Om bot og bønn

På oppfordring fra en fast leser gjengir jeg her store deler av prekenen jeg holdt i går, 28. oktober, i Røros kirke, på Bots- og bededag. Prekenmanuset er kun lettere bearbeidet med tanke på web-publisering. For den som ønsker å sette prekenen inn i dens liturgiske setting så finnes agenden for gudstjenesten her: Agende Bots- og bededag 2007 Bergstaden Ziir

Prekenteksten på Bots- og bededag var i år hentet fra profeten Daniels bok, det 9. kapittel:

Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, slik det er i dag, vi har syndet og vært ugudelige. Herre, du som har gjort så mange frelsesgjerninger, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, fra ditt hellige fjell! Fordi vi har syndet, og våre fedre har handlet ille, er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. Hør nå, vår Gud, hva din tjener ber og bønnfaller deg om, og la ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre. Min Gud, vend ditt øre hit og hør, lukk opp dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi bærer våre ydmyke bønner fram for deg, men i tillit til din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt på vår bønn! Grip inn, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over din by og ditt folk.

(Dan 9:15-19)

Guds vrede

Herre, du som har gjort så mange frelsesgjerninger, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, fra ditt hellige fjell!

Slik ba altså profeten Daniel^[1], og gjennom det viser han at han regner med Guds vrede som en kraft i livet sitt. Han er ikke alene om det. Et raskt søk i en hvilken som helst bibelordbok vil vise at såpass forskjellige bibeltekster som Mosebøkene, bøkene til profetene Jesaja, Nahum og Jeremia, samt flere av Paulus sine brev inneholder uttrykket og spiller på frykten for Guds vrede som reell. Tanken på at Guds vrede kan ”flamme opp”, som det gjerne heter, er altså vevd inn i den bibelske fortellingen nærmest fra første til siste side.

Guds vrede - det er et uttrykk vi helst vil ha et ikke-forhold til, er det ikke? For hva i alle dager er det for noe? Kan Gud bli sint? Er Gud i så fall sint noen ganger, ofte, eller bare av og til? Er Gud humørsyk og uberegnelig? Er det sånn at vi må passe oss så vi ikke tråkker Gud på tærne? Er dette et gudsbilde vi kan forholde oss til?

Her kan det være på sin plass å komme med en viktig oppklaring: Vi kan ikke lese noe sted i Bibelen at Gud blir sint.^[2] Det vi kan lese er at Guds vrede blir opptent mot noen eller noe. Verbet for å bli sint brukes aldri med Gud som subjekt, det er selve vreden som er gjøres til et nærmest selvstendig subjekt. Dette kan høres ut som en språklig spissfindighet, men det er faktisk et viktig poeng. Vi kan for eksempel lese mye i Bibelen om Guds kjærlighet. Vi leser også at Gud elsker. Gud kan være subjekt for verbet å elske. Vi kan lese mye om Guds omsorg. Vi leser også at Gud har omsorg for oss og er omsorgsfull. Også her er Gud subjekt, da for verbet å vise omsorg. Men ingen steder kan vi lese at Gud blir sint. Jo, ett unntak finnes, Abraham sier en gang til Gud at Gud ikke må bli sint på ham. Men det er en del av en samtale, og poenget er jo nettopp at Gud ikke blir sint. Det bibelske materialet er overraskende konsekvent: Gud blir ikke sint. Det er Guds vrede som flammer opp. Guds vrede kan være subjekt for ”sinte” verb, men Gud selv gjøres ikke til subjekt for den slags.

Dette mønsteret har de skriftlærde vært oppmerksomme på lenge. I jødisk teologi utviklet det seg derfor ganske tidlig en tanke om at Guds vrede kunne forstås nesten som en slags egen person, en ”del” av Gud, hvis vi kan si det sånn, som nærmest kunne operere på egen hånd, omtrent slik Guds visdom eller Guds ord kunne gjøre det i andre bibeltekster. Guds vrede blir innenfor denne måten å tenke på en slags separat størrelse som opererer uavhengig av Guds mer eller mindre skiftende følelser.

Hva er så denne vreden? Tradisjonen virker ganske entydig: Guds vrede er rett og slett den lovmessighet som Gud Skaperen har lagt inn i naturen, den lovmessigheten som gjør at dersom du gjør noe ondt så vil du som konsekvens høste nettopp ondt og urett av dette. Dersom ikke du selv blir rammet, så vil det gjerne slå tilbake på noen eller noe annet, før eller senere - vedkommende som rammes kan i og for seg være uskyldig. Poenget er at negative handlinger har negative konsekvenser. Slik er skaperverket innrettet. Synd og urettferdighet og neglisjering av andres behov har negative og smertefulle konsekvenser. Og siden det er Gud som har fastlagt disse konsekvensene så er det bare rett og rimelig å si at det er Gud som straffer gjennom disse lovmessighetene. Det er da dette de gamle profetene omtaler som Guds vrede: Når man blir rammet av de lovmessige straff-lignende konsekvensene, da er det nettopp Guds vrede, innebygd i systemet så å si, som treffer en med full tyngde.

