle handlingar, og ikkje ut frå eit heilskapleg bilete av deira samliv og livssituasjon.
Eit skille mellom handling og identitet er etisk relevant. Det er ingen som kan seie at ein berre kan gjere slik eller slik fordi ein er slik eller slik. Alle handlingar må kunne prøvast i forhold til om dei oppfyller det doble kjærleiksbodet eller grunnleggande etiske normer uttrykt på andre vis. Difor er det ikkje logisk å oppfatte at ein kritikk av ei viss handling er ei avvisning av heile mennesket som gjer handlinga.
Eit slikt skilje mellom identitet og handling kan likevel ikkje oppretthaldast som eit generelt heilt uproblematisk prinsipp. Særleg dersom den aktuelle handlinga har aktverdig og rosverdig ramme og formål. Då vert kritikken med større rett oppfatta som ein kritikk mot personens identitet. Dersom det er rett for heterofile og ikkje for homofile å ta seg av kvarandre i eit gjensidig forpliktande forhold, vert det likevel noko med identiteten som vert problemet. Dersom ein ellers lever opp til alle etiske og mellommenneskelege standardar, er det lett å oppfatte at det er identiteten som homofil som likevel er problemet. Dersom det ellers er tunge grunnar for å anerkjenne eit ordna samliv mellom to homofile, men ein ikkje kan gjere det på grunn av intim kontakt, kan altså haldninga ein kommuniserer verke tvetydig.
Tveit, O. F. 2007, “Er konsensus mogeleg i homofilisaka?”, Ung teologi 4/07, s.13f.
Olav Fykse Tveit er for øvrig en av fem av bispedømmerådet nominerte kandidater til Nidaros bispestol. Jeg hadde ikke hatt noe imot å ha ham som sjef, det må jeg gjerne innrømme. Han får en av mine tre stemmer i valget. Hvem som får de to siste stemmene lar jeg forbli hemmlig - enn så lenge. 
Fornuftig mann, helt klart. Bra han får stemme fra deg. Vi kan trenge mange som ham. Han setter ord på noe jeg tror mange tenker og føler i denne debatten.
Ja, jeg er lei av debatten, og det er selvfølgelig fordi jeg ikke forstår den. Jeg er verken kristen eller homofil, men jeg undrer meg over mangt og meget. Det som undrer meg mest i den kristne homofilidebatten er historieløsheten. Hvis et kristent mennske velger å følge Bibelens ord i ett og alt, så har jeg respekt for det, men da må det være en viss grad av konsekvens. Det jeg ikke har respekt for er at de fleste ser ut til å bruke Bibelen som et koldtbord der de forsyner seg med det de liker, og forkaster det som smaker ekkelt for deres egen gane. Det er ikke veldig lenge siden gjengifte etter skilsmisse ikke var akseptert, - i hvert fall ikke for en prest. En slik handling ble vel tidligere betraktet omtrent som enkelte betrakter homofilt samliv i dag. Når jeg nå kikker inn i prestenes rekker, så kryr det av fraskilte prester som har giftet seg på nytt. Det som ikke var greit før, fungerer aldeles utmerket nå. Og det fines selvfølgelig flere eksempler. Dette er et bevis på at kirkens syn på moralske spørsmål er i stadig utvikling og endring. Det er altså dette som gjør at jeg mister respekten. Hvor er ydmykheten? Hvordan kan man plukke ut noen ytterst få skriftsteder og bruke dem til å slå sine medmennesker i hodet med, mens man aksepterer så mye annet?
Og derfor blir jeg lei.
Du har mange gode poeng her som jeg i det store og hele stiller meg bak. Jeg blir også frustrert over den perspektivløsheten som gjør seg gjeldende i den aktuelle debatten. Nettopp det er en av de mange tingene nevnte Tveit skriver godt om i den omtalte artikkelen. Så var det også sagt.
Ser av bloggen din at du har vært På flukt nylig. Det skal jeg også (igjen) snart. Her på Røros gjennomfører vi rollespillet som et samarbeid mellom HEF og Dnk. Utrolig meningsfylt.
