Om forventninger
desember 10, 2007 av Harald
Det er advent. Aktivitetsnivået på bloggen speiler at dette er en relativt travel tid for prester. Det blir altså ikke noen full-skala-adventskalender fra min side i år. Men en bitteliten adventstekstmeditasjon skal dere få.
Evangelieteksten for første søndag i advent, andre rekke, står skrevet hos evangelisten Lukas:
Jesus kom til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
Herrens Ånd er over meg
for han har salvet meg
til å forkynne godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn. «Er ikke dette Josefs sønn?» spurte de.
(Lukas 4:16-22)
Da jeg var liten likte jeg godt å løse prikk-til-prikk-oppgaver. Du vet, sånne oppgaver med en masse prikker strødd utover et ark, hver prikk med et lite tall ved siden av. Når man trakk linjer mellom tallene i den rekkfølgen tallene anviste trådte det etter hvert fram et bilde - ofte noe helt annet enn jeg hadde sett for meg på forhånd.
Adventstiden er en tid for sånne prikk-til-prikk-oppgaver. Hos oss feirer vi lysmesser de to første søndagene i advent. Vi leser sju tekster som omhandler gammeltestamentlige Messias-profetier og viser hvordan disse ble oppfylt i og med Jesus fra Nasarets fødsel og gjerning, liv og død.
Jesu egen tid var en tid fylt av mer eller mindre apokalyptiske forventninger. Flere grupper innenfor datidens jødedom ventet på en eller flere Messias-figurer, en som skulle komme og innta rollen som prestekonge i Jerusalem, kaste ut de romerske okkupantene og samle alle verdens folkeslag om dyrkelsen av den ene sanne Gud. Det fantes et mylder av profettekster som på ulikt vis beskrev Messias; omstendighetene knyttet til hans fødsel, hva han skulle gjøre, hvem han skulle sette på plass… forventningene lå der, som enkeltpunkter, spredt utover et ark, men uten klare anvisninger for hvordan de skulle knyttes sammen.
Så kom Jesus, leste Messiasprofetier og uttalte at disse ble oppfylt i og med ham. Langsomt begynte det å tre fram et bilde. De ulike punktene ble kjedet sammen til en helhet. Folk ble overrasket. For det viste seg at bildet var helt annerledes enn de hadde forventet. I stedet for en stor hærfører og mektig verdenshersker trådte det fram et bilde av en krybbe, en omvandrende vismann og undergjører, et kors…
Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal,
hvor man deg intet annet bød
enn stall og krybbe, kors og død.(H. A. Brorson, Norsk salmebok nr. 42, v.3)
Adventstiden er en tid for å reflektere over forventninger - egne og andres. Jula nærmer seg, og forventningspresset øker for hver dag. Midt oppi alt vårt strev for å skape den jula vi ønsker oss kommer Jesus til oss igjen, slik selve ordet advent (Adventus Domini, Herrens komme) minner oss om.
Det kan godt hende at han fortsatt trer fram på en annen måte enn vi forventer. Fortsatt er nok Gud tilbøyelig til å foretrekke det tilsynelatende svake og dagligdagse framfor det sterke og ekstraordinære. Og fortsatt er det vel slik at den som kun søker det opphøyde, vellykkede og enestående står i fare for å overse Guds største gave til oss.
Artig å lese betraktningene fra Lukas 4. siden vi også bruker den teksten i adventstida. Vi hadde denne teksten på lysmessa for konfirmantene. Forsto dere også hadde hatt lysmesse!?
I morgen skal jeg ha andakt på julekonsert. Det er en større utfordring enn folk flest tror - for meg. Jeg er forpliktet på å si de ordene Gud vil jeg skal si, samtidig skal jeg snakke om det kirkegjengerne kan kjenne seg igjen i.
Jordnærhet er vel et bra stikkord, både for jula og for resten av året. Eller “inkarnasjonsteologi” som vi gjerne kaller det i kirka.
Lykke til Torstein, både med den nevnte andakten og med den kronglete prosessen det er å finne fram til en homiletisk identitet både du og menigheten(e) din(e) kan være fortrolig med. Det synes i hvert fall jeg er vanskelig…