Gud er ikke humørsyk. Gud er tvert imot trofast, omsorgsfull, konsekvent og trygg. Nettopp derfor kan vi stole på at verden rundt oss følger visse lover og mønstre. Godt følger av godt, og det er bra, men samtidig følger ondt av ondt. Det er ikke slik at Gud ordner opp uansett, sånn at vi kan slippe unna konsekvensene av våre handlinger. Nei, Skaperen er rettferdig. Derfor ligger det en lovmessighet i systemet som sier at synden får negative konsekvenser. Denne lovmessigheten kan vi kalle Guds vrede over synden. Slik der det ut til at de gamle profetene i Israel tenkte. Slik tenkte også etter hvert Paulus, den viktigste av profetene i den bevegelsen som etter hvert ble til kristendommen. Og slik tenkte forfatteren av Daniels bok, den boka vi har lest fra i dag:

Herre, du som har gjort så mange frelsesgjerninger, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, fra ditt hellige fjell! For vi har syndet, og våre fedre har handlet ille.

Jaha, og hva har dette med oss å gjøre?

Profeten Daniel ber. Hva er situasjonen? Han befinner seg i Babylon. Folket hans har blitt ført dit av babylonerkongen Nebukadnesar. Hele den styrende eliten, og store deler av folket ellers, er i eksil. Hvorfor har denne katastrofen truffet Jerusalem på denne måten? Daniel mener det er fordi folket hadde glemt Gud. Folket hadde begynt å tilbe andre guder, de hadde sluttet å holde Loven og ta seg av hverandre slik loven krevde, at man skulle elske sin neste som seg selv. I stedet hadde folket kommet inn i en spiral av selvopptatthet, nytelse og avgudsdyrkelse. Straffen måtte komme – det var rett og slett lovmessigheten i systemet som slo inn! Folkets negative handlinger har fått negative konsekvenser, nå ligger Jerusalem i grus og alt ser svart ut. Hva er løsningen? Jo, sier Daniel, at Gud vender bort sin vrede, at de endelige konsekvensene blir satt på vent, at folket får en ny sjanse – og griper den.

Ja vel. Men hva i alle dager har dette med oss å gjøre?

Blant annet dette: Vi lever på en klode som balanserer helt på kanten av stupet med hensyn til hva den tåler av overforbruk, utarming og forurensning. Miljøkrisen er akutt. Fattigdomsproblemet er fortsatt enormt. Verdens urettferdighet er til å ta og føle på.

Hvem har skylden for alt dette? Den er vår egen. Vi har ingen andre å skylde på enn oss selv, ja, og så våre forfedre, kanskje. Men disse problemene er menneskeskapte. Klimaendringene er menneskeskapte, det forteller i hvert fall ekspertene på området. Fattigdommen og den skeive fordelingen verden tynges ned av er menneskeskapt: Det er nok mat til at alle skal få spise seg mette, men det blir likevel ikke slik når de få grafser til seg på bekostning av de mange. Alle former for undertrykkelse og utestengelse og skjev fordeling av godene er det mennesker som står for.

Det er en lovmessighet i systemet, dette, at negativ og ødeleggende adferd får negativ og ødeleggende konsekvenser. Vår synd, det at vi stenger hverandre ute i stedet for å ta vare på hverandre, synden får konsekvenser – globalt og lokalt. Av og til rammer den oss personlig, men dersom vi skulle slippe billig unna vil likevel fellesskapet rammes. Slik er skaperverket innrettet, fra Guds side.

Er vi rammet av Guds vrede?

En ny vei?

Guds vrede flammet opp mot menneskene. De hadde utarmet jorden i altfor lang tid, og nå fikk klodens eget frustrerte rop stige opp til himmelen. Stormer herjet, vannet steg, folk ble drevet på flukt, og kriger raste om retten til vann, mat og trygghet.

Kanskje ville profetene ha omtalt vår situasjon omtrent slik?