På flukt med HEF og kirken? Det høres spennende ut. Jeg spurte faktisk lederen for Refugee Norge om akkurat dette, og han kunne fortelle at de aldri hadde solgt noen leir til kirkelige konfirmanter. Det slo meg som merkelig at det bare er vi i HEF som benytter dette tilbudet. Det er jo like aktuelt for alle. Jeg synes det høres ut som en god ide å ha et felles opplegg for kirkelige og borgerlige konfirmanter. Vi skal snart ha en evaluering av opplegget, og da skal jeg nevne dette. Ellers var jeg veldig fornøyd med kommentarene på bloggen min under dette innlegget.
Tilbake til det kommentaren min handlet om. Er det sånn at denne perspektivløsheten blir diskutert i kirken? Snakker man om det faktum at grensene for hva som aksepteres i kirken har blitt flyttet mange centimeter de siste tiårene? Og hvis man gjør det, hvordan foregår da den videre argumentasjonen til ” homofilpraksismotstanderne”?
Dette lurer jeg veldig på.
Dette som du viser til er i høyeste grad en del av den interne diskusjonen i kirken, i hvert fall i Den norske kirke (jeg skal ikke uttale meg på vegne av alle mulige og umulige kirkesamfunn rundt omkring). Det er derfor debatten om aksept av homofilt samliv og debatten om ulike hermeneutiske tilnærminger til Bibelen (”bibelsynsproblematikk”
har det med å gå hånd i hånd.
De fleste motstandere av kirkelig aksept av homofilt samliv vil nok mene at de leser Bibelen konsekvent. Enkelte vil sågar påberope seg å holde seg til “hele Bibelen”. Det er imidlertid ikke så vanskelig å problematisere disse påstandene - på samme måte som det heller ikke er vanskelig å problematisere store deler av argumentasjonen til mer eller mindre “liberale” debattanter (som undertegnedes).
Argumentet med utgangspunkt i “lærdom av historien” var og er en vesentlig del av argumentasjonen til den liberale delen av Lærenemda. De viser til at ny erfaring har ført til ny lesning av tekster som omhandler slaveri, kvinners posisjon i menighetsliv og ulike spørsmål knyttet til samlivsbrudd og muligheter for en ny start - blant annet.
I de nevnte sakene viste det seg ved nylesning at det fantes et større etisk handlingsrom i bibeltekstene selv enn den “gamle” lesningen tok høyde for, et handlingsrom som ikke fullt ut ble oppdaget før man vurderte å endre praksis og dermed leste tekstene med nytt blikk. For den som har litt mer enn overfladisk kunnskap om hermeneutikk burde ikke dette komme veldig overraskende.
Motstandere av homofilt samliv argumenterer med at det ikke finnes et slikt rom i tekstene som omhandler homofilt samliv. En slik fullstendig forhåndslåsning av en teksts fortolkningspotensiale kan ikke jeg slutte meg til på generelt grunnlag. Det betyr ikke at man kan “selge skinnet før bjørnen er skutt”, så å si, og postulere alle mulige handlingsrom man ikke har redegjort tilfredsstillende for. Teksttolkning er en mer komplisert affære enn som så. Men det betyr at man i hvert fall må kunne ta høyde for at det kan dukke opp nye innsikter etter hvert, innsikter som man tidligere har hatt blinde flekker for, og at det at man åpner seg for ny erfaring også kan åpne for nye perspektiver på gamle tekster.
Selv har jeg publisert flere lengre tekster her på bloggen hvor jeg knytter sammen problemstillingene homofili og bibelsyn. Selv om disse tekstene ble skrevet i høst står jeg fortsatt inne for innholdet i dem.
Ang. På flukt: Røros menighet har, sammen med Røros HEF, kjøpt inn spillet fra Røde kors i mange år nå. Siden en god stund før jeg begynte her, i alle fall, noe som må bety i hvert fall seks-sju år. Vi på kirkelig side synes det er flott å kunne tilby noe sånt som en del av pakka vår. Det burde flere menigheter gjøre.
