Om alle dine sider
januar 3, 2008 av Harald
Nyttårsdagen er Jesu navnedag. Selv om det har gått et par døgn av det nye året allerede tillater jeg meg å legge ut prekenen jeg holdt i Bregstaden Ziir denne dagen. Evangelieteksten for Nyttårsdagen (Jesu navnedag), andre rekke, står skrevet hos evangelisten Matteus, i det første kapittel:
En Herrens engel viste seg for Josef i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
Matteus 1:20b-21
I
Det er litt av en nyttårshilsen å bli møtt med, dette: Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Evangelieteksten for dagen legger med andre ord opp til at vi skal begynne det nye året med å snakke om synd. Jadda.
Da kan vi i det minste gjøre det skikkelig.
“Synd” er et av de mest misforståtte ordene som finnes. Det er nesten så det ikke er brukbart lenger. Altfor mange tror ordet er synonymt med alt som egentlig er moro og som mørkemennene (Hvem? Hvor?) i kirka sier nei til for at vi skal ha det virkelig miserabelt. At det handler om forbudte men dog så lystbetonte handlinger, altså. Ingenting kunne være fjernere fra ordets opprinnelige betydning. Synd er et ord som handler om mye mer enn bare enkelthandlinger av mer eller mindre festlig karakter.
Vår egen tids største svovelpredikant, Kristopher Schau, har brukt denne høsten til å avsløre samfunnet vårt til bunns. Hvis det er en ting De syv dødssyndene har hamret inn så er det faktisk det samme som det kirken har forsøkt å formidle i en del år: At synd ikke handler om noe morsomt som er forbudt bare for å hemme livet, men at synd tvert imot handler om ting som gjør vondt og som har en destruktiv effekt på livene våre.
Men, på tross av at han har satt skapet på rett plass: Heller ikke Schau har boret dypt nok.
“Synd” er et ord som innenfor en kristen kontekst brukes om en understrøm av krefter som finnes i alle menneskers liv. Det er et ord for de kreftene som gjør at alle våre mange prosjekter faller fra hverandre. Relasjonene våre faller fra hverandre. De gode forsettene våre går åt skogen. Til slutt faller selve livet fra hverandre: Vi dør. Disse kreftene er det de bibelske forfatterne omtaler som synden og dødens krefter; menneskets egentlige problem. Det er et grunnmønster i livene våre, dette. Et destruktivt mønster som vi ikke kan flykte fra, om vi vil aldri så mye.[1]
II
Jesus-fortellingen er en fortelling som snur dette grunnmønsteret på hodet.
- Der folk bygde murer rundt seg, der åpnet Jesus opp.
- Der folk ekskluderte hverandre, der inviterte Jesus inn.
- Der folk var likegyldige, der utfordret Jesus dem.
- Der andre døde forble i gravene sine – vel, du vet hva som skjedde.
Jesus brøt med andre ord de destruktive og desintegrerende kreftenes kraft på absolutt alle områder. Gjennom dette viste han og også hva ordet frelse handler om. Det handler om absolutt alle livets områder. Alle livets sider.
III
I mylderet av tidsskrifter og blader som finner veien til stua vår finnes det ett som heter Kamille. Dette bladet har et spennende slagord: Alle dine sider! Det er en ganske bra oppsummering av det Jesus står for, tenker jeg.
Jesus favner nemlig hele livet. Alt vi driver med. Alle våre relasjoner. Hele skaperverket, og vår engasjement for å ta vare på det. Jesus angår kort sagt Alle dine sider!
Også i 2008 skal vi bygge relasjoner og kjempe for å ta vare på livet. Da er Jesus det beste reisefølget vi kan få.
IV
Jesus. Ja, han heter ikke egentlig det, da. Jesus er den greske transkripsjonen av et hebraisk navn som lyder Jeshua eller Jehoshua og som betyr Jahve frelser. Jahve, det er det gamle navnet på Bibelens Gud. Navnet Jesus betyr altså Herren Gud frelser!
Og, som evangelieteksten for dagen slår fast: Navnet forteller oss hvem Jesus er. Han er Frelseren. Han er den som bryter de destruktive og desintegrerende mønstrene i livene våre. Han er den som er stor nok til å favne alle livets sider.
Et riktig godt 2008 ønskes dere alle – i Jesu Kristi navn.
Noter/referanser
1. …så får jeg heller komme tilbake til den definisjonen av ordet “synd” som jeg strengt tatt foretrekker, nemlig at “Synd er å stenge Den andre ute”…
Hadde vært spennende å se om noen innen sambandskretsen noen gang tar seg motet til å trekke frem Schau på en positiv måte, som her. Jeg så ikke programmene selv, men det har vel mest å gjøre med at jeg har ikke særlig sansen for Schau i utgangspunktet.