Vår klode har begynt å si ifra. Det samme har verdens fattige og undertrykte mennesker. Det er nok dessverre en ganske klar sammenheng mellom verdens enorme fattigdomsgap og mange av de problemene vår globale landsby sliter med, så som krig og terrorisme. De som føler seg urettferdig behandlet begynner etter hvert å slå tilbake. Det er nærmest uunngåelig – en naturlov. Var det noen som snakket om Guds vrede?

Hva skal vi gjøre? Bots- og bededag er dagen for å vurdere følgende mulighet: Å be.

Det er mange grunner til å be. Blant annet fordi Gud hører bønn og kan gripe inn. Men det er ikke bare derfor vi ber. Bønn skal ikke være en form for from ansvarsfraskrivelse: Fiks det, Gud! Bønn sikter seg inn på å forandre ting på et mer dyptgripende plan enn som så.

C.S. Lewis, mannen som kanskje er mest kjent fordi han skapte fortellingene om Narnia, skal en gang ha ordlagt seg slik: Jeg ber ikke fordi jeg tror at bønn forandrer Gud. Jeg ber fordi jeg tror bønn forandrer meg.^[3] Det er fantastisk klokt sagt.

Dersom de bønnene vi ber sammen, på Bots- og bededag og andre dager, kunne avsløre noen av de destruktive mønstrene som vi er fanget i, vi, med vår livsstil og vår overflod, hva kan skje da? Kanskje vi kan bli forandret? Kanskje vi kan oppleve det de i gamle dager kalte omvendelse - anger, bot og endret adferd? Kanskje vi kan be noen eller noe om tilgivelse? Kanskje vi kan få mot og inspirasjon til å gå noen steg på en ny vei? En vei som fører til et bedre sted, til en mer rettferdig verden, bort fra den Guds vrede som er i ferd med å ramme oss så hardt.

Vi kan ikke annet enn å begynne med oss selv. Men dersom alle gjorde det, da ble verden faktisk forandret.

Nåden

Profeten Daniel snakker ikke bare om Guds vrede. Heldigvis. Han trekker fram andre ord som vi kanskje er mer fortrolige med, i hvert fall mer glade i: Nåde, for eksempel. Slik ba nemlig Daniel:

Det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi bærer våre ydmyke bønner fram for deg, men i tillit til din store barmhjertighet.

Gud er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn. Det er også en bibelsk tanke. Guds nåde minner oss om at det aldri er for sent med en ny start.

I et evighetsperspektiv er vi omsluttet av Guds nåde. De evige konsekvensene av Guds vrede, de rammet Guds Sønn på korset slik at vi skulle gå fri. Det kan ingen ta fra oss. Men her og nå, i tiden, får synden vår likevel konsekvenser, for oss og for våre medmennesker. Nåden kan så lett bli en sovepute, vi sier til oss selv at Gud tilgir, vi er alle syndere, vi er verken bedre eller verre enn andre. Det er jo sant. Men nåden skal også minne oss om dette: Det er aldri for sent med en ny start.

Vi skal ta ansvar for våre egne liv, for deres liv som er lagt i våre hender, og for vår felles verden. Guds nåde kan motivere oss til dette. Da kan vi, sakte men sikkert, bygge opp en virkelighet hvor Guds vrede avløses av Guds nåde og kjærlighet tvers igjennom. Kanskje vi kan begynne med å be slik:

Vi rekker våre hender frem
som tomme skåler.
Kom til oss, Gud, og gi oss liv
fra kilder utenfor oss selv.

Din nådes skaperverk skal skje
i tomme hender.
Å Gud, all godhets giver: Kom!
Ta bolig i vår fattigdom.

(Svein Ellingsen, Norsk Salmebok nr. 710, v. 1 og 6)

Noter/referanser

1. En preken er ikke stedet for diskusjoner knyttet til forfatter- og dateringsspørsmål. Men jeg ville bare nevne at jeg nok ikke er blant dem som mener at profeten Daniel har skrevet hvert ord som tillegges ham i boken som bærer hans navn. Så var det sagt. I det følgende forholder jeg meg til Danielsbokens implisitter forfatter og omtaler ham som Daniel.

2. Den som vil lese litt mer om de eksegetiske detaljene bak denne noe generelle og litt ubeskyttede formuleringen kan for eksempel ta en kikk på dette notatet som jeg leverte til et PBL-emne den gangen jeg studerte teologi på MF: PBL-notat om Guds vrede

3. …men hvor og når har han eventuelt sagt det? Jeg har lett litt her og der, men klarer ikke å verifisere at dette faktisk er et Lewis-sitat. Klokt sagt er det okkesom, men dersom noen kan hjelpe meg men en kildehenvisning så er jeg evig takknemlig.