Takk for at du tok deg tid til å svare meg. Det er interessant for meg å lese hva du tenker, og jeg skal bla meg tilbake til det andre du har skrevet om dette når jeg får tid. Jeg er ny her på bloggen din.
Og igjen slår det meg hvor godt det er å være meg, lille meg uten gudstro. Jeg kan undre meg over alt det jeg ikke forstår, men moralen mine kan jeg nøye meg med å relatere til det medmenneskelige og til min pliktfølelse overfor den jorda jeg lever på. Skulle jeg hatt en gud å ta hensyn til, så tror jeg det hadde blitt for mye for meg. Da måtte jeg jo gått på akkord med hensynet til mine medmennesker. Dessuten hadde jeg vært en slitsom kristen. Jeg har sans for det absolutte, så da hadde jeg nok hørt til i den konservative gruppa. Stakkars mine omgivelser da.
Ha en fin lørdag og søndag.
Et veldig interesant innlegg fra livetleker (nr. 2)
En nyansering:
For min del forkaster jeg endel nye ideer, som aksept av homofile i vigslede stillinger; Fordi Guds ord er klar på dette området.
Harald kan nok gjøre oss oppmerksomme på teologiens kompleksitet - og gjøre slik at vi kommer i tvil om ektheten av enkelte tekster. Men konkret i homofilispørsmålet beveger han meg ikke en millimeter.
Men noen ganger hender det at jeg snur og deler verdensoponionen sitt syn i enkelte spørsmål. Det betyr ikke at jeg er relativist, men fordi vi står ovenfor endel menneskebud. Kortspill og dans var brennbart i sin tid. For en (kort) tid tilbake var det f.eks. samboerskap som skapte problemer. Alkoholdebatten pågår fremdeles. Jeg liker øl og vin og drikker det av og til. Jeg ville ikke vært samboer selv, men så lenge man registrerer seg offentlig, tror jeg ikke det nødvendigvis er synd.
Jeg, en av de gjennomført konservative, velger å hele tiden ta oppgjør med mitt miljø og tiden vi lever i med god grunn; på grunn av menneskebudene som alle kulturer har.
For de utenforstående burde denne typen evaluering bli mottatt med forståelse. Vi er ikke relativister. Men ja, jeg tror de også finnes.
Livetleker: Håper du fortsetter å stikke innom. Jeg ville satt pris på flere kommentarer fra deg.
Jesus oppsummerte “loven”, altså moralen, i det å elske Gud med alt en eier og har og å elske sin neste som seg selv. Det skulle derfor ikke være noe behov for å stille opp en motsetning mellom disse to. Med andre ord er jeg ikke sikker på om du hadde trengt å gå på akkord med hensynet til dine medmennesker selv om du “tok Gud med” i regnestykket.
Gud er ikke en vi skal tekkes. Gud er ikke krav. Gud er kjærlighet. Derfor sier vi gjerne som så: Det gode vi gjør, det skal vi gjøre for vår nestes skyld, ikke for Guds skyld. Gud skal vi elske, og (ikke minst!) la oss bli elsket av.
Jeg planlegger å bygge disse (og lignende) tanker ut til en (eller flere!) mer “fullverdig(e)” bloggpost(er) med grunnlagsetiske refleksjoner etter hvert.
Dette med at det ville blitt for mye for meg å måtte ta med Gud i beregningen var ment som en spøk. Jeg er trygg i min ikketro, - litt for trygg til tider, for jeg har veldig vanskelig for å forstå gudstro.
Men at det er vanskelig for mange kristne å måtte linke moral både til medmenneskelighet og til forholdet til Gud, - det vet jeg. Et eksempel relatert til det som er temaet her: Min venninne er kristen, jeg er det ikke. Sett at vi har en felles venn, Petter. Han har vært ensom, slitt mye med tunge tanker, men så får livet mening. Han har funnet en å dele livet med, nemlig Jon. De går inn i et forpliktende samliv. For meg er dette udelt positivt, og jeg kan bare gratulerer Petter. For min venninne er det vanskeligere. Hun deler nemlig min glede over at Petter er lykkelig, men det er et skår i gleden. Og dette skåret kjenner vi altså.
