Bispemøtet har vært samlet og har blant annet tatt stilling til regjeringens forslag om kjønnsnøytral ekteskapslov. Samtlige 11 biskoper var enige om at forslaget var for dåslig forberedt og utredet, og kun 2 av de 11 fant å kunne støtte forslaget (og da med visse forbehold) – dette i et bispekollegium hvor flertallet faktisk er “homoliberale”. Preses Olav Skjevesland sier nå rett ut at dersom man forsøker å tvinge en slik nytolkning av ekteskapet på Den norske kirke så vil kirken etter alt å dømme respondere med å frasi seg vigselsretten.
Dersom spørsmålet hadde vært hvorvidt kirken ville arbeide for å innføre en ordning for inngåelse av partnerskap i kirken hadde nok bispemøtet delt seg annerledes, vil jeg tro. Jeg tipper 6-5, langs de samme linjene som i (den såkalte) homofilisaken for øvrig. Det er altså ikke slik at det ikke er rom for en eller annen form for forpliktende homofilt samliv i kirken lenger, det er først og fremst forståelsen av selve begrepet “ekteskap” denne delen av kirkestriden står om.
Biskopene har et godt poeng. Hele lovforslaget vitner om å være et hastverksarbeid. Forslaget er mangelfullt utredet og det er ikke foretatt noe som ligner på konsekvensanalyser. Utvalget av høringsinstanser var også direkte komisk, i kirkelig sammengeng virket det for eksempel som om debartementet hadde plukket ut de få organisasjonene de regnet med ville støtte forslaget og oversett alle de andre. At det nå kommer saklig berettiget kritikk mot debartementets saksbehandling, også fra kirkelig hold, burde derfor ikke overraske noen som helst.
Det er derfor ganske forstemmende å lese statsråd Bekkemellems følelsesladde reaksjonsutbrudd i VG. Jeg må innrømme at hun ikke akkurat har imponert meg med sitt arbeide tidligere, og nå forsvant siste rest av respekt. Det må da være mulig for en politiker på dette nivået å diskutere sak, ikke redusere denne debatten til et spørsmål om føleri?
Kjære statsråd: Det er ikke en treffende beskrivelse at kirka “sier nei til homser som banker på døra”. Partnerskapsinngåelse i kirka er allerede en realitet, og vil sikkert bli mer formalisert ganske snart. Alt dette maset om en helt unødvendig nytolkning av ekteskapstermen i kjønnsnøytralitetens navn er faktisk bare forstyrrende for den kirkelige prosessen rundt forbønn for homofilt samliv. Det er nok, paradoksalt nok, statsråden som er i ferd med å stenge kirkedøra for homsene, ikke “kirken selv”.
Men hvorfor er det så viktig å holde fast ved at ekteskap og partnerskap er to forskjellige ting? Hva sier dette egentlig om vårt forhold til kjønn? Eller om heteronormativitet? Eller om ønsket om vantette skott mellom homo og hetero?
For meg er det likegyldig hvilket kjønn et ekteskap er sammensatt av. Jeg har alltid omtalt folk i partnerskap som gift.
Mulig at loven kommer litt for fort. Problemet er jo unger. Adopsjon. Kunstig befruktning. Og snart surrogatmødre for mannegifte. Men barn kan aldri bli noe krav. Verken for heterofile eller homofile. Men så lenge heterofile utviser en slik kravmentalitet i forhold til å skaffe seg barn – hvordan kan samfunnet da si nei til homofile?
For meg handler dette mer om språklig presisjonsnivå enn om noe annet. Det er ikke vanntette skott mellom homo og hetero, bifili og diverse “reorienteringer” viser jo at det mer er snakk om en glideskala, så det er ikke nødvendigvis “båssetting” som er prosjektet mitt. Men jeg ser likevel behovet for å kunne skille språklig mellom ulike ting som vitterlig er forskjellige. Skillet trenger ikke dermed være av juridisk art, institusjonen partnerskap kan gjerne få flere rettigheter enn den har i dag, men— ja, min konstruksjon er nok rimelig heteronorm, uten at jeg vil akseptere et homofob-stempel av den grunn.
Dette med at retten til å få barn blir lagt fram som en menneskerettighet har jeg aldri skjønt. Dersom kona og jeg ikke kan få barn, hvem er det da som bryter menneskerettighetene våre? Genene? For homofile er vel menneskerettighetsbruddet på kromosom-nivå, altså biologisk kjønn… Men jeg skjønner poenget ditt med at det virker urimelig å si at det er fritt fram for enslige heterofile, men ikke for homofile partnere, i forhold til dette med assistert befruktning med mer. Nettopp derfor burde man tatt seg litt bedre tid med alle disse lovene og sett alt mer i sammenheng, ikke forsert saken slik de rød-grønne nå ser ut til å ville gjøre.
Ellers synes jeg at språklig presisjon er en fin ting. Derfor omtaler ikke jeg et brudd i et samboerskap som en skilsmisse, og jeg omtaler ikke partnere som ektefolk, selv om den kulørte ukepresse gjør det motsatte med letthet. Noen må kanskje holde litt igjen av og til. Jeg tviholder på akkusativformer og er medlem av Astronomer mot orddeling (AMO) også, og alt dette er vel bare del av samme prosjekt.
Men hva er forskjellen mellom partnerskap og ekteskap da?
Og problemet med å få barn/ikke få barn: Jeg er faktisk ganske skeptisk til assisert befrukning uansett jeg, for nettopp det å ha en slik rett, er jo med på gjøre barn til en rettighet. I alle fall burde sæddonasjon ikke tillates, for det er jo her problemet starter. Hvis det altså er et problem….
Og for all del: Med tre barn, to fra magen og en fra Kina, kaster jeg stein i glasshus så skårene fyker.
Forskjellen mellom parterskap og ekteskap er kjønnssammensetningen på de to som inngår i konstellasjonen. Alternativt ville vi hatt behov for å snakke om “homofile ektepar”/”heterofile ektepar”, og det er lengre og mer kronglete betegnelser. Selvsagt speiler dette skillet også et syn på hva som er “normalsituasjonen” og hva som er “avviket”, uten at det nødvendigvis må tolkes dit hen at avviket er av negativ art – det er bare annerledes. Annerledeshet er ikke nødvendigvis noe vi trenger å være redde for.
…og så var det dette med barn, da, som du også er inne på. Kanskje burde man være mer restriktiv på dette med assistert befruktning. Jeg synes det er litt pussig å “slippe det løs” i parforhold som pr. def. er sterile, uansett medisinsk assistanse – da snakker jeg homofile forhold, selvsagt. Men adopsjon… det er vel en annen sak? Eller? Hmm…
Det er mulig at dette skillet er unødvendig, men jeg synes ikke det gjør noe å ha det der. Det er noe med at det er fint å ha noen bokser å sortere den verden man observerer rundt seg i. Men jeg ser jo at mange synes dette skillet er helt unødvendig.
Adopsjonlovgivning vil ikke ha noen praktisk betydning siden ingen land Norge har avtaler med godtar homfile foreldre. Og det er det svært lite å gjøre med. Det nytter heller ikke presse på overfor giverland i denne saken – det kan faktisk ende med at visse land avstår fra å frigi barn til Norge i det hele tatt. Adopsjon er kompliserte saker…
Det er mange som pr def er sterile, eller rett og slett er sterile, og jeg synes vi må være like restriktive overfor heterolfile som homofile.
Kjønn er forresten også et ord i denne sammenheng som bør defineres…