Hilser fra Østens land. Vi har de siste dagene vært på Hiruzen og i Hiroshima. Stas.
Nevnte jeg at jeg er litt misunnelig…? På deg, altså, ikke Schau…
Schau har vel boret så dypt som tv-formatet tillater. Det er lenge, lenge siden jeg har sett et tv-program som er så SANT, så frastøtende og morsomt på en gang.
Det burde vært laget av TV Inter eller Visjon Norge - hvis kristen-TV skal ha mening. Som vanlig har ikke Familie & Medier tatt poenget.
Når reaksjonene fra kristenkonservativt hold er så sterke, tror jeg det handler om at man har en tendens til å blande sammen etikk og estetikk - særlig når man vurderer kulturuttrykk.
Derfor er den “kristen” kunst og musikk ofte så “pen” og uten motstand.
Sammenblandingen mellom etikk og estetikk - altså at blasfemien ligger i et utfordrende og ubehagelig uttrykk og ikke i et krenkende innhold - henger sammen med restene av renhetskulten, tror jeg.
Det er i hvert fall en tanke.
hilsen ivar
Ivar: Jeg synes Schau har levert over all forventning. Prekenen var sånn sett ikke ment som en kritikk mot ham - noe jeg tror både du og Ingar oppfattet, altså.
Ellers tror jeg nok dine observasjoner om etikk og estetikk har mye for seg.
Jepp. Point taken!
Dette er interessant, Harald. Men jeg lurer på om du undervurderer språkets makt. Jeg tror at en prest kan stå på prekestolen og si 100 000 ganger hva synd “egentlig” betyr uten at folk er i stand til å ta det til seg. Ordet synd har så sterke assosiasjoner hos folk, det er så negativt ladet, det er i seg selv et stengsel. For å si det sånn: Det skaper hva det nevner! Og det er kirkas og presteskapets ansvar gjennom årelang forkynnelse!!!
Jeg har så og si sluttet å bruke det i prekner. I stedet for å tolke det, bruker jeg tolkningen. Jeg snakker om å være innkrøket i seg selv, bundet, ufri osv. Men ordet synd tror jeg det er best å ta en laaaaang pause fra. Jeg tror på å bruke språk som folk bruker sjøl. Å snakke om livet som vi lever med ordene vi alle kan og skjønner.
Jeg er både enig og uenig med deg, Ellen.
Enig, fordi jeg også tror at ordet “synd” er håpløst vanskelig å vinne tilbake, og fordi jeg tror at det ofte er bedre å bruke litt flere ord og snakke om det som ligger i ordet enn å bruke ordet og få med alle de negative konnotasjonene på kjøpet. “Døden og dødskreftene” og “destruktive krefter” er greie synonymer, sammen med en hel røys med mer folkelige formuleringer.
Samtidig er jeg uenig, fordi ordet har en så sentral plass i tradisjonen, i bekjennelsesskriftene, i Bibelen og i høymesseliturgien (syndsbekjennelsen, Agnus Dei, dåpsliturgien); det er viktig, tror jeg, noen ganger å forsøke å gi en adekvat fortolkning av det “kanaan-språket ” tradisjonen bruker. Første nyttårsdag (og enkelte andre dager) kliner dessuten evangelieteksten ordet rett i ansiktet på oss. Det er ikke alltid like enkelt, kanskje heller ikke like smart, å sno seg unna ved enhver anledning. Det kan oppfattes som påfallende, det også…
Jeg er imot å ha en form for kristendom og kristen dialekt for de innvidde (teologer og prester) og en annen form for folk flest. Derfor prøver jeg trassig å bygge bro fra tid til annen. Det er å pisse i motvind, jeg vet det, og jeg blir grundig lei rett som det er, men foreløpig har jeg ikke tenkt å slutte helt med det. Det er vel en form for preste-masochisme.
Jeg opplevde at skjell falt fra mine øyne da jeg innså at “synd” er et kultisk og religiøst begrep, slik “karma” er et kultisk og religiøst begrep innenfor en annen tradisjon.
Begrepene har til felles at de egentlig er forklaringsmodeller, mer enn “objektive” beskrivelser av faktiske forhold.
“Synd” er i sum den jødisk-kristne forklaringen og fortolkningen av menneskets forjævlige vilkår og tilstand.
Mitt poeng er at man kunne valgt andre forklaringer og fortolkninger, avhengig av tradisjon. Men i vår kultur er “synd” et så etablert begrep at vi har vanskellig for å se over det.