Det er altså lettere for meg å være menneske, - men nå var det jo aldri meningen at det skulle være lett. Det er heller ikke for at det skal være lett jeg har mitt livssyn.
Spøk eller ikke spøk: Jeg er ikke ute etter å “omvende” deg eller noe sånt noe. Jeg er bare ute etter å teste ulik argumentasjon. Se på de filosofiske grunnpremissene, så å si.
Jeg gratulerer også Petter og Jon, sånn fiktivt. Det går ikke nødvendigvis en vei fra mer eller mindre sikker gudstro til en ambivalent holdning til homofilt samliv eller denslags. En gjennomført ateistisk nynazist eller en nyhedensk odin-tilbeder vil vel også ha et mildt sagt ambivalent forhold til Petters valg av samlivspartner. Alle livssyn har sine slagsider og skyggesider… eller?
“Menneske først, kristen så!” sa Grundtvig. Det meste har vi felles (eller kan vi ha felles), uansett, tror jeg, uavhengig av livssyn. Spørsmålet er i bunn og grunn hva slags dimensjoner en gudstro tilfører livet. For meg er Gud mye mye mer enn bare en garantist for god moral - selv om Gud selvsagt ikke er utenfor en diskusjon om hva som gir grobunn for en solid etikk- og moralforståelse.
Livet er uansett ikke lett, det er sant.
Torstein (Habostad): Flott innspill! Nettopp den bevegelsen du snakker om kjenner jeg meg godt igjen i. Det er derfor det er så viktig aldri å låse seg (eller andre) fullstendig i etikksamtaler. Heller ikke når det gjelder homofilt samliv.
Jeg synes dette er veldig vanskelig å diskutere. “Alle livssyn har sine slagsider, skyggesider?” Det må jeg tygge litt på.
Det faktum at jeg ikke tror på Gud har nok mest med preging fra barndommen å gjøre. I vår familiekultur er vi ikke kristne. På samme måte som religiøs tilhørighet oftest bestemmes av geografi, hvor i verden, i hvilken kultur man vokser opp, - bestemmes det nok også av familiekultur. Jeg har også sett at ungdom som er oppdratt i gudstro, ofte tar avstand fra religionen en periode som en del av løsrivelsen fra foreldrene, men de vender nesten alltid tilbake, naturlig nok. Hvis mine barn hadde endt opp som troende, så hadde det vært riktig spennende, men jeg tror altså ikke det vil skje. De er alt for preget av et livssyn uten gud. Og det til tross for at kristendommen alltid har hatt sin plass her i huset: Vi har meldt dem inn i Domkirkens barnekor, vi har lest juleevangeliet hvert år i desember (mer enn de fleste medlemmene av Dnk gjør
), vi har lest i Bibelen og vi har alltid diskutert religiøse spørsmål - men altså mest av kulturell interesse og for å innføre ungene i den kulturen de er en del av. Noe annet ville være et tap for dem.
Selv om jeg er medlem av en human-etisk organisasjon, så definerer jeg ikke det som et livssyn på samme måte som de religiøse livssynene. Noe av poenget er jo at jeg som løsrevet fra religiøs tilhørighet skal være nødt til å problematisere alle sider ved livet hele tiden, uten å ha noe forhåndsdefinert å støtte meg på. Jeg skal aldri kunne lene meg tilbake og stole på noe utenfor meg selv, eller begrunne mine handlinger og holdniger ut fra dogmer. Min adferd overfor medmennesker er alltid mitt eget ansvar (Skrekk og gru). Og nettopp på grunn av dette har jeg nok tenkt at dette ikke hadde noen slagside, - men der tar jeg kanskje feil.
Æ må tænk!