Evangelieteksten for 13. søndag etter pinse (i går) finner vi hos evangelisten Markus:
Jesus forlot Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»
Markus 7:31-37
Det fortelles om Fjodor Dostojevskij at han i 1848 ble satt i fengsel for i skrift og tale å ha kritisert tsarens brutale regime. Etter et år i fengsel ble han og 31 andre en dag ført til et rettersted. De ble kledd i likskjorter, 32 kister ble kjørt fram og de to første ble bundet til påler for å bli skutt foran øynene på sine kamerater. Det var minus 30 grader. Skuddene falt – ikke. I stedet ble de dødsdømte stående og vente. Etter 20 minutter kom det et bud fra tsaren: Dødsdommen var omgjort, fangene skulle i stedet sendes til Sibir.
Dostojevskij forteller at den ene av de to som hadde stått bundet ble gal av opplevelsen. Også for Dostojevskij forandret dette øyeblikket alt. Han oppdaget alt han ikke hadde lagt merke til, alt han hadde tatt for gitt:
Da jeg sto der foran geværene sa jeg til meg selv: Se hvor feil du har levd! Du har vært døv og blind for alle ting, likeglad og tom innvendig. Og jeg sa til meg selv: Hvis jeg bare kunne få fem timer – selvfølgelig kan jeg ikke få fem dager eller fem uker, men fem timer, kan hende – da skulle jeg igjen oppleve hva det er å være levende, å ha hender, øyne, ører, å kunne tale og tenke. Hele virkeligheten framsto nå på en ny og fantastisk måte. Alt var overveldende, fordi det var virkelig: Kameraten som sto bundet ved siden av meg, lyset som falt med et merkelig skjær ute i horisonten, luften, lydene…[1]
Det er fantastisk å kunne høre igjen når man har vært døv. Men er det ikke også fantastisk i det hele tatt å kunne høre? Se? Føle? Lukte? Smake? Bevege seg?
Alt Gud gir oss av gode opplevelser er nåde. Evangelieteksten for denne søndagen minner oss om det. Fortellingen om helbredelsen av den døve er en fortelling om nåde, om kjærlighet og om omsorg. Det er en fortelling om en Gud som snakker den døves språk – kroppsspråket – som helt fysisk griper inn i livet hans og åpner opp for nye muligheter og erfaringer, en Gud som går fysisk og konkret til verks og som er levende opptatt av det jordiske.
Noen ganger mister vi noe av det gode Gud gir oss. Noen ganger kan vi ikke gjøre så mye med det. Noen ganger kan leger og sykepleiere helbrede på Guds vegne gjennom medisin. Andre ganger er det vi selv som må ta ansvar for det vi er i ferd med å miste.
En konkret utfordring som denne søndagen gir oss er knyttet til det skaperverket som Gud altså er så opptatt av å åpne opp for. Det sies at vi er helt på grensen til å skade det på ugjenopprettelig vis. Hva gjør vi med det? Lar vi det påvirke de små og store valgene vi tar, alt fra kommunevalg til valg av transpostmiddel og matvarer?
Når vi åpner øynene våre for Guds virkelighet og ser at alt er av nåde, da blir det ikke mindre viktig å ta vare på det som er gitt oss.
Noter/referanser
1. Dostojevskij-sitatet er hentet fra et brev han senere skrev til sin bror. Jeg har her gjengitt sitatet og beretningen om Dostojevskijs opplevelse med utgangspunkt i Johannes Møllehaves skildring i prekensamlingen Hvor kærlighed bor (1997: Lindhardt og Ringhof: København), s. 464-465.
Den fulle versjonen av denne prekenen ble for øvrig holdt utendørs, på ei setermesse på Skottmikkelvollen i Hitterdalen.
Stilig prekenskisse! En god illustrasjon er ikke å forakte
I og med at du ikke har lagt ut hele prekenen, tar jeg meg den frihet å bringe til torgs (eller til bloggs?) en tanke som har slått (eller slott, for å si det med Märtha) meg. På bedehuset i gamle dager visste man at taleren begynte å nærme seg avslutningen når han for fjerde gang sa “Til slutt”. (Bortsett fra Ola general. Han begynner alltid å gråte når det er mellom 2,5 og 3 minutter igjen.) Prester i DNK og enkelte pastorer i DELF (særlig en jeg kjenner relativt godt) har en tendens til å slenge inn et “nattverdbordet er dekket” når avslutningen nærmer seg. (Evt. et punkt om dåpen. Presten jeg hørte på søndag slengte inn begge deler, til min store forvirring.)
Det er jo greit å kunne gi menigheten en mulighet til å ha noen knagger å henge talen på, og absolutt lettere håndgripelig enn bedehusets omvendelseskrav. Men grenser dette likevel av og til opp mot det parodiske, eller er dette noe som bare prekere selv legger merke til?
Hehe. Jeg liker å bli sakramental mot slutten, ja, det har jeg lært av Halvor Nordhaug. Jeg vet ikke om alle legger merke til dette, men at noen gjør det er jeg overbevist om. På Røros er det riktignok ikke så mange som hører prekenene mine regelmessig, men dog…
Jeg (og andre) bør nok absolutt lete etter måter å variere på, så det ikke blir for forutsigbart med denne prekinga. Noen ganger er vel løsningen så enkel som å la teksten ta styringa; jeg mener, det er ikke alle tekster som munner like naturlig ut i en nattverdsinnbydelse. Av og til får settingen bestemme. På søndag, for eksempel, feiret vi utegudstjeneste uten dåp eller nattverd. Da blir det bare søkt å knytte an til dette. Så da ble det en formaning i stedet.
Sånn generelt mener jeg at det å knytte an til dåpen eller nattverden mot slutten er en god ting, fordi det hjelper en til å holde et evangelisk fokus. Men det betyr ikke at en må si det på akkurat samme måte hver gang.
Ellers får jeg passe på å takke Pål og Peder for Møllehaves prekensamling som jeg fikk på ordinasjonsdagen. Noen ganger er det bare helt fantastisk å kunne resiskulere andres prekenpoeng.