Denne erkjennelsen har vært frigjørende - for meg. Den har blant annet fått meg til å innse at det ikke er sammenfall mellom begrepene synd og moral.
For å ta et banalt eksempel: En del kristne vil antakelig si om min bror at han lever i synd fordi han er samboer og har en datter. Men det skal godt gjøres å stemple det samme forholdet som umoralsk, ettersom både broder’n og samboeren har et dedikert og ansvarsfullt forhold til både hverandre og barnet.
hilsen ivar
Jeg tror en punchline kan gjøre seg: “Synd” er et begrep som hører til troens område. “Synd” eksisterer bare om man tror på det, omtrent som “Gud” eller “frelse”.
Men i vår kristne tradisjon regner vi i stedet “synden” nærmest som et gudsbevis. Vi sier: Se så mye fælt det er i verden - så mye synd - ingen kan fornekte synden.
At mennesker lider, at det er urett og umoral, kan forklares og forstås på mange måter. Synd er en av dem, men heller ikke mer. Det er mitt poeng.
hilsen ivar
Ivar: Jepp! Og problemet er, for det er et problem, at så fort folk hører ordet synd, så er det noe som trøkker dem ned. Som vekker til live følelser av skyld og skam og skit, og så kan kirka komme og si at se! se vi har løsningen og Han heter Jesus. Problemet er at folk da blir avhengige av kirka, avhengige av denne forkynnelsen. Og dermed blir de egentlig ikke frie.
Det som gjør mennesker frie er kjærlighet. Og det mener jeg er universelt. For det er bare kjærligheten som kan gi oss muligheten til å se oss sjøl og andre mennesker og verden i hvitøyet. Og å se seg sjøl i hvitøyet trenger ikke innbefatte at jeg setter merkelappen synd på det jeg ser. Jeg kan velge en annen forklaringsmodell; kultur og psykologi f.eks.
For meg er Gud og kjærlighet det samme. For en ateist er det ikke det. Og det er i grunnen uproblematisk, synes jeg.
Ellen, hvor i verden er du prest?
Uansett hvor, jeg flytter til din menighet i morgen!
hehe…
hilsen ivar
Å være avhengig av kirka er en ting, og hvor positivt det er kan selvsagt diskuteres. Men essensielt i kristendommen er derimot hvor avhengige vi er av Jesus.
Kristendom er avhengighet. For foran en fullkommen Gud kommer vi til kort. Derfor er vi avhengige av Jesus, og det er en avhengighet jeg kan leve med.
Mange spennende kommentarer her, som i det store og hele kan få stå ukommentert.
Selv vil jeg fortsatt si: Jesus er løsningen - den universelle løsningen. (”Jesus is the answer! But what was the question?”
Men det er ikke kirka som “eier” Jesus. Han er større. Selvsagt - nei, Jesus er ikke selvsagt… Han handler nok igjennom sin kirke, men han er ikke bundet til noe annet enn sin altomsluttende kjærlighet.
Selv identifiserer jeg meg såpass sterkt med det tradisjonelle kristne symvoluniverset at jeg ikke er klar til å oppgi syndsbegrepet fullstendig ennå. Men jeg legger ikke mystagog-sjela mi i å være syndens talsmann.
Derimot legger jeg sjela mi i å lese “Deg være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden!” med innlevelse under nattverdliturgien. Deri ligger svaret - enten du ser det fra Ellens eller min synsvinkel (som avviker med et par grader, men ikke er diametrale motsetninger).
Harald, poenget er vel ikke å droppe det kristne symboluniverset med sine begreper, men å innse at det nettopp er et symbolunivers og symbolske begreper vi har med å gjøre?
Du med din to-kulturelle ballast burde jo ha større forutsetninger enn de fleste for å se over forestillingene i vår egen arv.
hilsen ivar
Ivar: Ordet var ikke tilfeldig valgt.
Haha, Harald! Akkurat den setningen pleier jeg og å betone så sterkt jeg kan! Resten schnøvler jeg meg gjennom i full fart så den stakkars av tradisjonen undertrykte menigheten ikke skal bli belemret med enda mer snakk om synd og sånn. Man kan jo miste apetitten av mindre…
(Dette var selvfølgelig en overdrivelse. Men hadde det vært opp til meg, hadde jeg luka godt i nattverdsliturigien.)
