Om å tale tidens språk
oktober 2, 2007 av Harald
Fariseerne og disiplene til Johannes holdt faste, og det kom noen til Jesus og spurte: «Både disiplene til Johannes og fariseernes disipler faster. Hvorfor gjør ikke dine disipler det?» «Kan vel bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Så lenge de har brudgommen hos seg, kan de ikke faste. Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og på den dagen, da skal de faste.
Ingen syr en lapp av ukrympet tøy på et gammelt klesplagg. For da vil den nye lappen rive med seg et stykke av det gamle plagget, og riften blir verre. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil vinen sprenge sekkene, og både vinen og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin i nye skinnsekker!»
Markus 2:18-22
Evangelieteksten for 18. søndag etter pinse kan leses som et program for kontekstuell teologi. Alt sant og sunt teologisk arbeid må ta hensyn til konteksten, altså den kulturen og situasjonen som er teologiens sted. Teologi er nemlig både noe tidløst og samtidig noe tidsavgrenset, akkurat slik Gud er tidløs og samtidig inkarnert.
Da jeg gikk på High School på Canadian Academy i Kobe i Japan slapp Nine Inch Nails sitt album The Downward Spiral. Hele omgangskretsen min gikk rundt og gaulte seg hese på “I wanna fuck you like an animal!” (Closer). Den unge evangelikale Harald var rimelig skeptisk til tekstmaterialet, kan du si, men gravde seg etter hvert lenger inn i NINs fascinerende musikalske univers. Der oppdaget han, altså jeg, delvis til min overraskelse, at Trent Reznor og venner hadde mer på hjertet enn de eplekjekke Parental Advisory Lyrics’ene kunne tyde på - dette var (og er, for alt jeg vet) et band med noe viktig på hjertet.
I 2002 tok så The Man in Black tak i en av de allerede store låtene på nevnte album. En tekstlinje ble endret - “crown of shit” ble til “crown of thorns” - Mark Romanek regisserte en fantastisk musikkvideo, og plutselig var låten blitt til noe mer enn “bare” en sang om lidelsens og tapets uutgrunnelige og evige problem. Johnny Cash gjorde “Hurt” til en sang om Han som bærer all verdens lidelse og synd og skam. Sangen og - ikke minst - videoen er et fantastisk stykke kontekstuell teologi. I tillegg er den et råsterkt vitnesbyrd fra en døende superstjerne. Når Cash legger ned pianolokket på slutten og du vet at dette signaliserer at hans musikerkarriere er over, da… jeg vet ikke hva det gjør med deg, men jeg griner.
PS: Originalen er ikke så verst den heller:
Jeg fikk ingen av videoene til å virke, men det gjør ikke noe. Jeg grøsset da jeg leste - fordi jeg kjenner sangen godt. Hurt med Johnny Cash er noe av det sterkeste jeg kan høre. Cash var stor… jeg oppdaget det dessverre for sent til å oppleve ham “live”, men jeg oppdaget ham i hvert fall.