Det blir nok endringer i 2010, skal du se. Jeg håper vi kan ta vare på det beste i det tradisjonen har overgitt oss - det er jo noen dager da det faktisk gjør virkelig godt for en angrende stakkar å få høre at “Guds Lam bærer verdens synder” også! - men at vi også kan få andre (valgfrie) varianter som betoner “medisin mot døden”- og “foregripelsen av det himmelske festmåltid”- samt “fellesskap!”-motivene sterkere enn de liturgiene vi har i dag.
Uansett håper jeg at det blir mulig å synge/messe minst like mye som i dag…
Jeg får legge til, Ellen, at jeg synes det er godt at liturgier er hele kirkas ansvar og ikke bare opp til enkelt-prester som deg og meg å improvisere etter eget forgodtbefinnende. Dette faktum er, i hvert fall for meg, en konstant påminnelse om at jeg er en del av noe større, og at det ikke er nødvendig for meg å late som om jeg forstår absolutt alt hele tida. Jeg synes faktisk kirka er et bra sted for å vokse - selv om det også innebærer noen vekstsmerter av og til.
Problemet er at liturgiene ofte får meg til å føle meg som del av noe MINDRE. At den gjør mennesker mindre enn de trenger å være og Gud større enn Han trenger å være.
Det hender, ja. Men jeg opplever også stadig vekk det motsatte: At liturgien(e) løfter meg opp og får meg til å kjenne meg som en del av noe stort. Jeg henter rett og slett livsmot regelmessig i disse gamle ritene.
Min liturgiske visjon (wow!) er “at øyne skal bli åpnet” (Luk 24:31). Jeg synes liturgien er brukendes til dette, de gangene vi får rytmen og “feel’en og flow’en” i den hellige dansen til å sitte. Det skjer fra tid til annen.
Ja, det går i alle fall lettere med mussikk tel arbe!!
Jeg er så glad jeg har et grunnfag i musikk i tillegg til den derre teologien. Liturgikk er jo like mye musikk og drama som det er teologi. Eller teologi er musikk - alt etter hvordan man ser det.
For min del er jeg ikke så redd for at Gud skal bli framstilt som “for stor” - Gud er jo alltid større. Jeg opplever heller ikke at det er noen automatikk i at jeg blir liten når Gud blir stor. Da er jeg mer opptatt av om liturgien framstiller Gud som nær. Ikke på en sånn klissete måte, men som levende, ja, medlevende.
Der syns jeg lirutgien (høymessen) bommer. Bang kræsj! men en god liturg (og jeg regner meg faktisk blant dem…
kan jo puste liv i den. Og en dårlig liturg kan drepe den beste liturgi. Det må jo gjennom oss og kantorene. Inkarnasjon nok en gang. Halleluja!
(Og jeg har også musikkbakgrunn. Det er slett ikke dumt, nei. Men jeg overlater ekspertisen til husbond!)
Og altså, en ting er en dårlig preken. Det kan jeg leve med. Det kan til og med få meg til å tenke. Og da er det jo ikke så farlig. Slett ikke! Men sånn “nå skal vi koseprate oss gjennom denne stivbente liturgien, dere!” Grrrrrrrr!!!!!!!
Jeg er bare delvis enig i det første du sier i kommentar #23, men er fullstendig enig med siste utsagn i kommentar #24.
Litt av meningen med liturgien er nettopp å fremheve det transcendentale med Gud. En Gud som ikke kan innkapsles med enkle formularer, som utfordrer den enkle fornuften.
Alternativet er kanskje en liten gud. Barnetroens gud, eller krigshissernes gud som er så enkel og oversiktlig at man bare kan hevde at han må stå på sin side.
En uendelig stor Gud kan jo nettopp være en kilde til en litt annen livsholdning, en religiøs humor. En humor som jeg tror vi må bli flinkere til å gjenerobre. Den har to kilder. Den springer ut av erkjennelsen av at Gud er umåtelig transcendent og ufattelig, av at avstanden mellom Gud og menneske er uendelig. Og i bevisstheten om at det tross alt er en forbindelse der.
Avstanden er så stor at den som tar seg selv gravalvorlig i dette forholdet blir komisk. Moralisten, både i sine gevanter som dømmende og som forkynner gjør seg selv latterlig ved å hevde at han ruver høyt i Guds øyne.
Samtidig er det så ufattelig at han kan ha rett. At Gud faktisk kan se noe så smått at latteren ligger på lur her også. Dette er ikke en ondskapsfull latter, men en god og åpnende, en undringens solfylte, det overveldendes latter, mystikkens latter - som når som helst, umerkelig, kan forvandles, lukke munnen og strømme fra øynene.
Jeg har sansen for Abelards tilnærming.
ivar
Jeg også.
Den blir litt for stor for lille meg
Abelards kommentar er meta-teologi på sitt beste.